Ingen andre vestlige forfattere har vært så konsekvent til stede i kinesisk politisk, kulturell og ideologisk historie som Henrik Ibsen. Likevel er det ingenting konsekvent ved hvordan skuespillene hans har blitt mottatt i Kina. I Ibsen, Theatre and the Chinese State: A hundred years of contestations, utgitt av Manchester University Press i september 2026, hevder Liyang Xia, førsteamanuensis ved Senter for Ibsen-studier, at Ibsens historie i Kina er langt mer sammensatt enn en fortelling om assimilering.
Boken, som er en del av serien Theatre: Theory, Practice, Performance, undersøker utvalgte Ibsen-oppsetninger i Kina fra 1923 til 2023. Basert på ny arkivforskning viser den hvordan staten, forskere og kunstnere har brukt Ibsen til ulike formål, fra nasjonsbygging og kvinnefrigjøring til teaterreform. Resultatet er en historie om konflikter, strid og kompromisser mellom kunstnere og staten, og en lakmustest på Kinas skiftende holdning til Vesten.
Historien begynner i 1923 med en studentoppsetning av Et dukkehjem ved Peking Normal College for Women, den første fullt ut dokumenterte Ibsen-oppsetningen i Kina. Den har lenge blitt avfeid som uviktig, men utfordrer den vanlige fortellingen der mannlige pionerer frigjør kvinner. Kapittel to tar for seg oppsetningen fra 1935 med Lan Ping, senere kjent som Jiang Qing eller Madame Mao. Med utgangspunkt i avisarkiver som tidligere forskere ikke hadde tilgang til, skiller Xia oppsetningen fra mytene som senere har bygget seg opp rundt den.
Senere kapitler kommer nærmere vår egen tid. Regissør Lin Zhaohuas oppsetning av Byggmester Solness (2006/2010) leses som estetisk motstand mot den sosialistiske realismen og Stanislavskij-tradisjonen i det kinesiske statsteatret. The Greatest Event in a Doll’s Life, en oppsetning i Shanghai utviklet av fire kvinner, tar opp myten om «leftover women» hundre år etter at Nora ble et ikon for kvinnefrigjøring. Siste kapitlet undersøker «Ibsen-diplomatiet» mellom Norge og Kina, blant annet årene etter striden om Nobels fredspris i 2010, da Ibsen-aktiviteter bidro til å gjenopprette de bilaterale relasjonene.
Innledningen drøfter også den høysosialistiske perioden, da Ibsens skuespill nesten forsvant fra den kinesiske scenen. Xia hevder at Ibsens samfunnskritiske estetikk fortsatte å prege kinesisk teater og dets utøvere også da.
Ibsen, Theatre and the Chinese State er tilgjengelig fra Manchester University Press.
“A study of Ibsen in China is necessarily a study of the entanglements between politics and performance, between theatre and the State.