Nederlag i komiklubben

Det handler om å komme inn i varmen. Det handler om å bli forstått. Det handler om god kommunikasjon, om tillit, en gjensidig enighet om hvilke streker man ikke tråkker over.

Det handler ikke om forhold. Det handler om stand-up.

Gjennomsnittlig ansiktsuttrykk i komiklubben, dessverre. 

Etter lengre tids tveken har jeg endelig blitt med i komiklubben her på campus. Det vil si, jeg hadde allerede blitt kjent med studentkomikerne dag fire, da jeg møtte opp på en introduksjonsaften og endte med å feire en bursdag sammen med dem. Det er sånt som skjer. Du står der og prøver å servere ikke-spyttslikkende komplimenter, og vips får du et kakestykke i hånden og synger Happy birthday to you. Velkommen!

Kanskje alle komi-aspiranter lider av et desperat ønske om å bli likt, og det var derfor de inviterte meg med. Kanskje det bare er meg. Uansett – bursdag, skrekkhistorier fra tidligere, feilede opptredener, bare kom på workshop, skal bli hyggelig å sees igjen. Dag én, og jeg var inne i varmen allerede.

Selvsagt klarte jeg å unngå komiklubben i uke etter uke. Selvsagt ble det bare mer og mer pinlig å skulle komme tilbake for hver uke som gikk. Og så, endelig. Tiden var inne, motet var skrudd fast til hvor det nå enn er Shakespeare mener motet skal skrus, det var mandag og jeg møtte opp til dyst.  Jeg var klar til å hoppe opp på scenen (eller kanskje snarere pulten, siden vi skulle møte i et klasserom) og gnistre av ren skinnende pleonastisk briljans.

Selvsagt var det ikke det som skjedde.

For det første kjente jeg ingen av de andre deltagerne. Hvor var det blitt av gjengen fra bursdagen? For det andre gikk workshoppen for det meste gjennom et show jeg ikke hadde sett, men som mange av de andre oppmøtte hadde deltatt i. For det tredje handler komi-workshopper ikke om å være morsom. Å være morsom er noe man gjør på scenen. Her på bakrommet snakker man om hva som ikke hadde fungert, hvordan ting kunne gjøres bedre – avslappet, litt tørt og teknisk, håndverksmessig. Helt til vi kom til delen av programmet som handlet om å teste ut nye ideer, og situasjonens sanne pine åpenbarte seg.

For det verste syntes jeg ingen av de andre deltagerne var spesielt vittige, og de syntes det samme om meg. Noen hikst av tvungen latter brøt en ellers blytung stillhet. Ingen syntes det var småartig at jeg klarte å selv-sabotere et cafebesøk ved å uttale cappucino på italiensk, eller at ferdignudler først ble skapt etter andre verdenskrig i et utopisk forsøk på å eliminere sult. Du kunne høre biler suse forbi på gaten utenfor. Kunne det bli verre? En åtte-ti mennesker med usedvanlig interesse av å interessere og underholde andre satt og stirret i bordet. Jeg hørte det knake i de sosiale sømmene. Vi kom ikke overens. Vi fant ikke tonen. Kurslederen benyttet anledningen til å snakke om en klage rettet mot en av deltagerne, knyttet til en Hitler-vits som ikke hadde landet helt. Skrekkscenario.

Kurslederen forklarte at man absolutt kan være provoserende på scenen, så lenge publikum vet hvor de har deg. Du spiller en rolle, og rollefiguren kan godt være en skikkelig skitstøvel – men en gjenkjennbar skitstøvel. Du bør velge ut noen av dine egne karaktertrekk, overdrive dem og spille dem ut på scenen. Publikum må føle at de kjenner deg for å kunne slappe av. Det handler om tillit, og tydelig kommunikasjon. Det handler om å komme inn i varmen sammen.

Jeg lot blikket flakke fra ansikt til ansikt og lot en mindre identitetskrise skylle over meg. Hvordan kunne jeg pusle sammen en gjenkjennbar og likandes maske fra min personlighet? Den er ille nok som den er, spør du meg, og nå skulle den ovenikjøpet overdrives? Hvis du skrur opp volumet på mine diverse karakterbrister, ender du opp med en mannevond, kjeklete, Dante-besatt og operagaulende anti-anti(-anti?)-feminist. Hvor tillitsvekkende og gjenkjennbart er det?  Ikke rart jeg ikke fant tonen! Dante er jo mye mindre kjent enn Hitler.  

Det demret for meg at jeg sannsynligvis er omtrent like velegnet til stand-up som jeg er til forhold, eller sosialt samvær generelt. Akk ja, sann. Man får væra som man er. Jeg så Les vêpres siciliennes på i Royal Opera forrige uke, en mindre kjent Verdi-opera med en svak Dante-tilkobling; handlingen kretser rundt det sisilianske opprøret mot Charles d’Anjou, en alliert av paven som tok del i slaget om Benevento i 1266, som igjen blir nevnt opptil flere ganger i Komedien, blant annet i Purgatorio III…

Av Vigdis Evang
Publisert 6. nov. 2017 18:45 - Sist endret 6. nov. 2017 18:45
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere