Hvorfor smiler ikke russere?

Kultursjokk er en vanlig opplevelse blant utvekslingsreisende studenter. Jeg forventet ikke store kultursjokk av å reise til Russland, siden jeg skulle reise til den mest utviklede og liberale byen i landet. Lite visste jeg om hvor nedslått jeg skulle bli bare av å gå på gaten her i byen.

Jeg trodde ikke jeg var så avhengig av kontakt med fremmede mennesker, de små vennlige smilene jeg er vant med fra butikkansatte og busskonduktører hjemme, et «hadebra» når jeg tar med meg kaffen ut fra kafeen, et vennlig nikk fra felles kollektivreisende. Bare det å kunne gå på gaten med et smil om munnen fordi man har lyst til det. Men jeg har fort opplevd å unngå dette her, for ikke å havne i ubehagelige situasjoner.

Det har seg nemlig slik at russere smiler svært sjelden. Så sjelden at vår konversasjonslærer synes det var viktig nok til å vie hele første temabolken for timene våre til dette spesielle fenomenet. Hun ønsket nok å forberede oss på å møte hverdagen her, men jeg tror neimen ikke jeg har klart å venne meg til det enda. Vi fikk bruk for alle våre førsteinntrykk fra de første ukene i samtalene om dette temaet, og vår konversasjonslærer forklarte hva de kom av: På vei til universitetssenteret går vi bare forbi mennesker som ser surmulende og konsentrerte ut, og alle unngår hverandres blikk. Å smile eller se noen i øynene kan nemlig indikere at du kjenner personen eller ønsker å få kontakt med personen, og det er ikke høflig å ta kontakt med fremmede på denne måten. På butikken sier ikke kassedamen «hei» når vi kommer inn, kun et businesslike «goddag» når jeg betaler. Overdreven service er nemlig et tegn på at noen er ute etter å lure deg til noe, og det anses derfor for uhøflig. Litt av den sovjetiske arbeidsmoralen der man fikk betalt det samme uansett hvor godt man jobbet, kan man jo også spekulere i om kan ha noe med dette å gjøre. Selvfølgelig er det lov til å smile og le når man er sammen med venner, men ute på gaten ser de fleste innbyggerne i byen her ut til å leve i hver sin triste, konsentrerte og smil-løse verden.

I en diskusjon om dette fenomenet med en innfødt russer, innvendte jeg at bare det å smile for meg selv gjør meg gladere og kanskje det også kan gjøre andre mennesker rundt meg gladere. Dette kunne ikke min venn forstå. I Russland er det nemlig slik at man ikke smiler «bare fordi», men man må ha en skikkelig god grunn. Som et russisk ordtak sier: «Latter uten grunn er et tegn på en tilbakestående».

Et dobbelt kultursjokk opplevde jeg også da jeg var innom Starbucks (eller Старбакс som det heter her) for å kjøpe kaffe, og servitørene var ekstremt hyggelige, sa hei flere ganger, gav meg kompliment for mitt eksotiske navn, var hjelpsomme til tross for min knotete russisk, og ønsket meg en fortsatt fin dag – alt sammen med et smil om munnen. Det ser ut til at en annen kultur er på vei inn i den ungdommelige og moderne delen av byen.

Små og store kultursjokk må man nok forvente når man reiser på utveksling til et annet land, og noen ganger er kultursjokkene nettopp på andre områder enn der man forventet dem.  På en måte synes jeg også det er litt fint å ikke måtte anstrenge seg for å være hyggelig mot alt og alle, men å kunne ha en businesslike og uanstrengt mine når jeg går på gaten. Men jeg gleder meg likevel litt til å komme hjem til Norge når utvekslingssemesteret er over og kunne gå smilende på gaten, bare fordi jeg har lyst til det.

Emneord: kultursjokk, utveksling, Russisk, Russland, kultur Av Thea Hilding
Publisert 23. okt. 2014 20:45 - Sist endret 20. juli 2015 15:05
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere