Østers og stedsans

I går sjekket jeg prisene for et Oyster Card. I dag er jeg nervevrak.

Det er ikke det at jeg ikke har vært nervøs for hvordan utvekslingen skal gå tidligere. Jeg ble ille skremt da svaret på søknaden til universitetet ble en uke forsinket (noen på kontoret der nede hadde tatt seg ferie, viste det seg.) Jeg svettet godt i trikoten mens jeg ventet på plass i studentleilighetene, og kalenderen tikket ned til avreise uten hverken ja eller nei fra University College London Accommodations. Jeg har gått med rynket bryn og knute i magen og lurt på om jeg burde bestille ekstra kolli så jeg får plass til et godt snes stillongs. Nervene har frynset seg til rene blondekanter i månedsvis.

Men likevel var det én ting jeg ikke bekymret meg over: selve byen. London, dere! Vi vet jo hva London går ut på, ikke sant? Alle har vel vært i London! Til og med dette hersens østerskortet er allmennkunnskap – jeg har fått tips om å ha det klart til bip-ing på vei ned til metroen, så jeg ikke irriterer britene med å hindre køens rolige, ordnede gang.

Jeg googlet altså ved godt mot. Riktignok er Oyster Cards langt fra gratis, og prosessen man må gjennom for å få studentrabatt av de mer omstendelige. Pytt. Det som stakk hull på ballongen var verken prisen eller byråkratiet. Jeg kommer rett fra en sommers italienskkurs i Roma, tross alt, og har opparbeidet en viss resistens mot slikt. Nei, ballongpunkteringen kom da jeg skulle sjekke prisen for månedskort. I rollen som nålespiss: sonene.

Vil jeg ha zone 1 only, eller zones 1-8, zones 1-9 eller kanskje til og med zones 1-9 + Watford Junction?

Kjære leser, du har sikkert mer stål i ryggraden enn meg. Konfrontert med denne tabellen hadde du kanskje, rolig og behersket, funnet et kart over metrosonene i London, og så avveid hvilke soner du trenger månedskort til. Leser, du har ikke grepet alvoret i min situasjon. Jeg sitter nå her med Standard Tube Map foran meg, og jeg skjelver.

En rekke velkjente navn er strødd utover kartet:

Paddington! (Agatha Christie-mordet, du vet, 4:50 fra Paddington stasjon. Miss Marple.)

Hyde Park Corner! (Såpebokser.)

Kings Cross/St Pancras! (Harry Potter/sykehus.)

London Bridge! (Lillebror eide på ett tidspunkt en billigkjøpt leke som pep ut «...is faaalling down, faaaalling dooown…» i en tone som bare ble sørgeligere etter hvert som batteriet ble dårligere.)

Men selv om jeg har en hel rekke mentale knagger å hekte stasjonsnavnene på, er det umulig å se for seg hvor de er. Jeg har problemer med å godta at dette er reelt eksisterende steder. Det er som å skulle navigere fra Soria Moria til Camelot.

Jeg er stygt redd for at denne uvirkelige følelsen vil føre til en reprise av Roma-turen på videregående, da jeg ble så fascinert av en søppelkasse at klassen fysisk måtte rive meg vekk. (Kjære leser, du forstår det at søppelkassene i Roma er dekorert med ulvinnen som ammer Romulus og Remus, går det an, hvordan kan en by være så… Nei, enig. Her finnes det ingen unnskyldninger. Jeg er en fjott.)

Nå er Roma blitt en by jeg har et mentalt kart over, og som jeg kan bevege meg gjennom å falle i staver. Der vet jeg hvor mange soner man skal kjøpe billett til (ingen, det lønner seg å snike med en billett i baklomma, klar til å stemples i en fei hvis det skulle bli kontroll).

London, derimot. 

 

Neste uke begynner den internasjonale orienteringsuka på UCL, fulgt av den ikke-internasjonale Freshers Week. Sjansen for at det skjer noe spennende, overraskende og/eller ydmykende nok til at det blir verdt å skrive om, er stor.

 

Av Vigdis Evang
Publisert 9. sep. 2017 14:36 - Sist endret 9. sep. 2017 14:46
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere