Transkripsjon/rent tekstalternativ til episode Avskyelige attraksjoner, av Eva – en arkeologisk podcast av Nicolay Arkeologisk Tidsskrift.
(Episoden er transkribert ved hjelp av KI (UIO Autotekst og GPT UiO) og er sett over og redigert for å ligge så nær lydopptaket som mulig, men vær oppmerksom på at det kan være enkelte avvik eller feil).
[Kjenningsmelodi avspilles: Inneholder musikk, lyder av sykkel-ringeklokke, graving og en stemme som sier “Eva, en podkast av Nicolay Arkeologisk Tidsskrift”]
Tina: Hei og velkommen til en ny episode med Eva arkeologisk podkast. Jeg heter Tina Sviggum, og med meg i studio i dag har jeg dratt med Tone Cecilie Simensen Karlgård. Velkommen hit.
Tone Cecilie: Takk skal du ha, Tina.
Tina: Vi jobber jo sammen på Historisk museum, som er en del av Det kulturhistoriske museet. Og du er Cand. Polit. i antropologi, og det var en tittel jeg lærte nå i stad.
Tone Cecilie: Det var jo før omleggingen til de internasjonale gradene. Så jeg tok jo... leverte det hovedfaget i 97.
Tina: Ikke sant? Ja, for du har jo jobbet på museet i mange tiår nå.
Tone Cecilie: Ja. Helt siden jeg var student i ‘95, da det het Etnografisk museum, og var en del av Instituttet og Museum for antropologi. Så da var det bare de etnografiske utstillingene jeg jobbet med. Og siden det har jeg egentlig fortsatte å jobbe mest med det etnografiske materialet og den tematikken, selv om nå har vi jo bare tematiske utstillinger, da. Det er jo ikke regionalt organiserte utstillinger der hvor det er etnografiske gjenstander. Ja ja, den Uqšuqtuuq fra Nord-Canada kan du jo si er det. For det er basert på én etnografisk samling, ja.
Tina: Men da har du jo vært gjennom mye ulike utstillinger, men også perioder på museet. Og jeg har jo dratt deg inn her i dag litt fordi vi har åpnet en ny utstilling om egentlig livet og døden i Gamle Egypt, da. Men der er jo hovedattraksjonen mumier. Og det har jo du jobba litt med før også. Det er jo ikke første gangen de er på utstilling?
Tone Cecilie: Nei, de har jo vært fram og tilbake i mange epoker, de mumiene. Og de første minnene mine fra de mumiene var jo det at jeg sparte penger til bussen, tok bussen inn til Oslo og gå opp i etnografisk museum den gangen på 70-tallet og kikke ned i den mummikista, for det var den periode den var utstilt. Den Dismut(enibtes) da, som er en av de to mumiene som er i de mummikistene vi har. Og der lå jo hun med sånn som hun var litt tilrett, Men det var jo sånn som Ja, det var liksom de mumiene og de krympodene og sånn. Det var jo ganske... ja litt sånn man grøsset på ryggen av det da.
Tina: Ja, for jeg har jo lest en tekst som er fra et slags foredrag du hadde. Litt om de ulike levningene vi har på museet. Oversatt var tittelen på det "avskyelige attraksjoner". Det syns jeg var en ganske fin tittel, egentlig.
Tone Cecilie: Ja, det var det Egyptsymposiet, som kollega Marina, som er ansvarlig for Antikk- og Egyptsamlingen hos oss, organiserte høsten 2024 “Repulsive Attractions”, Og da spurte hun om jeg kunne snakke om utstillinger av menneskelevninger. Så da begynte jeg å summere opp alle de ulike forskjellige menneskelevningene vi har hatt, og har utstilt. Både fra de etnografiske samlingene og egyptmumiene. Og i arkeologiske samlinger òg, da. Der er det jo enda mer.
Tina: Ja, for det var jo en ganske omfattende analyse eller diskusjon du hadde av det. Og det var jo, for oss her i podkasten, superflaks. Med en gang jeg hørte vi skulle ha en ny Egypt-utstilling, så var jeg sånn: “Å, vi må snakke om å stille ut mumier og Egypt, og kanskje Tone kan komme og snakke om levninger”, for du har jo jobbet på museet så lenge og har jo faktisk greie på det her. Og så var jo du sa sånn “Ja, jeg har faktisk skrevet om dette”, så det var jo perfekt for oss. For det er jo et veldig spennende tema, det her med å stille ut menneskelevninger. Det er jo ingen hemmelighet at det tiltrekker seg mye oppmerksomhet. Særlig hvis man har mumier, som du sier at du sparte penger for å se på. Det er jo noe som engasjerer mange. Og så hadde jeg en samtale med en av kollegaene våre nå på lørdag om det er så fint at vi har fått Egypt igjen som en utstillingstematikk. Fordi det er noe som folk kanskje føler de kan litt mer om, eller har litt mer kjennskap til på forhånd, da. Så man føler at man kommer til museet og ikke alt er nytt og ukjent, på en måte.
Tone Cecilie: I populærkulturen er de jo veldig til stede, og det er laget filmer. Så det er jo noe folk kjenner. Og så har de vært utstilt fram og tilbake mange ganger, som jeg sa. Og vi hadde jo, ja... Den gangen, på 90-tallet, så var de faktisk på lager i Grønnegata. Men så ble den stilt ut i en Mumien Lever-utstilling i 2003, som Anders Bettum var kurator for. Og så etter det, etter at det var en sånn...Det var en midlertidig utstilling, da. Men så ble den utstilt i en permanent liten Egypt-utstilling. Og da var også Dismut, hun som jeg ville snakke litt mer om, stilt ut der. Og så vet jeg at da du leste den engelske teksten, så likte du den tittelen jeg skrev på det avsnittet om Dismut. For det var, på engelsk, da “I miss the messy mummy”. For da tok jeg fram en diskusjon som vi hadde. På 2000-tallet. For det ble en etisk debatt, da. Altså, hun Dismutenibtes er jo da, ifølge hieroglyfene som står på hennes mummikiste, så er hun datter av en prest i Egypt. Og hele proveniensen og sånn vet vi. Det skal kanskje Anders snakke mer om, men det er jo en av de mummiene som ble gitt som diplomatisk gave av kong Oscar på 1800-tallet. Og så var det jo det at den var jo så rotete, den selve mumien som ligger i den mumiekisten. For der var det jo tydelig at de som hadde tatt imot den kisten, den ble vel først gitt til Naturhistorisk museum. De hadde vært veldig utålmodige, de professorene, akkurat de navnene der vet vel Anders mer om, og Eva Laufente, som også har studert de mumiene. De hadde tydeligvis hatt det veldig travelt og bare ville åpne opp den mumien og se hva som var inni. Du får litt sånn Monty Python-aktig "Let's go to a mummy unwrapping". Og bare åpna opp og krølla sammen alle de nydelige linstoffene og sånn. Sånn at hun lå der med litt av... hodeskallen, syntes, og håret. Ja, hodeskalle og hår, og du så litt av selve det som var igjen av mennesket under der, da. Så sånn stilte vi henne også ut i de to utstillingene jeg snakket om nå. Men så er det konservatorene som ville rydde opp i den mumien. Og vi formidlerne var ikke så sikre på at det var så veldig lurt å gjøre det. For det at, for første så måtte vi jo advare små barn om dette hvis de vil se det eller ikke. Men det er jo ikke noe verre enn hodeskaller i arkeologiske utstillinger. Det er menneskelevninger, og sånn er vi bygd opp. Men den lå der jo og hadde den effekten at vi fikk se det som var inni, da. Som de professorene som tok imot den. Men de fikk jo den, i og med at den ble ryddet opp i så ligger den der veldig sånn pent og prydelig nå som en type ekte mumie ville vært. Men vi vet jo ikke heller hvordan den så ut da den kom til Oslo.
Tina: Så det blir en slags gjenskapning, nesten?
Tone Cecilie: Det blir jo det, og det bør jo formidles. Det vet ikke jeg, jeg har ikke sett, jeg er ikke med i den prosjektgruppa som åpnet den utstillingen her, men det blir jo det. Det blir jo en tolkning. Og hele den innsamlingshistorien, eller den gjenstandshistorien, har jo blitt dekket over, på en måte, da. Og det er det jeg reagerer på, at der blir gjenstandshistorien borte. Sminket bort, på en måte. Så, ja. Men den fins jo sikkert dokumentert hvordan den var fra før, og jeg har ikke engasjert meg veldig i at det går jo an å formidle den historien allikevel. Men for å lage en diskusjon om det, så syns jeg jo det er et interessant ståsted fra formidlingens side, da.
Tina: Ja. Og det er jo det her som er mye sentralt i mye av den diskusjonen som er rundt nettopp det å stille ut menneskelevninger. At det er veldig mye hensyn som skal tas. Og så har man ikke nødvendigvis noe fasit på hva som er riktig og hva som ikke er riktig. For det er jo som du sier at mange levninger har jo en slags gjenstandshistorie. Særlig det som er litt mer prega av kolonitid og sånne type tematikker. Og da blir spørsmålet hva slags historie man skal fokusere på her. Man er jo mye opptatt av at man skal ha respekt overfor den avdøde også. Det har jo vært en person. Men da er jo det hvordan er man hensynsfull, hvilke kulturer er det man skal følge? Så det er jo mye etisk som må diskuteres i hjel.
Tone Cecilie: Det er kjempeinteressant. Og Anders som du skal intervjue, han har jo skrevet at betydelig skade ble påført under de to registrerte undersøkelsene som han har forsket på. Og det er jo riktig, da. Da ble det påført skade. Men da hører jo det med til historien til den figuren, den personen som ligger der. Og det også at vi skal identifisere, vi som lever i dag, skal identifisere oss så veldig med det som var en person den gangen. Er det riktig å legge så veldig stor vekt på den identifiseringen der? Eller kunne vi lært noe annet? Eller at kunnskapsoverføringen hadde skjedd på en helt annen måte, og vekket andre spørsmål hvis vi hadde latt henne ligge sånn i den kisten og heller kommet fram med den vitenskapshistorien. For det er jo hvordan kunnskap konstitueres. Og hvis museer fortsetter å være sånn veldig ryddige, ordentlige steder som man nesten blir redd av å gå inn i og se at...Jeg tror egentlig største utfordringen for museer er å åpne opp og vise usikkerheter og feil som har blitt begått, eller feil eller hva det nå var. Nysgjerrighet, hvordan nysgjerrighet ble praktisert på den tiden. Så kanskje... for museer har jo veldig stor tillit i samfunnet, og det er kjempefint. Men det må jo ikke gjøre at man driver og gjør de samme, liksom kjører på med den samme gamle måten å lage sånne perfekte utstillinger som viser at vi forvalter sannheten, for det gjør vi jo absolutt ikke.
Tina: Det er interessant at du sier det, for det er sånn man fremstilles som et museum. At sånn er det. At det er den eneste måten å gjøre det på. Særlig for besøkende som kanskje ikke er så inne i all diskusjonen som vi er. At man tar bare det man blir presentert for, og så går man kanskje ikke noe grundigere til verks for å undersøke noe mer utover det du blir presentert av museet. Så det er jo et veldig stort ansvar der, som jo kanskje blir ekstra vanskelig å forvalte når det kommer til menneskelevninger, hvor det jo plutselig blir en helt annen type problematikk, nesten, da, rundt utstillinger kontra andre objekter.
Tone Cecilie: Ja, for det når det gjelder det, så...Fordi nå får vi... Når vi ser på den mumien nå som er så pent og nydelig pakket inn, så forblir vi veldig, vi får sånn ærefrykt for denne tradisjonen. Og det var jo helt absurd hva de holdt på med også! Å spare, bruke kanskje så mye ressurser på å lage sånne mumiekister for seg selv. Den klassen som klarte det. Men kjære venner, de har jo klart å få opp evig liv, på en måte, i og med at vi kjenner de og kan studere de. Mens hvis den hadde blitt liggende der i sånn rufsete tilstand, da hadde vi fått mer... Da hadde kanskje respekten vår for de som åpnet den den gangen, som var våre forskerforgjengere, da hadde vi kanskje fått litt mer... Ja, mistet litt av respekten for dem, da. Og det kunne jo være sunt i disse dekoloniseringstider. For da tenker jeg også på de krympodene som jo er samme type gjenstander, på en måte.
Tina: Ja, for de krympodene kan vi jo egentlig også snakke litt om. De tilhører jo ikke den utstillingen om Egypt, men de er jo en del av museets samlinger.
Tone Cecilie: Ja, det er de. Og de var jo stilt ut da på 70-tallet. Og så spurte jeg da jeg var student og omviser, en kollega hvorfor de ikke er stilt ut nå. Og da sa han at i motsetning til de egyptiske mumiene, så er disse tsantsaene, som er det navnet på krymphoder som i hvert fall jeg har lest. Jeg kan ikke det språket, men. Men de ble laget ganske seint på 1800-tallet. Så på en måte så kan det jo nå være mennesker som vet, som er i relasjoner, eller vet at de er i slekt med disse menneskene. Det er ganske sånn nylig praksis. Og det, jeg syns jo den... I samlingen i dette museet er det fire sånne krympoder. Sannsynligvis er to eller tre laget av dyrehoder, og når jeg snakker med folk om det og sier at det kanskje er noe som er laget av dovendyr, da blir det helt sånn “åh, stakkars dovendyr”. Men det virker jo som en veldig bestial praksis, da. Men ifølge etnografiske kilder var produksjonen av tsansaer en åndelig praksis utført for å skaffe seg makt over én manns sjel. Det ble gjort i veldig rituelle sammenhenger. Kanskje én gang i år, eller sjeldnere, da. Og det ble oppbevart i eierens hus og behandlet med respekt, da. Og det var jo ganske... Altså, de tørket det og tok våt sand inni, og det er ganske morbid å tenke på hvordan de fikk dem til å krympe, da. Øynene og munnen ble sydd sammen for å forhindre at hodet fikk for mye makt og forårsaket skade. Men det ble behandlet med veldig stor respekt. Og det var ikke så mye av det. Men sånn kort fortalt så var det jo det at det ble en handelsvare. Det var etter at europeerne kom inn i bildet i det området at det ble populært som handelsvare. Og så henger det også sammen med kolonisering pga. at de begynte å ta regnskogsområder til å dyrke til kvegfôr. Og da ble det jo mindre områder til å skaffe seg mat, og så skjønte jo de at dette var en handelsvare. Og så ble den praksisen enda mer. Det er jo fremdeles populært for de som driver med sånt, og handel med krympoder på nettet. Man kan kjøpe det fremdeles.
Tina: Ikke sant, det er jo litt sprøtt.
Tone Cecilie: Ja. Men når det gjelder i utstillingssammenheng, da, så er det interessant, syns jeg, den prosessen de har gått, går igjennom, og jobber med i Pitt Rivers-museet i Oxford. Der har de tematiske utstillinger, og der hadde de en avdeling som var noe med hvordan vi behandler de døde. Og der valgte de å ta bort de krympodene. Og hun Marenka Thompson, som hun kuratoren for kritiske perspektiver som jobber med hele den prosessen der erfarte da, var det at hun fikk veldig mye kjeft fra briter som kom dit og hadde minner selv at de hadde vært og sett på de krymphodene, og så skulle de ta med barna og barnebarna, og så var de borte! Og de ble veldig provosert og kjefta på henne og sa at "you are removing our cultural history” og det ene og det andre. Og Marenka sier, "Hva mener du med det? Men hvor er disse krymphodene fra?”. For det sto jo tekster hvor de er fra, og det er et veldig lite område hvor de praktiserte dette. Og da kom det bare “Africa somewhere!”. Og de er jo fra Latin-Amerika. Og da var det tydelig at de ikke har lært noe annet enn at de krymphodene virker til å bekrefte gamle fordommer. Og er det det de skal fungere som? Så dermed har det jo blitt en viktig diskusjon for det de er blitt tatt bort også, da. Så har vi jo hatt dem på utstilling her. Tidligere seksjonssjef og leder for etnografisk museum i sin tid, Per Rekdal valgte å stille ut to av de utstillingene i en utstilling han lagde som het "Krigens skjønnhet" eller "Den vakre volden" i 1995. Men da ville han reise spørsmålet om hodejakt er for komplisert til å behandle i konteksten av en etnografisk utstilling. Og det kan nok hende, da. Og også at det kanskje øker etterspørselen etter dem.
Tina: At det blir en sånn kul ting å komme og se eller å ha, da. For det blir jo veldig spesielt. Det er jo ikke noe du blir presentert for fra så mange andre kanaler. Det er veldig fjernt fra praksis, i hvert fall her i Vesten.
Tone Cecilie: Men hvis du husker på han Harry Potter? Der er det jo krymphoder som snakker.
Tina: Ja, i den nattbussen.
Tone Cecilie: Og det også er jo hvis man skal være...det kan man jo godt være, syns jeg litt, sånn woke eller politisk korrekt i forhold til det. Hva gjør det i forhold til oppfatningen av de menneskene? Shuar-folk som er urfolk, som har blitt trua fra alle kanter på grunn av historiske prosesser og selvfølgelig ønsket om å tjene penger og sånn, så har jo de...Ja, de måtte, de ville bare bytte krympoder mot våpen også, i sin tid. Sånn at det var liksom det eneste de kunne få kjøpe seg våpen for, etter hvert som de trengte det.
Tina: Det ble nesten som en sånn valuta?
Tone Cecilie: Ja, også. Og det med den Harry Potter-scenen er jo komisk, og man skal ikke bli helt sånn puritansk, men det var kanskje ikke... Ja, det var kanskje også en sånn litt diskriminerende måte å bruke det på. For det er jo folk som har drevet med det her på alvor. Og hvis man tenker på hvor mange menneskeliv vestlig kultur har påvirket! Ja, nei. Det ble kanskje litt far-fetched, men.
Tina: Men det er jo en del av en større diskusjon, da, med det her. Og særlig det med at det blir presentert som “oss” og “det andre”, da. Så blir det sånn som de som sa, “ja, det er fra Afrika et sted”. At det blir ikke så farlig, egentlig, kulturen og praksisen rundt det, men det at det er ikke oss. At det blir litt sånn, nesten sånn et spetakkel. Nesten så man kan stå og se på og bare tenke herregud, tenk at man holder på sånn! At det blir litt sånn ikke sjokkfaktor, men...jo på en måte, da. For de besøkende.
Tone Cecilie: Og det er jo, det er jo det i en annen grad de mumiene er også. Men det er noe rart med det museet, eller den type samlinger. Det er døden vi ender opp med omtrent i hver eneste utstilling når det gjelder temaer. Men det er jo interessant. Det er jo det store spørsmålet.
Tina: Og så er det jo litt interessant også med tanke på det at i hvert fall her i vestlige kulturer så er jo døden veldig sånn tabu, egentlig. Det snakkes ikke om. Og er litt sånn skummelt og litt sånn fjernt fra... Altså, det er jo ikke en del av vår daglige praksis, Men du ser jo andre kulturer hvor det er mye mer innlemma i samfunnet og det daglige liv, da. Så liksom når man kommer på museum, så er jo det kanskje... Bidrar kanskje det også til at det blir litt sånn ekstra, fordi du blir plutselig konfrontert med den her dødeligheten og døden, som man helst ikke vil tenke så mye på ellers.
Tone Cecilie: Ja, og et har sikkert du erfart når du er omviser også, og at barna sier "Oi, det er første gangen jeg har sett noen døde mennesker".
Tina: Ja, absolutt. Som du sa også, det gjelder jo alle ting, egentlig. Ikke bare hvis det er en hodeskalle. Men dette spørsmålet "Er den ekte?" De er veldig opptatt av om det er autentisk, det jeg ser på. I den forstand at det er faktisk fra den perioden vi snakker om da, og at det ikke er en kopi. Og når du da kommer til, liksom sånn som vi hadde i Steinalder utstillingen. Den er jo stengt nå, da, men hodeskallen til Sol, er den ekte? For den var jo utstilt i et glassmonter helt for seg selv. Det var jo nesten sånn at den svevde inn i dette monteret. Så den var veldig sånn til spott og spe, da, nesten. For alle besøkende. Og stilt ut likt som alle andre objekter. Så jeg kan jo skjønne at man blir sånn "oi, er den ekte"? Det er jo ikke en gravkontekst som man kanskje særlig da, som små barn, som jeg ofte hadde med, forestiller seg. Og ja, det ble jo for mange litt sånn "oi", og så gikk de gjerne litt unna hvis jeg sa at den var ekte, men så kom de tilbake igjen fordi de syntes det var interessant. Men jeg var jo veldig tydelig på at det er lov å synes at det er skummelt og litt rart.
Tone Cecilie: Det er veldig sunt at barn spør om det, og det kan jo hende at museer i disse AI-tider og alt mulig, så kan det jo hende at vi bare.... For personlig som formidler, så har jeg aldri gått inn for noe digitalformidling i museets utstillinger. For det driver vi med overalt ellers og trykker og sånn. Men folk syns jo det er gøy, og barn liker det, men jeg har blitt kanskje veldig sånn... litt sånn steinalder selv. Men da kanskje vi bare har latt tiden gå, og så er det det ekte som er den kvaliteten, da. Som vi virkelig har. Jeg har vært gjennom perioder hvor det har blitt brukt masse ressurser. På én utstilling på begynnelsen av 2000-tallet, da fikk vi bare vite at det trykte medium kommer til å gå bort og vi trenger ikke å lage noen utstillingskatalog. Så da brukte vi 50 000 kroner på å engasjere et webdesignerfirma som lagde en nettkatalog. Og den lever jo fremdeles, den, men den er jo gjemt langt bort da. Og sånn ble det jo ikke, da. Så det var jo også en erfaring. Men nei, det ekte spørsmålet der, ja, det er jo
Tina: Det var ikke meningen å avbryte, men det er jo en del av denne museologidiskusjonen med autentisitet og aura, som det heller ikke er noen fasit på. Men jeg tror særlig når du har med deg små barn, at det blir veldig viktig. For da er det verdt å komme og se. For det er jo det man ofte har knytta autentisitet til. Er det verdt inngangsbilletten? Er det verdt å måtte betale for å se den? Er det verdt prisen vi ber om? Og da å kunne si at den er original i den forstand, så blir det en slags justification for det.
Tone Cecilie: Og at man ser... Ja, det er veldig viktig med materialkunnskap, formidler og sånt. Men vi må.... Når det gjelder menneskelevninger, så må vi jo aldri glemme å ta høyde for det. Og fortelle de ungdommene og videregående som vi jobber mye med da, med det ene monteret vi har i arv hvor det er menneskelevninger, og da forberede dem på det. Og så får de tenke sitt. Og jeg har jo erfart at de gruer seg litt, liksom, men de kommer jo og ser på det. Jeg syns jo det var veldig, veldig fint å se det i en av de ungdomsgruppene. Det var noen jenter, så sto vi og så på det monteret. Der er jo de overmodellerte hodeskallene fra Papa Ny-Guinea. Som er hodeskaller, og de er jo modellert over. Og det var en ære, da, for et menneske som døde, hvis den hodeskallen ble tatt vare på og brukt på den måten og bli et hjem for forfedrene hos
Tina: Ja, for det er de som er nede i “Arv”?
Tone Cecilie: Ja. De er i den delen som er rett før du kommer inn i “Forvandling” delen der i første etasje. Så er det jo en samling med relikvier, og både fra tibetansk praksis og fra katolsk praksis, og også disse hodeskallene fra latmul-folk i Papa Ny-Guinea, da. De blir stilt ut nå. Veldig respektfullt, syns jeg. Og de er jo overmodellert, så det er ekte hodeskaller under den leira, med sånne Kaori-skjell til øynene, og de er veldig pent malt og sånn. Og da hadde vi noen, en videregående klasse der som jeg syns det var veldig morsomt å høre hennes refleksjoner over det, da. For vi diskuterte jo det med å stille ut menneskelevninger og også hun Uvedalskvinnen i rommet ved siden av der og sånn. Og disse Pape Ny-Guinea-hodeskallene. Som jeg nevnte, så var jo det en ære hvis hodeskallen ble tatt vare på og brukt som en bolig for forfedrene. De ble også vist i utstillingen Stjernestier over Stillehavet. Og vi viste dem også i en jubileumsutstilling i 2004, som var 100 år siden Historisk museum åpnet for publikum. Og nå foregår jo de diskusjonene, da. Hvordan skal vi stille ut, og er det riktig å stille ut? Så det er derfor den prosjektgruppa har valgt å stille de ut. Og Arne Perminow, som er ansvarlig for den Oceania-samlingen, stiller også spørsmålene om hvem sin følsomhet eller sårbarhet er det vi beskytter ved å fjerne objektene? Og det er også...jeg har ikke noe svar på det, men det er jo en interessant diskusjon rundt det. Men det var disse videregående-elevene. Hun sa det så veldig fint, hun ene der. Hun sa det at vel, vel, disse hodeskallene ble ofret på kunnskapens alter, så de skal nok aldri få hvile i fred. Men da har de liksom gjort sin... De ble veldig filosofiske.
Tina: Blir det en sånn for the greater good?
Tone Cecilie: Ja. Det var noe sånt de ville fram til der, ja.
Tina: Ja, for det er jo klart at litt som du sa i stad, det her med å kunne komme og se ekte ting på museum, har jo en egenverdi som ikke egentlig kan gjenskapes. Så de får jo ikke hvile i fred, i den forstand som man kanskje ser for seg, men det har jo en slags funksjon. Det høres jo veldig kynisk ut, men det blir jo det. Sånn som Uvedalskvinnen også, i rommet ved siden av. Der er det jo kanskje...Jeg så du hadde nevnt det med at mange av vekterne kommenterte at særlig noen besøkende reagerte veldig når de så henne. For hun er jo, hva skal jeg si, tydeligere kanskje da, et gravlagt menneske.
Tone Cecilie: Har du omvisning med henne?
Tina: Jeg har ikke det, nei. Så jeg har ikke vært der nede og hatt besøkende sjøl. Det har jeg ikke.
Tone Cecilie: Jeg tør ikke å se på henne, jeg. Jeg syns det...
Tina: Det er veldig lov!
Tone Cecilie: Men det var jo oppe i Skjelettutvalget. Så det har reist veldig interessante diskusjoner. Og det har vært veldig grundig argumentert for og vurdert at det skulle stilles ut. Men sånn, med min personlige mening så kunne jeg godt klart meg uten det. For det er jo ikke hele mennesket heller. De hodeskallene og mumiene og krymphodene er jo dekorert og gjort til å være estetiske, vakre ting. Og hun ligger der med røde ullvotter og sånn, men hun skulle jo være i graven under det gulvet. Så det er også kanskje det også da, at man vet hvor det er fra?
Tina: Vi kan kanskje ta en kjapp briefing på Uvdalskvinnen. Hvis noen ikke har hørt om henne. Hun kom jo egentlig, som du sa... Hun var begravd under kirkegulvet i Uvdal stavkirke. Og har jo nå havnet hos oss. Så hun er tatt ut fra en gravkontekst, som jo for så vidt mumien også har blitt. Men det er jo ikke dekorert noe her. Det er veldig tydelig at dette er et dødt menneske. Det er ikke noe mer, på en måte, hvis man skal si det sånn. Så det det blir jo kanskje en litt annen følelse. Litt mer ukomfortabelt å se på henne kontra å se på mumiene.
Tone Cecilie: Men det forteller jo veldig mye om hvor glad de var i henne. Er det søster eller barn?
Tina: Det var to barn også, var det ikke det? Det var i hvert fall ett barn. Og så var det en det var kanskje en voksen, ja. For det var flere som var gravlagt sammen. Og som var da tatt ut sammen også. Vi har jo en sånn lue oppi.... Altså den middelaldreutstillingen på museet. Den lua er jo tatt fra lua som det barnet er gravlagt med, da.
Tone Cecilie: Den strutehetta der? Nei, en annen lue.
Tina: Jo, strutehetta er det vel det det heter.
Tone Cecilie: Å ja, det visste ikke jeg.
Tina: Noen kommer nå etterpå og sender en mail og bare “det stemmer ikke i det hele tatt!”. Men det er det jeg er blirr fortalt da. Men ja, det å liksom møte henne som du sier, det blir litt mer grotesk.
Tone Cecilie:Det er det vekterne forteller, da. Som er i den utstillingen flere dager i uka. Og så sier de at det er flest turister fra USA som reagerer på at dette så tydelig er et menneske fra en grav. Mens de reagerer vel ikke på mumier, men det er jo bare noen tusen års forskjell på sånt.
Tina: Og det er jo folk likevel! Ja. Og så er det jo litt sånn... Jeg vil jo si at det jeg har tenkt på, er at det er stilt ut sånn kontra Sol, f.eks., den hodeskallen som var liksom bare det første du så når du kom i det rommet, og det var nesten sånn lyskaster på den. Utvalgskvinnen er jo litt mer sånn i et hjørne under Ål taket, og det er litt mer sånn mørkt, så man kan jo gå i utstillingen uten å måtte se på henne. Så i den forstand så er det jo på en måte gitt litt mer...Altså det har blitt gitt litt mer respekt i den forstand at du ikke er på sånn.... Du er på utstilling likevel, men det er ikke så åpenlyst nødvendigvis. Jeg har tenkt på det, for på andre siden av veggen hun er stilt ut på, så har de andre ting som er funnet under kirkegulvett. Men der er det mynter og ringer og sånn, og så snur du deg, og så er det en hel person, på en måte. Eller nesten, da. Så det er jo litt spesielt.
Tone Cecilie: Ja, men man blir jo forberedt, da, i og med at den monteren med menneskelevninger er det du ser på før du kommer inn til... Det bygger opp spenningen. Men siden vi har en musiker til tekniker her, så kunne jeg også snakke litt om de musikkinstrumentene som ligger der. For i den samme monteren med... Eller avdelingen. Samme som de hodeskallene fra Lattmul i Papa Ny-Guinea ligger de rituelle musikkinstrumentene fra Tibet. En trompet laget av lårbein og den doble hodeskalletrommen. De var også stilt ut i mange år i den forrige permanente Øst-Asia-utstillingen. Professor Arne Røkkum, som var kurator for Øst-Asia samlingen og kurator for den utstillingen, hadde plutselig en gang jeg hadde omvisning der, og jeg pleide å vise dem der, så hadde han tatt dem bort. Både hodeskallene og den lårbeinsfløyta. Og da sa han at det var fordi de fungerer bare som skandaløse horrorobjekter. Og de gjør ingenting med å utvide kunnskapen. De ligger der sånn veldig kontekstløse, og folk leser ikke de tekstene som er der. Så det var egentlig det samme som Marenka opplevde i Pitt Rivers-museet, da. Så han baserte da den avgjørelsen på reaksjoner fra museumsbesøkende. Men nå ligger det der igjen, og da syns jeg jo det er også alltid interessant å formidle den sammenhengen om forholdet til døde kropper. I Tibet er det permafrost, og der har de den praksisen med himmelbegravelser. At man legger den døde kroppen ut i fjellet. Og så kommer fugler og nedbrytning og tar seg av det som er mykt på kroppen. Og så blir de beina liggende igjen. Og da er det også de som har kanskje levd. rikt... Altså jeg har benskjørhet, jeg tror ikke jeg ville blitt valgt til å være sånn.
Tina: Du hadde ikke vært så godt instrument altså?
Tone Cecilie: Nei, jeg tror ikke det. Men det også sies da å være... Det må være skikkelig kvalitet på det de lager den trommen av, og at det er ære at de kjenner til den historien til det mennesket, så ja. Og det er laget veldig fint. Så man må jo kunne klare å formidle den dimensjonen med det, og prøve å være litt mindre... Ja, eller være litt mer kulturrelativ når man formidler det, da.
Tina: Det er kanskje det som er litt vanskelig når man lager utstillinger. Den kulturforståelsen blir jo veldig forskjellig fra de som er i Tibet og river med det her, kontra folk som aldri har hørt om det før. Man får jo da to helt andre oppfatninger på det. Så ja, det er som du sier litt sånn vanskelig problemstilling.
Tone Cecilie: Ja. Så det spørsmålet til studentene “hva gjør det her?”, det er like relevant. Ja. Men de ligger jo der, de gjenstandene. Og det er ikke Ja, for å komme litt innpå sånn... På sånne tilbakeføringsspørsmål også. Ja, ja, ja. Det er veldig relevant. Ja, det er jo det. Og det er jo...Vi har jo en mummi fra Eller et par mumier fra Peru også. Der blir det sånn frysetørkede mumier. Det er også veldig sånn høyt oppe i fjellet.
Tina: Og de er vel heller ikke på utstilling nå, men de har vært det før.
Tone Cecilie: Ja. Og da var det en ung jente som reagerte på det. For da satt denne mumien oppå en hylle i den gamle Amerika-utstillingen som var i etnografisk museum på 90-tallet. Før det ble slått sammen til kulturhistorisk museum, da. Og hun reagerte på det og sa “ja men hva er det?”. Jo, det er en mumie, sa jeg. Jeg var student og kjente alt som foregikk på etnografisk museum da. Og det syntes hun var veldig feil. Og så snakket jeg med kollegaene mine om det at tdet var det en ung jente som hadde reagert veldig på. Og da kom den diskusjonen opp, og så ble det valgt å ta bort den mumien. Og jeg vet.... Og det der med å sende ting tilbake, det er jo ikke noe quick fix. Det var en periode hvor man tenkte at det var løsningen. Men det, altså, jeg kjenner til folk på Perus ambassade i Oslo som ikke er veldig interessert i det. Det er så mange vakre gjenstander fra pre-colombiansk tid rundt i alle museer, men de blir bare så matte av å tenke på det da. For det er så mange andre måter man kan bruke de ressursene på. Og sånn som de sansaene, der foregår det et interessant prosjekt med å kartlegge hvor de er. Og alle museer i Europa og sikkert i USA som har sansaer. Det blir laget digitale oversikter, sånn at den kunnskapen blir spredd og åpen, men det å nødvendigvis transportere ting rundt og fram og tilbake, det er ikke det som nødvendigvis er den måten å rydde opp i dårlig samvittighet for vestlige...
Tina: Det virker kanskje som en quick fix for museet.
Vi kan bare sende det tilbake og late som det aldri skjedde. Men at det kanskje ikke er det beste for verken der det kommer fra da. Hvis man ikke har noe...
Tone Cecilie: Ja men sånn som for eksempel Elgin Marbles og de store tingene som er stjålet. Og hvor de blir tatt godt vare på der hvor de egentlig var laget. Så er det kanskje andre svar på det spørsmålet. Det er ikke noen fasitsvar på noen av de, men gjenstandene ligger der og har blitt tatt vare på. Og de blir jo på en måte ladet også, da når de ligger der og så plutselig får de medielyse, eller får interesse, vekker de interesse, og så kommer disse diskusjonene opp?
Tina: Ja, for det er jo sånn med.... Jeg husker jeg lærte, da jeg tok bacheloren min, det her med at det er jo mange kulturer som nå etterspør altså forfedrene sine, og da gjerne vil ha dem hjem igjen når de skal begraves, så det blir jo kanskje noe litt annet, da.
Tone Cecilie: Ja, ja, ja! Når de vil det, og når de har sånne flotte prosjekter, så er jo det selvfølgelig. Og vi har jo Fra New Zealand, vet jeg, det foregår jo Maori prosjekt med... For det har jo virkelig blitt spredd rundt omkring. Og det er flere år siden. Jeg lurer på om det var i 2012? Det foregår jo nå. Det er jo etnografisk seksjon som håndterer disse prosjektene. Og det er kontakt. Det vet jeg det er veldig positive ting som foregår der. Da kom denne delegasjonen fra det Maori prosjektet som hadde vært i Stockholm og samlet inn gjenstander, altså levninger fra sine forfedre der. Og så kom de til Oslo og fikk levert tilbake den gangen to hodeskaller. Men det som gjorde så stort inntrykk på meg da, var den fredsommelige måten de kom på. Og de henvendte seg, og de la så veldig stor vekt på at de vil jo helst at de skal komme tilbake, så de får samlet disse levningene til forfedrene sine og formødrene sine. Men de vil for all del ikke at de skal forårsake enda mer diskusjoner og krangel. Sånn at alt skulle foregå i fredsommelighet. Og det er det som sitter igjen mest med siden det prosjektet der. Så at de heller kan virke på den måten nå, da. Selv om det var veldig sikkert aggressive og ulovlige måter de gjorde det på den gangen. Og ikke noe som har slutta det, da.... Jeg snakker som om det var i fortiden man drev med det. Men det skjer jo mye gærent i dag også. Men det oppdages jo da nå. Var det en forsker som skulle forske på masker fra Sri Lanka i museet i Genève? Og fordi hun skulle finne fram de maskene, så fant hun levninger fra en landsby hun kjente til. Og selv ikke direktøren, som er direktør i det museet, kjente til de levningene.
Tina: Visste ikke at de var der?
Tone Cecilie: Nei, det fins jo så mye. De kan ikke vite alt sånt. Men hun fant ut hvilken landsby det var, og kontaktet den landsbyen som er der i dag. Og da husket de eldre i den landsbyen at det hadde bare kommet noen og forsynt seg sånn på begynnelsen av 1900-tallet. Eller de husket de historiene, da.
Tina: For det var ikke lenger siden?
Tone Cecilie: Nei, og det hadde foregått på veldig.... For det hun interesserte seg for, var de maskene så kom den historien fram. Og da fikk de tilbake det og fikk komplementert de gravstedene sine der da som hadde betydning for dem.
Tina: Ja, for det blir jo kanskje... Nå er jo ikke jeg er ikke antropolog, men fra mitt personlige syn blir det et ekstra lag til ting som er plyndra på så brutalt vis når det ikke bare er et objekt, men også har vært en person som har vært en del av det samfunnet. Sånn i hodet mitt er det ekstra viktig at de skal få det tilbake. Men jeg skjønner jo at det er... Altså, det er jo ikke alltid man vet hvor ting kommer fra helt, heller.
Tone Cecilie: Nei, og det er ikke alltid man vet om det er... Hvem de representerer, de som henvender seg, heller. Men nå kom jo akkurat den historien, da kjente jo hun forskeren til den landsbyen, og det foregikk på den måten. Men ja, det er uendelig mange spørsmål å ta opp rundt dette her.
Tina: Det er jo det. En litt annen ting er jo... Jeg syns det var litt morsomt for jeg hadde ikke tenkt over det før jeg leste teksten din, men det stemmer jo at de fleste levningene vi har utstilt, er jo faktisk kvinner.
Tone Cecilie: Nettopp. Ja, det begynte. Det slo meg da jeg begynte å regne etter det. Da hadde vi kvinnedagen i går.
Tina: Så jeg følte liksom at det passa litt. Litt på etterskudd, da.
Tone Cecilie: Nei, ja, men det... Ja, det er det, altså. Begge de to mumiene er jo fra kvinner. Men de Papa Ny-Guinea-hodeskallene, de er fra menn. For de skulle bare være inni sånn mannshus hvor det var hemmelig for alle andre.
Tina: Så det skulle egentlig ikke ses av så mange?
Tone Cecilie: Nei.
Tina: Og nå er de på museum,
Tone Cecilie: Og nå er de på museum og kan ses av alle, ja. Så da kommer det spørsmålet til Arne Permenow opp. Men når det gjelder sånn som Sol og den krigerskjelettet der som...
Tina: Ja, oppi vikingutstillingen?
Tone Cecilie: Det kan du fortelle litt om det, da?
Tina: Ja. Det er jo en hodeskalle vi har opp i vikingutstillinger, så det er jo oppe i tredje etasje, da. Og jeg har jo hatt særlig nå i det siste en del omvisninger der med særlig videregående klasser. Hvor jeg får det spørsmålet Er den ekte? Fordi jeg lar de... Det er ganske langt inn i det utstillingsrommet, så vi snakker jo litt om generelt vikingtid først. Og så lar jeg de gå inn og sier at de kan møte meg der nede. Og så lar jeg de alltid snakke litt seg imellom først. For du ser jo at de blir litt tatt på senga. Jeg kunne forberedt dem på det, men jeg velger heller å la de oppdage det selv. For det er jo det besøkende ellers gjør. Og så blir de veldig sån... er den ekte! Og mange stopper opp og hoper seg opp på siden. Det monteret har jo noen vegger som ikke er gjennomsiktige, så du ser henne ikke før du egentlig går forbi og er på baksiden. Og da snakker jeg litt om det her med...Særlig spørsmålet, fordi hodet hennes er vendt vekk fra der du egentlig kan se inn. Så du kan ikke se henne rett i ansiktet. Og det får jeg en del spørsmål om, særlig hvis elevene er litt eldre. Og da tar jeg opp en diskusjon at dette har jo vært et menneske som levde, liksom. Så det er litt sånn av respekt kanskje også, da. At man ikke står litt sånn til spott og spe for alle som kommer inn døra, da. Men ja, jeg får jo det her “er den ekte”. Og så med en gang jeg sier at ja, dette har vært noen som har levd i vikingtiden, som vi jo har snakket om nå. Og så blir alle veldig stille veldig fort.
Tone Cecilie: Men den ble jo tolket som en mannsgrav først, ikke sant?
Tina: Ja. Og det snakker jeg jo litt om. For den er jo i et monter sammen med en del sånne våpen. Økser og pilspisser og sånt. Og så gir jeg dem alltid en slags oppgave, for jeg gir dem den informasjonen vi har. At den ble funnet i en grav hvor det var en del våpen, som vi jo allerede har snakket om. Så økser og skjold og sånne typer ting. Og så sier jeg også det at, tror vi da at det er en mann eller ikke? Og så er det noen som har litt lange øyne, som sier at det står kvinner i spørsmålstegn på Monteret, men ofte blir de litt opptatt og ser ikke det. Og da sier de ofte at det en mann. En mannekriger. Og så sier jeg ja, hva hvis jeg sier at hodeskallen her er tolket som hodeskallen til en dame? I hvert fall sånn biologisk, da. Jeg poengterer alltid at det er litt vanskelig å vite hvordan de har levd sosialt, for det kan vi jo ikke spørre om.
Tone Cecilie: Nei, for det kan jo være en transperson.
Tina: Det kan jo være det! Det er det som er veldig interessant. Jeg lar den diskusjonen gå litt, særlig hvis de er litt eldre. Men så sier jeg ja, og det virker som at det er noen som døde i kamp. Fordi det har vært ganske brutale skader som ikke har rukket å gro. Sånne slag i ansiktet og til hodet og sånt. Men det jeg syns er litt interessant, er at likevel så...Det er mange som sier at det ikke kan ha vært en kriger selv om jeg gir dem alle faktaene, og så begynner diskusjoner seg imellom. Og så sier jeg jo det at vi har ikke noen fasit, vi heller. Men det er veldig mye som tyder på at dette har vært en kriger.
Tone Cecilie: Og det er jo ikke den første som er funnet.
Tina: Nei, det er jo flere tilfeller av det. Og så snakker jeg jo på det med de herrene, sånn som Sutton Hooe f.eks. De her prinselige gravene, hvor man jo har kalt det prinselige graver. Men det er jo ikek funent noe skjelettmateriale. Eller, jeg tror det er funnet noen tenner i noen av dem. Men man har funnet sverd, og da må det jo være en mann. Så der vil jeg jo si at... “Hva gjør den her”, på en måte? Og det spørsmålet bidrar jo til mye kunnskap og litt utfordrende spørsmål, kanskje, som hadde vært vanskelig å... Du kunne stilt de likevel, men at det skulle vært like impaktfullt. Jeg vet ikke om det hadde vært hvis jeg bare hadde hatt våpnene dine.
Tone Cecilie: Nei ja, så kan man trekke det til andre lignende...Lignende funn om hvordan fortiden er maskulin fremdeles, eller?
Tina: Ja, det er jo litt sånn hvem som tolker, og hvordan de tolker det. Ut ifra... Jeg sa jo det at mange av disse gravene er jo funnet for noen tiår siden, hvor det var litt andre syn på kvinner og menns roller, og at det ble... Det påvirka det jo litt. Det er det jo sånn i arkeologi hele tiden. Man har et bias.
Tone Cecilie: Ja, og da blir det spennende å se hvordan de Oseberg-kvinnenes skjeletter blir stilt ut igjen, da. Jeg vet ikke noe annet enn at de skal jo stille dem ut. Og det som jeg har fått sett, er at det ser veldig vakkert og er fullt ut. Men det blir sikkert noen diskusjoner rundt det også.
Tina: Ja, for før så var de jo stilt ut i en, hva skal jeg si, slags boks? Som man sto og så litt ned på, egentlig. Så ja, det blir spennende å se hele det museet, men ja, særlig de, da. For det er jo... Osebergskipet er en av de store attraksjonene. Og det er jo en åpenbar sammenheng der, på en måte for de kom jo fra den graven.
Tone Cecilie:Ja, så der er det kvinneskjeletter igjen, da.
Tina: Ja. Stadig vekk. Kvinner på utstilling både når vi lever og når vi er døde.
Tone Cecilie: Som den der Gorilla Girls-plakaten fra 80-tallet eller hva det er angående kunstmuseer. Må kvinner være nakne for å komme på museum? Nei, de må være skjeletter for å komme.
Tina: Ikke sant. Men det er jo litt interessant. Og det, ja... Jeg tenkte sånn helt avslutningsvis å bare høre litt sånn dine egne tanker. For nå har du jo åpenbart... Du kan veldig mye, og du har jobbet mye med å stille ut menneskelevninger. Men har du noen egne tanker rundt liksom... Det er jo ikke noe fasitsvar, og alt er forskjellig. Men rundt den praksisen å stille ut mennesker, har du noen egne tanker rundt det? Det er jo et veldig stort spørsmål.
Tone Cecilie: Ja, jeg har jo reflektert rundt det nå. Snart en time, egentlig! Men det går ikke an å si noe hva som er riktig eller galt når det gjelder det. For vi har så forskjellige opplevelser av det. Husker du den utstillingen som var for noen år siden? Den går vel kanskje ennå? Hvor det er noen som hadde frysetørket lik fra i dag. Og de var...
Tina: Det tror jeg ikke jeg har hørt om.
Tone Cecilie: Det er kanskje litt før du ble voksen. Det var en sånn fransk vandreutstilling av menneskekropper som var Preservert, sånn at du så alle musklene. Det var skrella av huden, da.
Tina: Litt sånn som de her Bodyworks-museene?
Tone Cecilie: Ja, kanskje det. Og det er jo opp til enhver, og det er jo anatomisk interessant og sånn. Og noen syns det var veldig flott og estetisk opplevelse. Men sånn som jeg er skrudd sammen, så er ikke det noe for meg. Men jeg kan ikke legge noen moralske føringer på hva andre opplever. Man må jo holde seg til Icoms etiske regelverk også, da. Som museum, som vi som er et Icom-museum. Men ICOMs etiske retningslinjer, som representerer minimumsstandarden for museer. Jeg kan jo lese opp de setningene der sånn. Exhibition of sensitive materials. Human remains and materials of sacred materials must be displayed in a manner consistent with professional standards. And, where known, taking into account the interest and beliefs of members of the communitiy, ethnic or religious groups from whom the objects originated. They must be presented with great tact and respect for the feelings of human dignity held by all people. Og den der siste setningen der. Kan UNESCO og ICOM vite det? For der er det veldig sånn eurosentrisk holdning som kommer til uttrykk da.
Tina: Ja, for “all people”, hvem er det?
Tone Cecilie: Ja, det er da en sånn paternalistisk idé om at museumsfellesskapet, de kjenner "the feelings of human dignity held by all people's". Og det er jo ikke så sikkert, da. Men museumsinstitusjonen? Herregud, vi elsker jo museumsinstitusjonen. Og ikke minst fordi det er så veldig mye å diskutere og kritisere.
Tina: Vi blir aldri ferdig!
Tone Cecilie: Er det noe sånt noe? Men den er jo velmenende og god selvfølgelig på mange måter å holde seg til. Så jeg kan ikke si at jeg er uenig i den, da, hvis det er det du...Kanskje det er et svar på det store spørsmålet. Så...Det var den som ble vedtatt i ja, nei, det var 2017-versjonen. Det kan hende at de har moderert den nå, men det var den siste versjonen jeg fant der. Så har det kommet kritikk av den, da.
Tina: Ja. Nei, men vi kan jo la det være som en liten sånn tankevekker, å ta med seg videre. Hvis man er på museum og ser menneskelevninger, så har man jo litt å reflektere over og tenke over om det er fremstilt respektfullt. Forhåpentligvis er det jo det.
Tone Cecilie: På Teknisk museum stilte de ut sånne vitenskapelige menneskelevninger på sprit.
Tina: I sånne glassbokser?
Tone Cecilie: Ja. Ikke sant. Men da hadde de jo en sånn advarsel for de som ikke ville gå og se på det. Det var jo veldig forbilledlig, det, da. Men jeg husker jo veldig godt de første presentasjonene de hadde av det der når de hadde hatt opprydning på Teknisk museum. Så åpnet de opp et sånt skap, det var nærmest et sånt lager utenfor museet tror jeg. Og så åpnet de et skap der. Så lå det en pose Olav Hamran, leder for etnografisk seksjon, var med i det prosjektet, da. Så lå det en pose, sånn gammel plastikkhandlepose som het Gladmat. Og så åpnet de den posen, og så lå det et helt menneskeskjelette!
Tina: Hva?!
Tone Cecilie: Bare kom på det bildet nå, det er jo morsomt. Og det stilte de også ut.
Tina: Ikke i den gladposen?
Tone Cecilie: Jeg husker ikke. De hadde i hvert fall det med i presentasjonene om det prosjektet, da.
Tina: Nei. Det er mye hensyn å ta, men også veldig spennende med menneskelevninger i museum. Det har vært veldig hyggelig å ha deg på besøk her. Det er mye interessante refleksjoner. Og du er mer enn velkommen tilbake igjen hvis det er noe mer du vil snakke om en dag.
Tone Cecilie: Veldig hyggelig å være her. Tusen takk for at du inviterte meg inn, Tina.
Tina: Det skulle bare mange. Det ble litt kortvarsel òg, men du heiv deg rundt. Så det skal du absolutt ha for. Det var sprekt.
Tone Cecilie: Takk skal du ha. Og lykke til videre.
Tina: Jo, tusen takk. Nå har vi jo snakket litt om han Anders, Anders Bettum, som er kisteekspert. Så han er jo egyptolog, da. Så han skal vi snakke litt med nå i forbindelse med den nye Mumie-utstillingen. Og den kommer, vel forhåpentligvis rett etter denne episoden, slippes, da. Med det tror jeg vi sier tusen takk for følget. Håper det har vært en interessant episode, og hvis det er noen som har forslag til andre tematikker de vil at vi skal ta opp, er det bare å ta kontakt. Vi høres.
[Kjenningsmelodi/Outro avspilles]