Filosofskjelett i skap og andre umerkverdigheter

Tre uker i London, og det er blitt vanskelig å finne noe å skrive om. Bakgrunnsdetaljer stikker seg ikke ut lenger. Det er blitt ren rutine å ta til venstre ved skapet som huser Jeremy Benthams såkalte auto-ikon, altså filosofens skjelett kledd i hans egne klær toppet med et vokshode, på vei til biblioteket.

Gatelandskapet er også blitt velkjent. Jeg trenger ikke sjekke om den hvitmalte skriften på fortauet sier look left eller look right. Venstrekjøringen er blitt magefølelse. Det er i det hele tatt mange oppfordringer og ordre rundt omkring i bylandskapet. See it, say it, sorted, sier damestemmen over høyttaleren på togstasjonen. Si ifra hvis du ser noe, eller noen, mistenkelig. Små skilt forteller oss at det er installert overvåkningskameraer i området. Alle dørene her i studentboligen er merket Fire door – Keep shut. Hverdagsengelsken har en tendens til å bruke imperativ.

Noen ting stikker seg fremdeles ut. Er det virkelig meningen at vi skal slenge søppelposer rett ut på gata? Finnes det ingen containere? Og hvorfor i alle dager dekorerer man alt mulig, fra tekopper til hele bygningsfasader, med det britiske flagget?  

Flaggdekor til side er studentmiljøet her på University College mer internasjonalt enn britisk. Etter en ganske hektisk introduksjonsuke har jeg møtt mange, og forstått at jeg er ganske eksotisk for de fleste. Columbianere, australiere, spanjoler, walisere, kinesere og sierraleonere blir alle stille et øyeblikk når jeg nevner Norway. Det tar kanskje et øyeblikk å orientere det mentale kartet? Etter denne lille pausen følger det gjerne en del spørsmål. Er det ikke veldig kaldt? Hvor mye betaler dere i skatt? Er du sikker på at det ikke er veldig kaldt? (Jeg har så langt ikke lykkes i å overbevise noen om at det ikke er arktiske tilstander i Oslo.)

London føles allerede velkjent, nesten hjemlig. Samtidig blir jeg stadig minnet om at London ikke kjenner meg, hovedsakelig ytrer seg i små ordre og påminnelser, tror jeg bor på Nordpolen og aldri husker hva jeg heter.  

Neste blogginnlegg: The UCL Comedy Club. Har jeg meldt meg inn? Ja! Skal jeg møte på stand-up-workshoppen mandag? Nei! Jeg har dessverre allerede skaffet billetter til King Lear på Globe-teateret den dagen. Vil jeg gripe neste sjanse til å prøve meg som komiker? Sannsynligvis!

Av Vigdis Evang
Publisert 5. okt. 2017 22:25 - Sist endret 5. okt. 2017 22:29
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere