Episoden er transkribert ved hjelp av KI (NB Whisper og GPT UiO) og er sett over og redigert for å ligge så nær lydopptaket som mulig, men vær oppmerksom på at det kan være enkelte avvik eller feil.
[Kjenningsmelodi avspilles: Inneholder musikk, lyder av sykkel-ringeklokke, graving og en stemme som sier “Eva, en podkast av Nicolay Arkeologisk Tidsskrift”]
Oscar: Velkommen tilbake alle sammen til episode nummer to av Nikolai Arkeologisk Tidsskrifts nye podkast, Eva. I dag har dere dessverre meg igjen, Oscar. Og jeg sitter her nå med to nye medlemmer i redaksjonen i dag. Det er da Clio Chrysostomidis og Thea Kirstine Rønningen.
Thea: Hei hei!
Clio: Ha ha!
Oscar: Hallo. I dag er temaet felt. Eller litt mer spesifikt studenters opplevelser i felt. Og det er en grunn til at vi har med dere to, Clio og Thea. Men aller først vil jeg at dere introduserer dere selv. Clio, vi kan starte med deg.
Clio: OK. Jeg heter Clio, jeg er 24 år. Går tredje semester på masteren nå. Jeg fikk felt først i Hellas, på Søren Handberg og Signe Barfoeds prosjekt i Kalidon. Og så var jeg der sommeren 23, før jeg dro på feltkurs som obligatorisk del av masteren på Hovden i Agder.
Oscar: Ja, der var jo for så vidt jeg òg med deg, Clio.
Clio: Vi var på samme kokegrop.
Oscar: Ja, det var vi faktisk. På samme gruppe. Stemmer det. Så det var din ... Var det hele din felthistorie?
Clio: Det er hele min felthistorie så langt.
Oscar: Spennende. Og Thea, du har noe lignende å fortelle nå?
Thea: Mitt navn er da Thea Kristine Rønsen, og ikke Thea Kirstine Rønningen, som Oscar og Sofie kalte meg. Det er en internvits her i Nicolay. Jeg har ganske lik felterfaring som Clio. Jeg går førsteåret på master. Første semester. Og jeg fikk min første felterfaring nå i sommer etter at jeg leverte bacheloren. Og da ble jeg invitert til å bli med på Gourimadi Archaeological Project. Av Dr. Žarko Tankosić, som er lederen av prosjektet. Jeg tror det er prosjektet til det norske instituttet i Athen, hvis jeg husker riktig?
Clio: Ja, og universitetet i Bergen og.
Thea: Yes, det er et samarbeid. Også gikk jeg rett til Hovden på feltkurs jeg også. Så vi har ganske lik historie, feltmessig.
Oscar: Og før vi går inn til the nitty-gritty, så lurte jeg på hva er egentlig arkeologisk felt? Jeg syns vi burde snakke litt om det. Clio, har du noen tanker?
Clio: Ja, så kort oppsummert. Det er jo veldig mye som er under felt, da, og hva man gjør når man er i felt. Det er jo altså... Men the basics er jo at arkeologer forsker jo både på fortiden, og så dokumenterer vi fortiden, og vi tar vare på fortiden sammen med konservatorene. Men i felt så er det der vi henter den opp, da, fra bakken. Så feltet er jo nøye planlagt. Det er store økonomiske, hva skal jeg si, svingninger. Det er veldig store prosjekter økonomisk og med folk og sånn. Så det er mye planlegging bak felt. Vi går ikke bare ut i skauen og graver opp. Det er liksom områder og veldig bestemt hva du rekker, da.
Thea: Og hva man har lov til.
Oscar: Ikke minst. Ja, felt. Det er jo, jeg antar jo vi har mange lyttere her som kanskje er arkeologistudenter eller har noe med arkeologi å gjøre. Men jeg merker også selv at det er litt vanskelig av og til å beskrive hva man gjør i felt. For det er så mange forskjellige ting. Jeg kan jo sende et spørsmål bort til deg, Thea. Hva er arkeologisk felt egentlig?
Thea: Oi, det er litt som å svare på hva er meningen med livet, føler jeg. Det kan være så mye. Her i Norge så har vi jo forvaltningsarkeologi, så vi kan ikke bare grave opp det vi syns er spennende, hvis vi ser en kul gravhaug her. Vi kan ikke bare begynne å grave i den. Det er høyst ulovlig, liksom. Men der hvor jeg var i Hellas, for eksempel, da, det var jo et forskningsprosjekt, så jeg har ikke satt meg inn i det lovlige der, faktisk.
Clio: Nei, det er mye ... Det som er spennende da, er jo at på Hovden så har de jo ... Det heter jo Hovden Alpin Lodge. Det er prosjektet. Og da er det jo sånn at de skal sprenge store deler av området for å lage flere hoppbakker, som vi hadde gleden av å traske oppover. Og det var helt forferdelig (ha ha). Og så ... Da har jo de søkt om å få bygge ut. Også har fylkeskommunen i Agder, de har iallfall sagt at sånn “nei, der har vi kokegroper!”. Også da jeg og Oscar var der så så fant vi ut at det var jern..
Oscar: Kokegroper. Kullgroper?
Thea: There is a difference!
Clio: Åååh, oh my god, ha ha!
Thea: Arkeologihumor! Ha ha
Clio: OK, det var høl med kull. Og så var det jernutvinneanlegg også. Vi fant to ovner da vi var der. Og da måtte de jo søke om tillatelse for å begynne å grave ut. I Hellas så er det jo gresk kulturarv…
Thea: Yes.
Clio: … og det er derfor det lovverket er sjukt vanskelig. Og det er jo veldig vanlig at grekere graver ut sin egen kulturarv, men det er også vanlig at fremmede land kommer med egne team og graver ut også.
Thea: Så det er ikke forvaltningsarkeologi i Hellas, eller?
Clio: Jo, og det byråkratiet er sjukt strengt!
Oscar: Nå som vi er inne på Hellas, fordi dere begge er her og har vært og gravd i Hellas, så kanskje vi kan begynne der med litt sånn opplevelser generelt. Hvordan har det vært å grave i Hellas? Jeg vet at mange arkeologistudenter på UiO har jo drømmer om å stikke dit.
Thea: Det skjønner jeg.
Oscar: Dere er jo heldige, da. Det er jo veldig kult.
Thea: Altså, vi har vært så heldige, Clio.
Clio: Vi er veldig heldige. Og det har vært et stort privilegium å få være med også. Det er jo ikke så mange som blir valgt ut, faktisk. Men man må jo alltid søke da. Sånn, jeg søkte jo bachelorkvoten først.
Thea: Ja, jeg også.
Clio: Ja, fikk den ikke. Nei.
Thea: Nei, Hver gang. Hvert år fikk den ikke.
Clio: Det er noen heldige som har fått den, da. Og i Hellas ... Jeg ble i hvert fall ikke betalt. Men jeg fikk jo kost og losji dekket, da.
Thea: Ja, jeg også.
Clio: So it evens out.
Thea: Og du får en amazing erfaring. Så det er sånn det går fint med pengene.
Clio: Så det var jo opplevelsen av å være i Hellas ... Altså, det er jo så spess.
Thea: Mhm
Clio: Fordi vi ble jo henta på flyplassen. Vi hadde masse problemer med SAS. Vi var fire norske arkeologer som skulle ned dit. Og så ble vi henta en minibil, fordi vi mista jo bussen siden det var streik. Eller det noen som var syke, så flyet vårt bare dro aldri. Kjører fire timer ned i minibil, og så skal vi begynne å komme inn i en helt ny hverdagsrutine. Der vi må stå opp klokka seks om morgenen for å ta buss halv sju.
Thea: Det er litt militært regime her. Jeg følte jeg var i førstegangstjenesten.
Clio: Og mister du den bussen ... For den bussen går sharp. Sånn 06:30 sharp. Og de tuller ikke, så hvis du mister den bussen, så er det flaut. Da står du igjen og tar taxi eller ... Du vil jo ikke det. Og så jobber du ti timer, da.
Oscar: Hvor tidlig måtte du våkne da? Hvis bussen går klokka sju?
Clio: På starten, i hvert fall for meg, så var det sånn ... Ok, bussen går 06:30. Da står vi opp kvart på seks. Så har vi tid til å ta på oss kontaktlinser og ta på bukser og spise frokost. Og jo lenger inn i sesongen vi kom ... Det ble jo også varmere, da, ikke sant. Så bussen endte jo på å gå klokka 06:00 istedenfor 06:30. Bare så vi ikke skulle jobbe før sola ble på det verste. Og da sto vi opp kvart på seks når bussen gikk seks, og spiste frokost. Og jeg la meg jo ni-ti på kvelden og sov. Vanligvis nå så legger jeg meg, altså jeg sovner vel ett, liksom.
Oscar: Ja, vi trenger ikke snakke om når vi...
Thea: Ha ha!
Clio: Det er jo en helt annen rytme. Det føles litt militært regime.
Thea: Men jeg satte veldig pris på det. Selv om jeg er B-menneske deluxe, satte jeg pris på å stå opp tidlig. Vi jobba jo i åtte-ni-ti timer ettersom alt som måtte gjøres den dagen. Og det var ekstremt fysisk tungt. Jeg undervurderte den ... Jeg har vært i Hellas mange ganger med den greske sola. Det var varmebølge. Du har på deg fulltdekkende klær, for den sola er livsfarlig, og hatt. Og du skal stå med en pick axe og hakke den kampesteinen i to. Det er krevende, men fy søren, så trent jeg ble, følte jeg, da. Altså wow. Men det var så gøy for det. Man glemte det litt, fordi det var funn etter funn etter funn. Det er så funnrikt!
Clio: Det er det jeg elsker med Hellas, at for hvert jordlag så var det helt nye funn. Og så var det så spesielt òg, for du er jo oppe tidligere enn man noen gang har vært, nesten. På toppen av et gresk fjell ikke sant, så du ser soloppgangen på fjellet. Og jeg sto jo ... Det er litt kleint, det er en side note, men jeg kommer jo opp hver morgen, og så hang jeg alltid sekken min oppi oliventreet. For vi ville jo ikke ha skorpioner oppi sekken vår eller svære innsekter ikke sant, så vi hang dem opp. Og hver morgen endte jeg opp med å få sånn kald regndusj under treet. Og jeg tenkte å, så deilig morgendugg! Men det er jo ørkenlandskap, så det var jo ikke morgendugg. Det var sikader som ble skremt. Jeg vekket sikadene. For de lå fortsatt og sov i treet, også pissa de på meg hver morgen.
Thea: Nei, det var tiss!?
Clio: Jo ... Jeg fikk vite det siste uka, altså. Og det hadde havna i kaffen min. Jeg hadde drukket det. Jeg trodde det var dugg, jeg. Du opplever naturopplevelser du ikke hadde opplevd ellers, da.
Thea: Mhm, virkelig. Jeg husker første dagen vi kom opp der. Parkeringsplassen var heldigvis rett ved siden av site’n. Og så hørte vi noen brekende lyd, og vi bare ... Hva i alle dager er dette? Vi titter ned åsen, og så ligger det en døende geit. Og det er liksom vår første dag på jobb. Men vi kan jo ikke gjøre noe med den. Det er jo bonden sin. Så vi må bare begynne å grave og rydde siten for sesongen mens det ligger en døende geit nedafor.
Clio: Og den ligger der lenge, eller?
Thea: Ja, den ligger der i fem timer. Men heldigvis en av gutta tok jobben og bærte geita litt bortenfor, da. Så vi skulle slippe å se den. Og så kom bonden etter hvert og henta den, stakkar.
Oscar: Stakkars geit!
Thea: Så det var en crazy start på sesongen. Jeg er veldig sånn ... Elsker jo dyra, blir så lei meg. Men det tunge arbeidet klarte å slutte å tenke på det etter hvert. Vi måtte jo rydde site’n først før vi kunne faktisk begynne å grave. Og det var så tunge steiner og mange duker og fytter og alt.
Clio: Altså, vårt site er jo på en høyde.
Thea: Ja, vår òg.
Clio: Ja, men vi hadde jo liksom luksus nesten i forhold til dere. Det jeg har sett at du vlogga på Snapchat og Instagram
Thea: Dere hadde telt, med presenning over med skygge?
Clio: Du må ha det. Dere kunne jo ikke ha det, dere hadde jo så høy vind. Så du brukte vernebriller.
Thea: Ja, vi måtte bruke vernebriller.
Clio: Det trengte ikke vi, heldigvis. Men det er HMS Hellas, det er superstengt. Lange bukser, gode sko og heldekkende skjorte.
Thea: Og hatt.
Clio: Ja, så du kan ikke gå rundt i singlet. Det er jo det du helst vil når det er 40 grader. Og så hadde vi noen planker som vi knøt fast i trær. Det var den ene 70 år gamle greske arbeideren som klatra opp i trær hver morgen og knøt fast i plankene. Med sånne grønne duker over, og de dukene brukes jo også i olivenproduksjon til å legge under trærne mens man liksom smekker trærne.
Thea: Ah, så heldige dere er! Så dere fikk jobbe under skygge?
Clio: Vi jobbet under skygge.
Thea: Åh, Fy søren så luksus!
Clio: Og det var veldig viktig for Søren og Signe at vi jobbet under skygge, og at vi hadde hatt, og at vi tok jevnlige pauser, da. Så Søren og Signe kom jo og sjekket på oss hele tiden, sånn ... Tar du pause? Går det bra? Har du drukket? Så de var veldig opptatt av HMS, for det er jo helt andre værforhold. Jeg ble jo skikkelig dårlig mot slutten når det økte temperaturen og sånn. Så var jeg svimmel og trøtt på jobb. For det var så varmt.
Thea: Man blir helt suppe i hjernen altså.
Clio: Og så er det jo 20 minutter å gå til nærmeste brønn, så du må jo bære med deg… eller altså 7 minutter.
Thea: Ha ha!
Clio: Det var kjempelangt. Det kan være et kvarter og ti minutter å gå. Avhengig. Noe sånt. Men ... Jeg måtte bære med meg to-tre liter vann hvert fall hver morgen, så jeg slapp å gå.
Thea: Jeg begynte med to og gikk over til fire. For man drikker så mye av, og elektrolyttene…
Clio: Men kjøp de i Norge, for de smaker skikkelig nasty i Hellas.
Thea: Grusomt.
Oscar: Dere var litt inne på HMS og sånn i Hellas. Jeg tenkte kanskje vi kunne snakke litt mer om det. Har du lagt merke til noe HMS-tiltak som er mer relevant i Hellas, kanskje? Thea?
Thea: Oi. Nei, altså, det er jo bare for min site spesifikt ... Vi hadde jo trencher på høyest, hva da, to meter? Og som Clio sa, livsfarlige vinder på siten vår. Hva var det han sa, han ene feltlederen, at siten vår er det stedet i Hellas med mest vind? Nummer tre på lista eller et eller annet sånt. Det var livsfarlige vinder, trencher på to meter høy. Altså kjempefarlig. Hun ene som var der for et par år siden, hadde falt ned i trenchen på grunn av vind og knekt beinet.
Clio: Å, wow.
Thea: Så det er jo kjempefarlig, og det hadde en del sånne scares selv, og jeg holdt på å tryne. For som jeg sa, vi jobber uten skygge fordi vi kan ikke ha noe presenning på grunn av den vinden. Så det eneste stedet hvor vi hadde skygge, var en liten sånn trasé bak berget, liksom, hvor vi kunne sitte og spise lunsj og ta pauser hvis det ble for varmt. Og i den traseen ble det en vindtunnel uten like når vinden var på det høyeste, så vi fikk ikke lov til å gå der. Så vi måtte gå rundt hele. Og det hadde jeg glemt.
Clio: Å nei.
Thea: Så jeg gikk jo midt i den vindtunnelen, holdte på ... Altså, den bare tok tak i kroppen min og bare reiv meg bort til trenchen. Det var nesten så jeg falt nedi. Men heldigvis klarte Žarko å ta tak i meg og redde meg. For det var kjempeskummelt. Så HMS? Egentlig ikke. Du må bare sette deg ned, gå rundt hele siten for å unngå vinden. Og som sagt hatt, heldekkende klær, masse vann, elektrolytter.
Clio: Ja, og du får ikke lov til å ... Det måtte vi jobbe rundt. For greske myndigheter kommer og sjekker på deg.
Thea: Gjorde de!?
Clio: Din site er jo krevende, ikke sant? Der hvor vi er, så er det jo normale forhold. Vil jeg si, normale greske forhold. Og da kommer jo ... Hva heter det? Eforaen (Εφορεια)? Jeg tror det er sånn man sier det. Det er fylkeskommunen i Hellas, og de er ganske spes ass, for de er kjempehyggelige, de jeg møtte. Men de skal være co-author, altså medforfatter, på alle artikler og forskningsprosjekter, da. For å beholde litt av kulturarven i Hellas. Det er sånn jeg tolker det. Men de kommer og sjekker på oss.
Thea: Oi!
Clio: Og da er det sykt viktig at alle ... Søren og Signe er jo liksom ansvarlig for oss og masse studenter. Og folk blir jo sånn at du blir så varm og klam, så du vil jo ta av deg skjorta, men det er jo sykt viktig å ha den på sånn at du liksom er trygg på jobb, og at du bruker solkrem og alt der, så ... De kommer og sjekker. Har du på deg hatt? Har du på deg heldekkende klær? Alt dette.
Thea: Ja, når du sier det, så kommer jeg faktisk på ... Første uka var det hetebølge i Hellas. Og da husker jeg myndighetene hadde sagt ifra til lederne på lokaliteten at hvis det blir over 40 grader, så skal vi ikke jobbe. Men vi jobba jo for det, for å vindene var jo så ... Du føler ikke varme på samme måte. Men det skjedde også en del ganger mot slutten at vi måtte avslutte dagen tidlig. Klokka ti på morgenen, liksom, for vindene var så crazy. Så det skjedde jo en del ganger hvor myndighetene faktisk grep inn, da.
Clio: Ja. Og vi også var sånn… måtte slutte. Når sola ble såpass varm at det var 40 grader, så måtte vi bare pakke. Men da stakk vi til apothiki. Og det er jo et lagerbygg med alle funnene. Så da er det i hvert fall skygge der. Problemet er at det ikke er air condition. Vi har ikke råd til det. Eneste rommet det er air condition i er på PC-ene. Så du sitter og svetter. Og det eneste som er digg da, er liksom å sitte og vaske funn.
Thea: Vaske keramikk med iskaldt vann.
Clio: Så deilig. Så satisfying òg.
Thea: Men tannbørsten...
Clio: Og da ser du maling og mønstre, ting kommer til liv igjen. Men du må jo bare stå i varmen og så gå inn på datarommet eller foran en vifte med armene ute og bare lufte deg. Det er jo helt insane.
Thea: Altså jeg takla varmen overraskende godt. Altså er jeg en veldig varm person, jeg takler varme dårlig. Så jeg var veldig nervøs for å dra på dette prosjektet. Men det gikk overraskende bra. Vi fikk ta så mange pauser vi ville. De skreik “water, water”, hele tiden. Og jeg ble aldri sendt hjem en dag. Det var mange andre som ble det. Mange som passa ut, besvimte, fikk sjokk, liksom. Og heteslag. Og det er jo livsfarlig, da blir du slått ut i flere dager. Så takk Gud, jeg slapp unna det. Det var overraskende, faktisk.
Clio: Det er bra jobba.
Thea: Thank you.
Oscar: Det er ikke sånne ting man må ta stilling til i Norge. Jeg trodde jeg hadde det varmt på feltkurs, liksom.
Thea: Ha ha. I Hovden? Hæ, hadde dere det varmt?
Oscar: Det var ganske varmt. Jeg må ikke få lov til å klage litt. Men før vi går videre til Hovden, vil jeg spørre dere om de funnene som dere snakket om. Det er keramikk man finner hovedsaklig?
Thea: Så mye! Haugevis!
Clio: Så utrolig mye keramikk. Og det var helt forferdelig. På et tidspunkt så måtte vi jo ... Altså, det er jo klokka tikker, og du har jo bare så og så mange dager. Og vi var på siste uka, så måtte vi fullføre en vegg. Og da var det sånn ... Nå må vi av med silika-hansken, eller hva nå det heter. Og så sto jeg med en pick axe som var like høy som meg, og jeg måtte bare, ja, stå og ødelegge den keramikken som var nede i jordlagene.
Thea: Å nei.
Clio: Ja, Det var ganske fælt, altså. Da knuste hjertet mitt altså. Du står og kakker i stykker keramikk for å komme deg gjennom alle lagene og se utviklingen. Men du fant sykt mye.
Thea: Det er så funnrikt. Norge kan ikke måle seg engang. Altså, det går jo ikke ... I hvert fall på min site, det gikk ikke fem minutter uten at du fant noe. Altså, mindre tid enn det òg. Det var keramikk på keramikk på keramikk. Og jeg husker min aller første keramikkbit jeg fant første dagen. Jeg ble så gira og løp opp til lederen og bare sånn “oh my god, look at this, look at what I found!” og han bare “wow, whis is amazing!”, og jeg bare “really?” og han bare “no”. Ha ha. Det er så mye keramikk! Det er kjempekjedelig at this point, liksom. Og det er sykt å se den overgangen fra at det er så gøy til at det blir så vanlig. Vi finner en ny keramikkpikk og kaster den i bøtta, og bøtta kan være tre meter unna. Kaster den liksom.
Clio: Ja, det er også en forskjell i Hellas. Der bruker du et annet utstyr enn i Norge. Du bruker de kostene, og de kostene er laget av kvister. I hvert fall de jeg brukte. Koster eller malerbørste. Og så bøtter. Og da bare hiver du alle funnene oppi bøtta.
Oscar: Er det sant?
Clio: Ja ja. Og så tar vi bøttene i bussen og kjører hjem. Eller hjem til apothiki da.
Thea: Det er ikke like mye forsiktighet, liksom. Og samme med ... Det var jo masse obsidian også på vår site. Vulkansk glass. Altså steinalder-neolitikum-bronsealder-site. Masse obsidian, masse keramikk, masse bein. Overraskende mye bein. Det var litt gøy. Jeg fant en kjempestor geitekjeve. Det var litt stas.
Clio: Yummers…
Thea: Ha ha!
Oscar: Apropos det med ... Ja, det er så funnrikt her. Jeg har en kompis også fra Sør-Italia. Som tydeligvis, familien hans bor i et område med ... Altså, de bor oppå en gammel romersk by, liksom. Eller en gresk koloni. Husker ikke helt. Men da har tante hans en potte fra et eller annet 100 år før Kristus. Som de putter liksom umbrellas i, liksom.
Clio: Nei, tuller du?
Oscar: Det er så mye greier der, og det bare kommer fram når du graver litt i hagen, liksom.
Clio: Jeg har hørt det. 'Norge could never'. Jeg kjenner en greker som ... Han fant masse gullmynter som barn og puttet dem i en pose under senga si. Og da han ble 18 år, var han sånn ... Gidder ikke ta vare på den, liksom. Så han kasta den. En ting er at du kasta kulturminner, en annen ting er at du kunne jo solgt det!
Oscar: Ja!
Clio: Det var så mange sjokkfølelser. Sjokkbølge på sjokkbølge.
Oscar: Solgt det til museet, da.
Clio: Ja, riktig. Du selger det ikke på Facebook Marketplace eller eBay.
Clio: Ikke British Museum heller.
Thea: Nei! Ha ha!
Oscar: Nå er dere litt innpå forholdet mellom norsk og gresk felt. Kanskje vi skal snakke litt om det norske også. Hovden var jo feltkurset vi alle tre var på. Har dere noen tanker om hva man finner på Hovden? HMS?
Clio: Høl med køl!
Thea: Køl, køl, køl, køl!
Clio: Altså, vi måtte jo ha egne klær, da. Jeg husker vi fikk tildelt sånne signalgule jakker.
Thea: Jeg følte meg litt som et barnehagebarn. Men på en god måte.
Clio: Jeg elska å ha på signal…
Oscar: Jeg følte meg så kul.
Clio: Jeg var så tøff i den signalgule jakka.
Thea: Den var liksom XXL, men det var så gøy å bare kunne skitne seg til uten å bry seg.
Clio: Ja! Jeg elska den følelsen. Det regna jo så mye på Hovden også da vi var der. Vi hadde jo dager der vi sto i regntøy og typisk sånn sklei rundt i kullgropen. Jeg lå jo på magen og gravde den profilen av den derre jordveggen. Og var dekket av gjørme og andre dager sto vi i samme regntøy og bare svetta. Og ble liksom kokt.
Oscar: Ja, været var skikkelig… Det kunne være 25 grader den ene dagen og pøsregn den andre dagen.
Thea: Ja, vi hadde pøsregn hver dag, vi. Koselig, det.
Clio og Oscar: Ha ha!
Thea: Men som sagt, man ble dødsskitten og helt svart, for det var jo bare køl der. Køl, køl, køl. Ingenting annet! Så sånn sett ... Det var kanskje den største overgangen fra Hellas. Jeg forventa jo at kanskje jeg ville finne et vikingsverd, men det er jo ... Selvfølgelig gjør jeg ikke det! Det er en kullgrop. Så åpenbart er det bare kull, så det var litt sånn nedtur, da. Men samtidig klarte jeg å finne gleden i det òg. Herregud det er tusen år gammel kull, liksom.
Clio: Ja, også slagg og. Hvis man finner det.
Thea: Fant dere slagg?
Oscar: Vi fant litt slagg. Vi fant litt forskjellige typer slagg òg, tror jeg faktisk.
Clio: Gjorde vi det?
Oscar: Ja, eller. Eller ikke jeg personlig, nei.
Thea: Det var vel en gruppe av dere som fant slagg?
Oscar: Det var det. Men var du skuffa, Thea, når du kom til norsk felt?
Thea: Jeg var absolutt ikke skuffa. Det var noe helt annet, men det trenger ikke å være negativt. Det var jo iskaldt, det var vått, det var kjempelite funn. Det var også fysisk tungt. Og jeg gikk inn der. Det er jo en sånn vits har jeg fått med meg i arkeologimiljøet, at kullgrop er liksom det kjedeligste å grave. Men jeg ble så glad i den kullgropa. Gruppa mi og jeg døpte den Einar, for det var så mye einebusker rundt han.
Clio og Oscar: Ha ha!
Thea: Vi ble så glad i den, og det var så gøy å se de tydelige laginndelingene i profilene våre. For altså, lag er umulig å se i Hellas. Det er så tørt, liksom. Vi måtte jo spraye vann på bakken for å kunne se en antydning til forskjell på lagfarger, liksom. Mens på Hovden, det var så tydelig, og det var jo kanskje det gøyeste. Så selv om vi ikke hadde noe funn, annet enn kull, så var det jo så gøy å se de lagene og faktisk lære.
Clio: Og få bruk for alt det vi har lært om. Du har hele tiden sett de tegningene av jordprofiler med Knut Ivar Austvoll. Aldri skjønt hva han har prata om før jeg var på Hovden.
Thea: Helt umulig å forstå. Hva er øverst, hva er under der igjen? De går liksom inn i hverandre, men man lærte det av å se det.
Oscar: Og for de som ikke vet, som hører på, en kullgrop, som var det vi gravde hovedsakelig på Hovden, på feltkurset, det er da rett og slett en grop full av kull. Som de lagde i jernalderen for å gjøre klart kullet til smelting i ovn.
Clio: Ja, var det ikke sånn de stabla opp, også la de myrmalm oppå den, og så roasta de ... Altså, røkte de myrlam ...
Thea: Er ikke kullgrop bare at du fremstiller kull for å senere fremstille jern?
Oscar: Jo, stemmer.
Thea: Ja, så du legger ved i ... Først graver du en grop, og så legger du ved på bånn. Og så legger du torv oppå der, og så tar du fyr, men det skal ikke brenne opp til aske, det skal bare ulme. Og så, etter hva det er to dager, tror jeg, så fjerner du torva, og da har du masse kull som du drar ut, som du graver ut, som du SÅ bruker for å fremstille malm og jern etter hvert. Sånn som jeg forstår det. Ikke for å være en bedreviter, men jeg håper det er riktig.
Oscar: Jo, akkurat.
Clio: It's believable. Jeg backer deg.
Alle: Ha ha!
Clio: De hadde de stolene også som bare har tre bein. Husker jeg Kjetil Loftsgarden drev og fortalte om da han hadde foredrag på Hovden.
Thea: Stoler med tre bein?
Clio: De sa de hadde stoler med tre bein, så hvis du sovna, så velta du.
Thea: For å passe på? Så smart! Er det funnet, liksom?
Clio: Det ... Altså, var ikke dere på det jernvinnemuseet på Hovden?
Thea: Ja.
Oscar: Jeg skal ikke lyve, på et feltkurs der man jobber hele dagen så ble jeg litt sliten, så jeg fikk ikke med meg alt de sa.
Clio: Ha ha!
Thea: Men det jernvinnemuseet var faktisk helt fantastisk, det er ganske en av de bedre museumopplevelsene mine.
Clio: Så hvis du noen gang er på Hovden Alpin Lodge, kan dere først ta en titt på kullgropene våre. Også kan du gå på jernvinnemuseet!
Oscar: Det er et godt poeng. Mange drar på skiferie og sånn. Så det er kulturminner der òg altså!
Clio: Og sjukt mye blåbær. Og kantarell. Og multer.
Thea: Og søtrot.
Clio: Strot. Anbefaler alle å smake på søtrot en gang i livet sitt.
Oscar: Hva er søterot, Clio?
Clio: Det er en søt rot.
Thea: Er det en urt fra Setesdal er det ikke det?
Clio: Og den er visst god å koke te på.
Thea: Men ikke ta en bit mens du går en tur, liksom. Det har vi alle erfart.
Clio: Den ser giftig ut, altså. Herregud, jeg tok med søtrot hjem igjen, jeg.
Thea: Nei?
Clio: Vi bodde i kollektiv, det gjorde du òg. På det skihotellet. Det var sånn ... Å, du må smake! Er du sikker? Ja. Og så står du og tygger. Fy fader, det er dårlig gjort.
Oscar: Så ondt! Herregud.
Alle: Ha ha!
Oscar: Vi har snakket mye om forferdelige ting ved felt. Med hetebølger og søtrotspising og dårlig vær og vind og alt. Men det er jo ganske mange positive aspekter ved felt òg. Er det noe som bare dukker opp i hodet deres sånn med en gang?
Clio: Man får veldig samhold, da. Dere kalte gropa deres for Einar? De du er i felt med, blir ofte livslange venner. I hvert fall hvis du er med dem år etter år etter år. Jeg har ikke vært så heldig at jeg har fått være med de samme folka år etter år. For jeg har bare ett år med felterfaring. Så Søren, kanskje jeg får være med en gang til?
Thea: Hint, hint. Ha ha!
Clio: Men de arkeologene jeg kjenner som har vært prosjektledere, som Žarko og Paschalis Zafeiriadis, de ledet Gourimadi-prosjektet, de har vært venner i tjue år ellerno. Har jobbet i felt masse år sammen. Så man blir jo superclose. Vi på master ble også superclose.
Oscar: Ja ja, 100 %. De jeg delte leilighet med på Hovden, for eksempel, jeg kjente jo ingen av de sånn særlig godt. Og nå er jo de blant mine nærmeste venner, liksom.
Thea: Den beste beskrivelsen jeg kan komme på, er litt sånn reality-boble. Ikke helt Paradise Hotel, det går ikke helt crazy for seg! Men man faller inn i en sånn boble, og man blir så godt kjent, på godt og vondt. Og det er kanskje det jeg tar med meg fra begge erfaringene, både i Hellas og på Hovden, faktisk. Altså det internasjonale i Hellas. Du får jo venner fra hele verden. Det var også noe jeg var litt nervøs for. Kan jeg bare snakke engelsk i en måned, liksom? Men det gikk jo helt fint. Å, så koselig!
Clio: Man får skikkelig sånn ... OK, du er i rutine, du står opp seks hver dag, du legger deg ti hver dag, og så drar man på utflukter sammen med alle de nye vennene man får, og så møtes man til middag hver dag, og den middagen ... Når du er liksom ... Du har fått sånn ... Hva heter det? Træler. Og kanskje liksom noe kutt. Og er svett og sliten, og så kommer du og spiser sånn arbeidermiddag. Vi fikk liksom kjøtt, ris og potet.
Thea: I Hellas?
Clio: Ja. Og det var bare så digg følelse å sitte der og bare ... Prate, prate om dagen, være utslitt sammen, være gira sammen, lage veddemål. Vi lagde veddemål på hvor langt tror dere dette hullet her kommer til å være? Og så puttet alle bets, ikke sant? Det er så koselig. Det blir masse interne vitser.
Thea: Ja, man jobber jo sammen, man sover sammen, man henger sammen på fritida, man fester sammen. Det er mye som skjer. Man kanskje krangler litt også, men man blir jo bare closere av det. Jeg husker hver dag etter jobb i Hellas dro vi jo rett på stranda og bada. Og da ble liksom den nitimersvakta oppe på felt verdt det, liksom. Den varmen du hadde følt på i kroppen i ni timer, bare forsvant når du bare la deg i Middelhavet og bare kunne svømme og leke havfruer med vennene dine, liksom. Det var så nice.
Oscar: For å ta tilbake til Hovden, da. Hva var den beste opplevelsen med Feltkurset?
Thea: Oi. Den beste opplevelsen. Bare all lærdommen. Jeg har liksom gått ... Jeg tok jo bachelor over fire år for personlige grunner. Og det har vært fire teoritunge år. Så mye teori, så lite praksis. Har jo søkt på bachelorkvoten igjen og igjen, og ikke fått den. Og alltid lurt på hva skjer på en utgravning? Spesielt i Norge. Jeg har liksom en idé, men hvordan er rutinene? Hvordan vet du hva du skal gjøre? Hva gjør man først? Tegner man? Tar man bilder? Hvordan funker det ? Så etter Hovden fikk jeg svar på det. Og jeg har fortsatt ganske mange spørsmål. Jeg syns det var dødsvanskelig med den tegninga.
Clio: Åh, den tegninga var dødelig… Du var jo sykt flink, Oscar. Du er jo kunstner da.
Thea: For han er jo tegner.
Oscar: Tegne profiler tenker dere på?
Thea: Ja, men det med å måle det inn og gjøre det om til ...
Clio: Ja, også en ting er jo å tegne steiner, det er jo greit. Men at steinen skal være proporsjonal ut ifra den målestokken ... Regne ut en målestokk?
Thea: Bare det har jeg lært, liksom! Helt sykt! Tenk at du må være god i matte for å være arkeolog! I had no idea. Så må brushe up litt på matten min, kjenner jeg.
Clio: Beste opplevelsen på Hovden? Jeg syns egentlig da vi feirer bursdag.
Thea: Jaaa…
Oscar: Ja, stemmer det!
Clio: Det var sykt hyggelig. Det var en som hadde bursdag. Så satt vi alle sammen og feira han. Og det var karaoke med de lokale som ...
Thea: Var det på den… hva heter den puben?
Clio: Jeg husker ikke, men ... Pubkroa?
Thea: Den eneste puben der.
Clio: Ja, eneste puben i byen.
Oscar: Hovden er ikke et stort sted.
Thea: Nei.
Clio: Og så ... Jo, herregud, og vi fikk jo ... De vi delte leiligheten med meg, fikk jo helt ... Ikke noia, men bare sånn obsession med kantarellchipsen til Maarud. Så vi brukte pantepengene på én pose. Vi spiste den opp på ti minutter, og så kjørte vi ned og kjøpte fire til.
Thea: Så gøy!
Oscar: Også snakke om de geitene også?
Clio: Å, geitene var morsomme! De spiste jo kartet vårt!
Thea: Vi fikk aldri måte vi de. Hadde gleda meg så mye.
Clio: Nei! De geitene var best! De spiste glidelåsen min.
Oscar: De spiste egentlig alt. De spiste klærne mine òg.
Clio: De var så søte! Herregud. Det var også veldig kult å gå rundt og se på ... Hva var det? Den seterhytta? Jeg vet ikke hva det heter.
Oscar: Jo, stemmer det.
Clio: Men det ble runer der han derre krigsskurken hadde bodd. Og så hadde han tatt med seg masse tepper fra Sør-Europa.
Oscar: Ja, jeg husker ikke akkurat hvordan det var selv, men det var en sånn seter som vi dro og besøkte. Fra jeg tror 1700-tallet eller no sånt.
Thea: 1500 trpr jeg det var?
Oscar: Var det så gammelt?
Thea: Ja, og det var så gøy med den doen!
Clio: Doen!?
Thea: Ja, oppe på ... Så dere ikke det?
Oscar: Vi så ikke noe do.
Thea: Og dere fikk ikke gå inn.
Clio: Hæ?
Oscar: Nei.
Thea: På stabburet der. Hæ er det sant?
Oscar: Fikk dere gå inn?
Thea: Ikke gå inn i stabburet, men gå opp og rundt, liksom.
Clio: Ja, vi fikk gå ut på balkongen. Var det do?
Thea: Ja, så dere ikke doen? Det var sånn skikkelig sånn middelalderdo med sånn høl i ...
Clio: Oh my god.
Oscar: Det er rart hva arkeologene kan fascineres over, altså.
Clio: Vi må grave ut under doen! Nei, tuller.
Thea: Nei, jeg tuller. For å si min beste opplevelse ... Den er kanskje ikke faglig, men mer en sosial opplevelse. Vi dro på fridagen vår. På søndagen dro vi til Badeland. Hovden er jo kjent for å være en alpinbygd by/tettsted. Så det er jo ingen her i august. Så vi fikk jo Badelandet helt for oss sjøl. Se for dere en gjeng med folk som pusher 30. Alene på badeland! Du kan jo tro vi lekte. Vannsklie-turnering, og vi bare gønna den vannsklia. Gang etter gang etter gang. Det var så gøy. Vi gikk rundt og liksom gigla og sa “herregud, vi er så ti år igjen!” Det var så gøy. Det var faktisk den beste måten å tilbringe fridagen sin på.
Oscar: Vet du hva, felt gjør noe med deg. Man blir liksom et barn igjen.
Clio: Man blir det! At det er litt sånn meditativt. For arkeologer sde ier at når det er feltsommer, eller når jeg er i felt så er det “my time”. Der jeg har en egen rutine, står opp klokka seks. Noen drar på silent retreat og sånn, arkeologer bare drar i felt.
Oscar: Man lærer så mye om arkeologi, men man lærer så sykt mye om seg selv.
Clio: Ja, virkelig. Og så er det noe med det å være ... Du er minimalt på mobilen. Du får ikke opp noe reklame. Du har faste måltider. Det eneste du skal gjøre, er å komme og gi ditt beste for å hjelpe prosjektet med å få gjort mest mulig på én sesong. Og vi er jo motiverte. Vi kan jo gi F, egentlig. Men vi bare gønner på hver dag for å bli ferdig med de kullgropene. Eller trench-gropa. Jeg vet ikke hvor man oversetter “trench” til norsk.
Oscar: Vi har hatt denne samtalen før, mener jeg å huske. Blir ikke trench bare en sjakt?
Thea: En sjakt?
Clio: Ja, jeg skal bli ferdig med en sjakt.
Thea: En vegg.
Alle: Ha ha!
Oscar: Det er morsomt, for jeg merker at dere har vært på felt i utlandet. Dere sier liksom pick axe istedenfor hakke, og trenches og alt mulig rart.
Thea: Norwegian hoe.
Alle: Ha ha!
Clio: Pick axe høres… hakke høres ganske kult ut da. Hakke og slegge. Men de der, hva heter det, de flate ... Skuffene vi brukte på Hovden for å fjerne jordlag. Husker du dem?
Oscar: Ja. Det var min beste venn i to dager.
Clio: Dere gikk jo helt crazy. Dere sagde ned alle trærne på siten...
Oscar: Ja, vi måtte jo først fjerne alt av vegetasjon før vi kunne grave. Og det tok jo litt lenger tid enn vi trodde.
Clio: Sjukt mye blåbær.
Oscar: Ja, jeg tenkte jo mest på de trærne, da, Clio!
Clio: Ha ha, greit!
Oscar: Men jeg vil gå innom en ting til. Og det er ... Du har vært litt inne på det, Thea, med de spennende tingene du fant i Hellas kontra kullgrop i Norge. Og jeg vil da spørre dere ... Hvorfor gidder dere å bli feltarkeologer og grave i Norge hvis det er så kjedelige ting det er å grave opp?
Thea: Oi, det var et godt spørsmål.
Clio: Nummer én, du får jo betalt i Norge. Det er en stor motivasjon.
Thea: Ja, altså, veldig godt poeng.
Oscar: Er det kjedeligere å grave i Norge?
Thea: Nei. Jeg har ikke så mye erfaring med det, så jeg kan ikke si det. Men per nå, etter fire uker i Hellas og to uker på Hovden, nei. For man lærer så forskjellige ting. Så selv om det er mindre funn i Norge, så har det egentlig ikke noe å si.
Clio: Men i Norge er det jo forventet at du skal plotte inn med GIS, ikke sant? Så da måtte jo vi gjøre det på Hovden.
Oscar: GIS er da ...
Clio: Geographical Information System.
Oscar: Ja, nettopp. Som da er et program man bruker for å kartlegge området. Rett og slett å lage kart, som vi pleier å si.
Clio: Også du bruker jo GIS som total station. Det er en laserstråle du skyter på. Du skyter inn punkter som da plotter inn i kartet. Men vi bruker det både i Hellas og på Hovden. Men jeg følte ... i Hellas så fikk jeg veldig mye ansvar av Søren. Han hadde veldig mye tillit til oss, og vi fikk jo ansvaret for hver vår trench eller sjakt. Og fikk ansvaret for å hjelpe til med å lære opp studenter. Så de hadde jo egne lærere, men vi hjalp til med å vise dem hvordan vi gjorde det. Og delegerte. Så det var jo mye tillit fra Søren og Signe. Men på Hovden så får du betalt. Så da er det jo faktisk ...
Thea: Eller vi gjorde ikke det. Men prosjektet vi jobbet på på Hovden, det er jo faktisk et ekte prosjekt. Så hadde vi vært arkeologer og deltatt i prosjektet, så hadde vi fått betalt.
Clio: Fått betalt kost og losji inkludert i betalingen. Noe sånt. Og så ... Ja. Og du har jo sjukt mye spennende funn. De fant jo den barnegravplassen.
Thea: Husker ikke hvor det var. Utenfor Tønsberg?
Clio: Utenfor Tønsberg. Og så, NIKU graver jo opp hele Bjørkvika nå for middelalderparken. De har funnet helt sjukt mye spennende. Der er det jo sykt mye funn. Så det handler jo også om hvor i Norge du er. Vikingskipene ble jo funnet i leireholdig jord, ikke sant. Jeg vet ikke, ikke i leireholdig jord. Jo, er det ikke det? Kan man ikke si det?
Oscar: Jo, det var ... i hvert fall Osebergskipet vel var begravd i leire.
Clio: Problemet med Norge er jo at jorden er så sur, så alt det organiske blir borte. Mens i Hellas er den bare supertørr, så det er større sjanse for at ting overlever.
Oscar: Ja, bein og sånn i hvert fall forsvinner fort i Norge.
Clio: Dessverre.
Oscar: Jeg stilte ved spørsmålet Hellas kontra Norge fordi jeg vet at begge dere to er veldig klassisk lente i arkeologien, hvis det er lov å si?
Thea: Jaa, jeg har tatt et par emner i antikken, i hvert fall.
Clio: Det jeg og Thea har til felles, er at vi liker begge osteoarkeologi. Som er knokler. Vi er vel litt sånn ... Vi kaller det på studiet 'bone gang'. Det er litt makabert, kanskje, men all arkeologisk forskning er jo døde, uansett. Så det er makabert uansett. Hvis du tenker sånn. Disclaimer.
Oscar: Hvis jeg skal skyte inn hva jeg tenker og, så blir det jo at én kullgrop, som jeg også har hørt at er kanskje det kjedeligste kulturminnet ... Men hva det kan brukes til i forskning og kullgroper som konsept, og kanskje én kullgrop blitt kjedelig, mange kullgroper ... Veldig spennende. Så du ler av meg, Clio?
Clio: Nei.
Thea: Altså uten kull, ingen jern. Og ingen jern, ingen kule sverd.
Oscar: Veldig bra.
Thea: So we need the coal.
Clio: Kjetil Loftsgarden har jo kobla det masse til økonomi, har han ikke det? Så det er mye spennende forskning.
Oscar: Ja da, har sitert mye av det faktisk på masteren nå.
Thea: Nei, men altså for å ta tilbake det du sa i stad, holdt jeg på å si. Det at vi har jobba fire uker i sommer ... Altså, vi har til sammen ... Vi har begge to jobba fire uker i felt. Nei, seks uker blir det vel. Fire uker i Hellas og to uker i Hovden. Det at vi gjorde det helt gratis, og vi digga det, og vi har lyst til å gjøre det mer, det sier jo litt på motivasjonen, på en måte. Og vi synes jo det er kjempegøy.
Oscar: Nå gikk dere litt inn på mitt neste spørsmål. Hva er veien videre med felt, tenker dere? Dere har gitt uttrykk for at dere syns det er kjempegøy.
Thea: Ja. Jeg har ... Ikke for å ødelegge for meg sjøl og sånn at universet skal ødelegge for meg, men jeg har bank i bordet. Muligens at jeg får bli med neste år, til Hellas, håper jeg. Bank i bordet. Vi får håpe det.
Clio: Jeg håper det.
Thea: What's your plans?
Clio: What's my plans?
Oscar: Det er jo ikke så lett å vite, kanskje?
Clio: Vel. Jeg kommer jo alltid til å fortsette å søke på norsk arkeologi og norske felt.
Thea: Absolutt!
Clio: Men jeg forventer jo ikke å få svar der helt ennå.
Oscar: Nei, det er jo ganske ... Det ser jo litt dårlig da ut i disse tider.
Clio: Akkurat nå så er det litt det vi kaller tørke per 2024 i Norge. Men det jeg tenker da, er jo at det passer veldig fint å søke på prosjekter i Hellas. Og det er veldig ... Hvis dere er litt sånn kreative på det, og så googler dere prosjekter i England og USA og Hellas ... Og til og med Spania ... Eller bare drar på fredagsseminarer og snakker med de som presenterer. Så kan dere få noen skikkelig kule muligheter, altså utenlands. Eller bare spør forelesere om de vet om noe. David Wright, for eksempel. Han tar jo med seg studenter til Mexico. Og det er muligheter å dra til Afrika også.
Oscar: Ja, Per Ditlef Fredriksen, blant annet, tror jeg har noen prosjekter der.
Clio: Han har det. Og de har jo Malawi, blant annet. Er det prosjekter i. Så det er jo utrolig mange spennende muligheter. Og det er jo folk som har fått prosjekter i Egypt også. Og da er det jo mulig å skrive masteroppgave om det. Og til og med PhD. Felt handler mye om å være kreativ hvis du bare søker på bachelorkvoten og sier 'det var det'. Da har du ikke prøvd så mye, og da har du ikke kjøpt så mange lodd heller.
Oscar: Nei, nettopp.
Clio: Man må prøve seg litt frem. Så det tror jeg jeg skal gjøre. Søke masse i utlandet, og søke på alle universitetene i Norge òg. Det er jo spennende å søke felt på UiT, universitetet i Tromsø.
Thea: Ja, vi kan jo ikke ta det for gitt at vi får jobb i Norge. Det er det jo veldig få som gjør nå i den tørkeperioden. Så å reach out til utlandet er veldig smart.
Clio: Veldig smart. Og det er kjempekult å ha internasjonalt nettverk og internasjonale venner. Da kan du dra utenlands og si 'jeg er i hjemlandet, vi skal møtes'. Det er så koselig.
Thea: Og så kommer det flere muligheter av det igjen, ikke sant.
Oscar: Ja. Anbefaler dere felt i utlandet? Dere har jo vært litt borti det positive og negative.
Thea: Absolutt. Jeg føler man lærer så mye om seg sjøl.
Clio: Virkelig. Og det er jo ... Vi er jo unge nå, ikke sant, og selv om du ikke er så ung, så er det jo noe med at du må jo leve, så da er det jo sykt spennende å få en så stor og unik mulighet til å være utenlands og grave ut utenlands. Bare det å få være med på feltet i seg selv og holde i noe for første gang på flere tusen år…
Thea: Så gøy.
Clio: Utrolig spesiell opplevelse.
Thea: Du blir påminnet hvorfor du studerer det du studerer, liksom.
Clio: Så gjør det mens du er i utlandet og kan oppleve veldig spesielle situasjoner med for eksempel meg, da greske arbeidere. Jobbe tett på de, og sykle og oppleve ... Sykle gjennom landskap du aldri har sett før. Bade. Ja. Det er mye spennende, altså, med felt.
Oscar: En ting dere som ikke har gått gjennom i dag, som jeg husker du nevnte her om dagen, Clio, var den språkbarrieren som oppsto Hellas.
Clio: Ja ... Det var litt sånn Thea snakka om også, at det er jo internasjonalt. Så du må jo gå fra å snakke norsk hele tida og ha norsk ordforråd til å bygge deg opp et slags ordforråd på engelsk for å snakke med kollegaene dine. Og familien min er jo gresk, så jeg kan jo litt gresk også. Så endte det opp med at jeg ble tolk og oversetter. Og måtte lære meg masse nye gloser jeg egentlig ikke har brukt så mye. Så det er jo for eksempel jord, da. Jord, vegg, tak er gloser jeg veldig sjelden bruker på gresk, så jeg måtte jo jobbe ... Det var litt sånn ... OK, det er en morsom ting, da. Homa (χώμα) er jord, og soma (σώμα) er liksom kropp.
Thea: Okay?
Clio: Så hvis du glemmer deg, så sier du... “Kroppen er her”!
Thea: Ha ha! Så det er språkreise du er på!
Clio: Det er veldig gøy. Og så ble jeg litt språkforvirra etter å ha vært tolk en stund. De danske studentene snakket jo ... Det var 40 danske studenter som snakket dansk seg imellom. Og så har du vi som snakker engelsk med dem, og de som snakker engelsk med oss. Og så står de og roper ut tall på dans til hverandre, og jeg sier jeg skjønner ikke danske tall. Og så er det de greske arbeiderne som også kommuniserer, da, som trenger hjelp med å kommunisere. For de kan jo litt engelsk, men de fleste snakker jo ikke så bra engelsk i Hellas, selv er litt sjenerte. Så det var jo ... Jeg begynte å snakke gresk til de jeg jobba med, og ... Ja, det var veldig gøy.
Thea: Men det er sykt hvor mye gestikulering bare hjelper. Som hos oss, da alle forsto engelsk bortsett fra én fyr fra Serbia. Men det gikk ... Altså, han er jo så smart. En kjempeflink forsker, og han ... Han bare viste meg armene og bare “OK! Si, si, senior.”
Clio: Og så bygger man jo relasjoner på tross av språkbarrierer. Så det var ganske spesielt å se kollegaene jeg jobbet med som ikke kan gresk, ha lange samtaler med de greske arbeiderne uten å egentlig si noen ting. Og de ble jo venner og begynte å lære hverandre begreper.
Thea: Så hyggelig.
Clio: Ja, skikkelig koselig.
Oscar: Er det noe mer dere har på hjertet nå, før vi avslutter?
Thea: Søk felt! Yeah!
Clio: Søk alt du kan av felt. Og ikke gi opp. Spør rundt deg.
Thea: Spør venner. Spør professorer. Det var kanskje du som fortalte meg om Gourimadi først. Tror jeg. For jeg hørte noen rykter om prosjektet.
Clio: Ja, for jeg hørte også rykter på kullet vårt. For vi tre og alle sammen med kull, vi begynte på bacheloren samtidig. Så jeg hørte også rykter fra folk på vårt kull.
Thea: Så det hjelper å bare dra på skolen, henge med medstudentene dine. Gå på fredagsseminarer.
Clio: Det har så mye å si. Og når du først er i felt og gruer deg, bare ta én dag av gangen. Og det viktigste du kan sørge for er å ha komfortable klær. Gode sko, og så å være komfortabel i klærne du har på deg. Selv om det er top gear-turbukser. Bare pass på at du komfortabel. Det er viktig med det. Og ha med vann. Drikk vann og elektrolytter.
Thea: Både i Norge og i Hellas. Virkelig.
Oscar: Her var det mye gode råd til arkeologistudenter og fremtidige arkeologer. Har dere noen råd eller tips til eventuelle som skulle høre på, som ikke er arkeologistudenter eller arkeologer?
Clio: Som vil i felt?
Oscar: Nei, generelt.
Clio: Studer arkeologi.
Alle: Ha ha!
Clio: Hør på Eva.
Thea: Les Nicolay.
Oscar: Hør på Eva. Les Nicolay Arkeologisk tidsskrift, ikke minst. Kanskje det er det beste stedet å stoppe.
Clio: Så kan dere jo besøke felt òg. Hvis dere er nysgjerrige og har lyst til å besøke felt, eller se hva arkeologer gjør, så kan dere bare sjekke ut hvor folk graver. Komme og snoke.
Thea: Bare send en epost “Hei kan jeg komme og se?”
Clio: Og ta med godteri.
Oscar: Ja, Det har vi ikke nevnt i dag, men ...
Thea: Gi en arkeolog mat. Det er veien til hjertet deres, liksom.
Oscar: Tusen takk, Clio, og tusen takk, Thea.
Thea: Takk for det!
Oscar: Takk for en hyggelig episode. Vi avslutter denne samtalen nå. Det har vært morsomt å høre på. Jeg håper det var morsomt for de som hører på også. Vi skal nå over til Vegard sin spalte: DeAntiqus.
[Kjenningsmelodi/Overgangslyd avspilles]
Vegard: Takk for det, Oscar og alle dere i Eva og Nicolay. Da skal jeg igjen dele noen av de kommende arkeologi- og historierelaterte arrangementene for perioden mars-april.
Først tar vi et foredrag i regi av Middelalderforum, som tar for seg steinsamlinga ved Universitetsmuseet i Bergen som kilde til det norske middelaldersamfunnet. Det skjer 17. mars på Frille og Dyvekes vinkjeller i Bergen og holdes av Alf Tore Hommedal
Torsdag 20. mars klokka 18:00 vil Pål Berg Svenungsen og Karoline Kjesrud fortelle om korsfareren i Norge i foredragsserien Dypdykk på Historisk museum i Oslo.
Mandagsforedraget 24. mars på Bymuseet i Bergen vil ta for seg arkeologi langs byens eldste gateløp og resultatene fra NIKUs siste undersøkelse i Øvregaten i 2024. Dette holdes av Katharina Lorvik og Ambjørg Reinsnos.
25. mars kan du se livepodkast på Nasjonalbiblioteket. Den heter 'Strid', hvor historiker Albert Rønning Nordby og nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre skal snakke om borgerkrigene i Norge på 1100-tallet. Her er det gratis inngang, og arrangementet kan ses på nettet.
På Veien Kulturminnepark i Hønefoss holdes foredraget “Fra Ve til Fimbulvetr”, i regi av Buskerudmuseene. Her vil arkeolog Liv Marit Aurdal fortelle om naturkatastrofen på 500-tallet, som førte Europa inn i en klimakrise. Det skjer torsdag 27. mars.
Dagen etter 28. mars i Oslo, vil det på arkeologisk fredagsseminar på Universitetet i Oslo handle om skogsbønder på Østlandet og gi oss en dypere forståelse av de nordiske bronsealdrer. Foredragsholder her vil være Anette Sand-Eriksen fra Kulturhistorisk museum. Det er også gratis og åpent for alle.
4. april vil forskningsforeningen Collegium Medievale ha et lunsjforedrag med Dr. Joseph Ryder om ' Power and landscape in the Norse Hebrides'. Om nordboerne som bosatte seg her på Hebridene utenfor Skottland på 800-tallet. Dette kan følges av alle klokka 12:00 på Zoom.
I april skal også Terje Tvedt avholde fire foredrag i fire byer om vannets makt i verdens historie. Dette vil finne sted i Arendal kulturhus 7. april, på Teateret i Kristiansand 8. april, på Odeon kino i Stavanger 9. april, og på Festiviteten i Haugesund 10. april.
Til slutt vil jeg trekke fram Riksantikvartimen som snakker om kulturarv og totalberedskap på Teams. Dette er åpenbart i regi av Riksantikvaren og skjer 10. april.
Det var bare noe av det som skjer de kommende ukene. Og hvis du vil finne ut mer informasjon og flere arrangementer, kan du gå inn på http://www.deantiquis.com/. Det skrives rett frem. Og Antiquis med Q. Her finner du også linker til arkeologiske forskningsmotorer og tjenester, oversikt over utgravingsrapporter, og vi legger daglig ut de siste nyhetene innenfor arkeologien. Takk.
[Kjenningsmelodi/Overgangslyd avspilles]
Oscar: Tusen takk til Vegard, tusen takk til Clio, tusen takk til Thea og tusen takk til meg. Hvis dere syns det var spennende med Hovden og Hellas-snakk, så skal Thea skrive litt om hennes opplevelser og erfaringer fra Hovden og Hellas i den nyeste utgaven av Nicolay (Nr. 137) som kommer. Neste tema er da felt.
Så gjerne følg oss på sosiale medier. Vi har en Facebook og en Instagram. “Nicolay Arkeologisk Tidsskrift”. Gjerne abonner på tidsskriftet også. Det hjelper oss utrolig mye. Og der kommer det masse spennende ting i arkeologiverdenen.
Gjerne også følg Vegard, http://www.deantiquis.com/, selvfølgelig.
Og hvis dere har noen innspill eller tanker eller hva som helst, eller vil kontakte oss, så kan dere gjøre det på eva [AT] nicolaytidsskrift [DOT] no, som da er e-postadressen vår. Ellers vil jeg egentlig bare si takk. Vi høres!
[Kjenningsmelodi/Overgangslyd avspilles og drone/synth-pad går i bakgrunnen…]
Njål: Deltakere i denne episoden var Oscar Storlid Vardund, Clio Chrysostomidis, Thea Kristine Rønsen og Vegard Lillesveen Bleken. Produsent og tekniker var Njål Uhre Kiese. Og podkasten er levert av Nikolai Arkeologisk Tidsskrift ved redaktør Loke Solan Johansen Elvegård.
[Kjenningsmelodi avspilles: en stemme som sier “Eva, en podcast av Nicolay Arkeologisk Tidsskrift”]