Vikingbyen Kaupang

Transkripsjon/rent tekstalternativ til episode: Vikingbyen Kaupang, av Eva – en arkeologisk podcast av Nicolay Arkeologisk Tidsskrift.

(Episoden er transkribert ved hjelp av KI (UIO Autotekst og GPT UiO) og er sett over og redigert for å ligge så nær lydopptaket som mulig, men vær oppmerksom på at det kan være enkelte avvik eller feil).

[Kjenningsmelodi avspilles: Inneholder musikk, lyder av sykkel-ringeklokke, graving og en stemme som sier “Eva, en podkast av Nicolay Arkeologisk Tidsskrift”]

Thea Høeg: Velkommen til en ny episode av Eva podkast. I dag handler episoden om Kaupang. Og jeg er Thea Høeg. Dere har ikke hørt meg på podkasten før, men jeg er også en del av redaksjonen. Og med meg har jeg også…

Kenneth Solheim: Kenneth Solheim. Jeg er teknisk ansvarlig i dag, så all dårlig lyd er mitt ansvar.

Oscar Storlid Vardund: He he he! Ja, og så er det meg, Oskar Storlid Vardund, da, som har vært med tidligere. Litt. Vi har jo da vært nede på Kaupang i dag og fått snakket litt med de som jobber der nede. Men Thea, du har også faktisk jobbet litt på Kaupang. I fjor sommer, var det vel?

Thea Høeg: Ja. Jobbet som guide og formidler på Kaupang i sommeren 2024.

Oscar Storlid Vardund: Ja, hvordan var det?

Thea Høeg: Det var en veldig fin jobb. Det var mange interesserte mennesker som var innom og lærte mye nytt om Kaupang.

Oscar Storlid Vardund: Du jobba en stund, gjorde du ikke det? Det var hele sommeren?

Thea Høeg: Deler av sommeren.

Oscar Storlid Vardund: Hva var det arbeidet gikk ut på?

Thea Høeg: Nei, det var jo mye guiding av de som kom på besøk. Også passe på i butikken, mange ville jo kjøpe ting på veien ut. Og så var det familiedager, for eksempel, med aktiviteter. Mye aktiviteter for barn. Blant annet bueskyting og arkeologisk sandkasse. Og grave ut gjenstander derfra.

Oscar Storlid Vardund: Mye variert, egentlig. Er det spesifikke spørsmål du fikk ofte?

Thea Høeg: Jeg fikk jo mye spørsmål om hvor byen egentlig lå hen. Det var et gjentagende spørsmål. Også en del spørsmål om vikingene generelt. Hva de drev med, hvordan de kan ha oppført seg og…

Oscar Storlid Vardund: Så mye forskjellig, egentlig, da?

Thea Høeg: Veldig mye forskjellig. Det var også veldig mange forskjellige typer gjester. Det kom fra utlandet eller fra Norge og ... ja.

Oscar Storlid Vardund: Vi har jo, som vi skal gå litt inn på snart, vi fikk snakket litt med noen av de som jobber på Kaupang nå. Og for meg, som ikke har vært der før, fikk jeg masse innsikt i hvordan formidlingen foregår. Og litt sånn generelt om Kaupangs del i vår historie og sånn, da. Kaupang har vært et utrolig viktig område. Det kommer vi selvfølgelig tilbake til. Dere skal få høre på den hyggelige samtalen som vi hadde nede på Kaupang tidligere i dag. Kenneth, du har også, utenom Kaupang, vært litt i Vestfold i praksis via universitetet.

Kenneth Solheim: Det stemmer. Jeg var på praksis i Vestfold fylkeskommune i fjor, i mai. Og da fikk jeg delta på en utgravning av en mulig vikingskipsgrav på Jarlsberg hovedgård. Den var riktignok nedpløyd, men vi fant en del nagler og litt sånn spenstige ting.

Oscar Storlid Vardund: Og så det sverdet, da.

Kenneth Solheim: Det stemmer. Men det faller jo litt utafor ... he he he, utafor båttematikken, men det stemmer, det. Første ... det var dag to da jeg var i praksis i Vestfold fylkeskommune, så fikk vi vel inn to ... eller ett. Ett sverd fra vikingtid, og så fikk de vel inn ett til dagen etter. Eller noe sånt. Det var tydeligvis lenge siden de hadde opplevd noe sånt, så jeg var veldig heldig.

Oscar Storlid Vardund: Å, er det sant? Wow. Ja. Som sagt så har jo vi snakket litt med blant annet Ragnar Orten Lie og to til fra Kaupang. Vi kan jo kanskje gå over til det segmentet nå. Lyden kommer sannsynligvis til å være noe annerledes. Men du sa det var på grunn av deg, var det ikke det, Kenneth?

Kenneth Solheim: Jo da. Det er bare min feil.

Oscar Storlid Vardund: Nei da. Vi har jo sittet litt i nye lokaler i dag fordi vi har vært på tur. Dette er første episodene vi har dratt ut et annet sted framfor å sitte på Blindern. Så dette har også vært en læringskurve for oss, kan vi si. Men da går vi over til samtalen.

[Kjenningsmelodi/Overgangslyd avspilles]

Oscar Storlid Vardund: Ja, da sitter jeg med tre flotte folk fra Kaupang her i dag. Og jeg tenkte aller først, så kan vi gå rundt og introdusere oss selv raskt. Fullt navn, hva dere gjør her på Kaupang. Og så kan vi begynne. Kan starte med deg!

Ragnar Ridder-Nielsen: Ja. Jeg heter Ragnar Ridder-Nielsen. Mitt fødested er Landøya, tvers ovenfor her. Jeg ble født i ‘51. Vi flytta til byen for å ha et ensomt sted å bo, syns mor. Men derfor har jeg alltid hatt interesse fra Kaupang. Jeg var så heldig når jeg var guttunge så bodde hos bestemor og bestefar, så jeg blei godt kjent med Charlotte Blindheim. Fikk veldig mye drittkjeft, for å si det rett ut. For vi var jo guttunger på ti år og fikk lov å være med og grave. Og det var selvfølgelig.. lå det en stein der, så løfta vi den steinen, for vi lurte på hvilken skatt som lå under den steinen! Men da fikk vi nesten en ørefik og ble bedt om å om å komme seg unna. “Kom dere unna, kom dere unna!”. Og da var det bare å forsvinne. Så min tilknytning nå er at jeg har vært med i Kaupang-prosjektet fra første stund av. Og ble stifta i 1995. Det er en gjeng med idealister som jeg syns per i dag gjør en glimrende jobb, de som er med her. Vi har virkelig fått til noe. Vi har klart å få et museum som forteller om byen og nettopp det som vi har lært om i dag. Bikjholet, det viktige gravfeltet som tilhørte området.

Oscar Storlid Vardund: Supert, bra. Da går vi over til neste Ragnar her.

Ragnar Orten Lie: Ja. Ragnar Orten Lie. Jobber i kulturarv i Vestfold fylkeskommune. Og er nå her siden vi skal begynne å friske opp litt i samarbeid med Kaupangprosjektet og IAKH (Institutt for arkeologi, konservering og historie) . Og prøve å friske opp litt informasjon rundt særlig nå båtgravene på Bikjholberget.

Oscar Storlid Vardund: Supert! Også…?

Inger Merethe Johnsen: Ja, jeg heter Inger Merethe Johnsen, og jeg er så heldig at jeg har fått lov å være her som vertskap og guide på Kaupang siden sommeren 2005. Så jeg er snart klar for å gravlegges på Bikjholberget, egentlig. Og om jeg ikke er her, så er jeg skuespiller. Så jeg syns det er morsomt å fortelle om alle hemmelighetene som ligger her oppe.

Oscar Storlid Vardund: Vi kan kanskje begynne der. Fordi vi har nå hatt en liten omvisning på feltene her ved Kaupang. Kanskje vi kan fortelle noen fun facts eller noe gøy som man kanskje kan si til publikum om de gravene?

Ragnar Ridder-Nielsen: Ja, vi lærer jo noe hele tida. Vi er ikke utlærte. Og det gravfeltet der oppe kommer vi nok heller ikke i vår alder til å bli utlærte på. Så neste generasjon har mye å leite og søke materiale for å prøve å få en bred forståelse. Men det er noe helt spesielt, det området i norsk historie. Den tettheten med båtgraver og den tettheten med graver i det hele tatt på det lille området, det er unikt, mener jeg, i norsk sammenheng. Og det bør vi få en bedre forståelse av!

Oscar Storlid Vardund: Og hvordan er på en måte ... Hva er det man bør formidle her, og hvorfor bør man formidle det her, som er på Kaupang?

Inger Merethe Johnsen: Ja, jeg syns det er et viktig sted. For hvis du ... Om du kommer på en flyplass i England eller hvor som helst der det står et kart som skal være fra vikingtida, så står det noen få steder markert. Og du har Birka, som var en vikingtidsby i Sverige. Og Hedeby, den gang som lå i daneveldet. Så har du Kaupang her i Larvik, i Tjølling. Det var et viktig sted. Det er ikke bare graver. Kanskje Norges aller første virkelige by. Og det er unikt for vårs. Og det syns jeg det er moro å formidle. Ikke bare at det er noen store gravhauger med store skatter inni.

Oscar Storlid Vardund: Jeg må si også, jeg syns Kaupang er dritkult. Og det er rart, fordi mange jeg kjenner, ikke har så god kjennskap til Kaupang. Så er det noe vi kan gjøre bedre når det kommer til formidlingen av Kaupang? Ikke bare her, men utafor folk flest i Norge. Har dere noen tanker om det?

Ragnar Orten Lie: Det går jo i bølger med alle, men det er klart en arkeologisk publikasjon er jo én ting, ikke sant. Den er kanskje til og med på engelsk og i et bind på tykkelse med de gamle telefonkatalogene fra 80- og 90-tallet når det fortsatt fantes. Ikke sant. Det er ikke så veldig tilgjengelig for folk. Og de populærvitenskapelige bøkene og heftene som ble gitt ut, er jo nå utsolgt og blir ikke trykt opp igjen. Sånn at den populærvitenskapelige tilgangen på materialet rundt Kaupang er jo nå noe som både innenfor skoleverket og annen type formidling må løftes igjen, ikke sant? Også har det kommet mye ny kunnskap til, som bare på de 20 årene som nå snart har gått siden utgraving og sånt, så er det jo mye informasjon som kan tolkes på nytt. Det er dette å få frem at arkeologi hele tida utvikler seg, de tolkningene du har. Og nå er det på tide å løfte Kaupang igjen.

Ragnar Ridder-Nielsen: Og jeg syns at vi bør løfte Kaupang som noe helt spesielt nasjonalt. Fordi at jeg har ... Jeg tenker ikke engang at det kanskje for er for meg Kaupang Norges første by. Nettopp på bakgrunn av hvilken maktstruktur i Skandinavia som fantes. Det må vi ikke glemme, det som ligger på baksiden. Og så er det én ting som det skal forskes mye mer på. Det er det som tyskerne kaller for hinterland. Hvor mye måtte gårdene i distriktet produsere for at de kanskje 700-1000 menneskene her skulle ha mat og drikke hver dag? De tingene der er også fantastisk viktige. For det er jo handelen i dag på samme måte. Noen tjener mye, men alle tjener litt. Og det er viktig å få med helheten. Det er det som skaper samfunnet, og det er det som har skapt Norge fra dag en.

Oscar Storlid Vardund: Akkurat det er litt gøy, for vi har snakket om Kaupang i dag, selvfølgelig. Men vi har også snakket en del om andre plasser rundt omkring i Vestfold og sånn f.eks. Men hva er poenget med å snakke om de i forhold til Kaupang?

Inger Merethe Johnsen: Jeg syns vi skal også tenke på Skiringssal som det området som det faktisk er. Det er Kaupangen i Skiringssal. Og Skiringssal var den gang et område som inneholdt flere veldig viktige ting. Litt lenger oppe her så har vi et hellig fjell. Og vi har en hellig sjø. Vi har tingvollen, vi har byen, vi har høvdinghallen. Det er en veldig stor enhet som samler seg til en stor enhet. Som gjør at dette her ... Det var noe spesielt. Det må ha skjedd mye her. Og alle de hemmelighetene blir vel mer og mer avdekket, kanskje, etter hvert. Men jeg syns hele området er spennende, sånn samla sett. Det må jeg bare si.

Ragnar Ridder-Nielsen: Maktstrukturen må ha vært veldig sterk her. Når vi ser på det som kulturarv i Vestfold holder på med nå, altås Ragnar Orten Lie og [Frans-Arne] Stylegar, hvir ikke jeg husker feil. De ser på da hvilke ressurser som kommer hit. Fra hele søndre, østre del av Norge. Det er tegn på at noen krever varene mot Kaupang for å ha kontroll og for å tjene penger. Og det er litt sånn at til og med kongen i Norge i 1500-tallet ... Eller tidligere enn det, for da var vi danskestyrt, dessverre ... Men han hadde jo en struktur på at han skulle ha flere byer, for det var der han produserte makt og kapital. Altså kapital er makt. Ved kapital kan du kjøpe flere soldater, bedre våpen. Det er jo det som skjer i dag også. Da må vi se på hvor den makta bodde hen, hvor styrte den makta ifra. Og hvis du ser fra tidenes morgen, så tror jeg det at kongen ... Han satt i nærheten av Kaupang, nettopp fordi der var det størst inntekt, og han måtte være i nærheten og passe på det som ga ham… det som gjorde at han var kongen, at han var øverst. Så jeg tror at området her er utrolig viktig i norsk historie.

Oscar Storlid Vardund: Ja. Nå har vi snakket litt om hvorfor Kaupang er viktig. Du hadde kanskje noe å si på det?

Ragnar Orten Lie: Det som er så spennende for oss å kikke på, er jo dette med Kaupang. Du har det enorme gravfeltet på Mølen med den veldig store rikdommen som er utpå hele det som heter Brunlanes. I Larvik, på grensa mot Telemark. Vi begynner å forstå Telemarksvassdraget litt mer. Men i tillegg, i lille Vestfold er det jo bare 58 km. Der har du Mølen, Kaupang, Gokstad, Oseberg med Tønsberg, og Borre. Altså den tettheten der er ganske unik da. Og så får du litt sånne maktkonsentrasjoner. Du ser det i Rogaland, du ser det i Trøndelag, og så må vi forstå disse enhetene opp mot hverandre. Men vi ser ingen intern stridighet i Vestfold, og du ser heller ingen stridighet i forhold til Kaupang eller Heimdalsjordet, som er den handelsplassen der. De har aldri vært nedbrent, så det virker ikke som det er noe militær konflikt i de århundrene dette er i drift. Så hvordan forstår vi denne kompleksiteten på et så lite areal? Det synes vi er veldig spennende å jobbe med da.

Oscar Storlid Vardund: Ja, fordi det er et litt sånt åpent spørsmål da, men hvorfor Vestfold? Hvorfor akkurat her? Hva har gjort dette så viktig?

Ragnar Ridder-Nielsen: Sandjorda, vil jeg påstå. Sandjorda er lett å dyrke. Lett å få overskudd av mat. Lett å selge korn eller andre nødvendige ting. Og vi hadde klima.

Ragnar Orten Lie: Så har du ei relativ nærhet til å dominere de store vassdragene som det kommer mye fra the hinterland, som var nevnt da. Altså utmarksproduksjon som skal ned til kysten. Og så er det om å gjøre å være det området der du sitter på shippingressursen. Altså handel. Det å kunne føre dette ut i internasjonale nettverk. Sånn at du blir både et innførselspunkt og et utførselspunkt. Og der sitter nok Vestfold veldig fint til. Det er gjort litt tester nå med den nybygde kopien av Osebergskipet. Og de seiler til Danmark på 18 timer. Det er relativt kort tid til Danmark, til marked, den typen ting. Det er veldig fin beliggenhet for å være et sånt import-eksportpunkt i forhold til handel ut fra Sørøst-Norge.

Ragnar Ridder-Nielsen: Jeg er helt enig med deg, Ragnar. Også må vi huske på en ting. Når mattilgangen er god, så produserer du veldig mye mennesker. De overlever mye lettere. Vi blir flere og flere, og flere som tjener penger, og som har lyst på sølv. Og det er ... Sånn er det, liksom. Fattigsteder er og forblir fattigsteder i verden. Og rike steder de har en tendens til å forbli rike steder.

Oscar Storlid Vardund: Nå har vi snakket litt om Kaupangs rolle i fortida og sånn. Men hvis jeg skal bevege meg over til nåtida ... Hvordan formidler vi vikingbyen Kaupang best i dag? Hvordan burde vi gjøre det?

Ragnar Ridder-Nielsen: Det er et godt spørsmål.

Inger Merethe Johnsen: Ja, det skulle gjerne visst, Ragnar! He he he.

Ragnar Ridder-Nielsen: Som jeg sier, hadde staten kommet med penger, lagt til rette, vært med på å gjøre de rette tingene, fått den støtten en trenger ifra fagfolk ... Altså, jeg sier ikke at noen av de som jobber her er dumme. Men vi har ikke ressurser til å jobbe med en sånn sak 24 timer i døgnet som interesserer oss. Vi må ta de små skrittene. Så må vi gå skritt for skritt. Og når du tenker tilbake, Inger Merethe, fra vi begynte her, med det der rommet som var her med nesten ingenting som skolene kom og så på. Til hva vi har klart å få ut i dag med utstillingene. Og nettopp også da ved hjelp av universitetet. Også Unn Pedersen har jo bistått og hjulpet oss fra dag én når vi spurte om hjelp, det har vært helt fantastisk, og vi er jo utrolig glad i henne her nede! Og nå får vi den siste delen på plass, eller i hvert fall én av de viktige delene. Nå får vi gravkonseptet på plass her inne på museet. Så nå begynner vi å bli en helhet. Nå har vi byen, og så får vi da området rundt byen med gravfeltene. Som er veldig spennende. Men vi kommer ikke til å ha noe med bondegårdene å gjøre, for vi skal formidle Kaupang by! Det er vår sak og dag med gravfeltet.

Inger Merethe Johnsen: Jeg er helt enig. Det er jo det vi er her for.

Ragnar Ridder-Nielsen: Ja, det er det vi føler.

Ragnar Orten Lie: Og så har du jo litt muligheter som er kommet nå. Det er mye enklere og tørre å tolke en by nå. At du kan bygge det opp digitalt, og i hvert fall la folk se det på touchscreen og sånne type ting, og zoome inn på felt de er interessert i. Så vi må liksom bare begynne en plass, og vi begynner nå med båtgravene og prøve å få dem frem. Og så må vi ta resten av gravskikken. Og på sikt bør vi ha en digitalt tilgjengelig by og prøve å gjøre det litt ... ja, litt lettere for dagens generasjon, da, som skal kikke utover et jorde som det jo tross alt er, og kunne se for seg hva som har vært der en gang, da. Men det er klart, hele området er fredet, det er veldig lite. Det er et av bolighusene som nå er et museum. Det er gjort en kjempejobb i det som ligger her. Men vi må ta utgangspunkt i det vi har, og at Kaupang ligger som et jorde. Og så må vi ta formidlingsgrep etter det. Men til sjuende og sist vil det jo være guider her som kan gi folk den opplevelsen.

Inger Merethe Johnsen: Det er jo… sånn som det er nå, så må vi gjøre vårt beste for at folk skal se denne byen for seg, for sitt indre øye. Der vi står og snakker om byen, la de få se utover. La de tenke, hvor høyt gikk vannet? Hvor lå byen? Hvordan var det der? Var det trær? Nei, kanskje ikke det. Brygger. Hvordan lukta det der? Var det røyk? Det å klare å formidle det vi nå ikke har disse digitale løsningene for å gjøre, det krever en del av oss at vi gjør det bra. At vi ikke bare står og ramser opp og betaler og sånn, men gir folk en følelse av at det faktisk er noen hemmeligheter. Det er noe under den jorda der. Det har vært liv der ute. Mange liv. Det tror jeg er veldig viktig at vi fokuserer litt på. At folk skal få en opplevelse, ikke bare informasjon.

Ragnar Ridder-Nielsen: Der er jeg så enig med deg. Vår viktige oppgave er ikke å være et tørt museum. Vår oppgave er å gi de som kommer hit en opplevelse. Og at de forstår liksom  litt. Om ikke hele, så forstår de i hvert fall når de drar igjen. Så sier det “søren heller, denne her var gøy altså, dette henne her var veldig ålreit! Nå lærte jeg noe nytt, nå forstår jeg mye mer av det!”. Og da har folk fått en opplevelse de prater om. Og når de kommer hjem igjen, om de bor i Tyskland eller Danmark eller USA, så sier de ... “Fy søren, det er der vi opplevde det. Det er der dere burde reise, altså. Hvis dere er der For det var veldig ålreit!”. Og det er jo det som gjør at det stedet her blir levende. Både med mennesker, men også at vi klarer å få inn kapital for å kunne drifte.

Inger Merethe Johnsen: Det må vi jo!

Ragnar Ridder-Nielsen: Ja, det er nettopp det! Og da er det opp til vårs hvordan folk opplever vårs, om vi er sure eller ... Eller om vi sier 'hei'. 'Hallo'. Vet du det? Kan du tenke deg det? Tror du det? Hva mener du, ikke sant? For både du og jeg når vi er steder. Vi må få lov å tenke litt med huet vårt der. Vi har tankegang, vet du! Da jeg begynte her, trodde jo folk at folk fløy rundt i bjørneskinnsklær og slo hverandre i huet. Så sier jeg at de var like intelligente som det du var. Og de hadde det beste tøyet. De som hadde råd til det. De hadde det beste av ditten og det beste av datten. Vi ser at det har vært penger i den byen. Det har vært fordelt rikdom her. Etter hva jeg opplevde under utgravingene her, fikk det jo mer sånn at i byen drakk de vin, mens på landet drakk de øl. Det forteller lite grann om rikdom. Så enkle ting er at handelen alltid har vært lønnsomt, akkurat som det er i dag. Så opplevelse, opplevelse, opplevelse, det er det vi skal gi våre gjester.

Inger Merethe Johnsen: Ja, for veldig mange sier også ... 'Hvor er byen?' Og 'Har dere de og de tingene?' 'Hvor er det?' og allting. Nei, vi kan ikke vise til noen by. Men vi må allikevel la dem få føle at når de går herfra, så har de vært i Kaupang by. Hvor vi kanskje kom tilbake for å vite enda mer. Og ikke bare byen, men jeg syntes det var veldig spennende oppå gravfeltene. Så nå er jeg veldig spent på alt det nye som skal komme der. Før det blir det, Ragnar!

Ragnar Orten Lie: Det er vi i gang med, vet du!

Inger Merethe Johnsen: Det gleder jeg meg til.

Ragnar Ridder-Nielsen: Det har vi savna. For de har stått der oppe i mange år. Så hadde det ikke vært rustne jernplater som sto der, så hadde jeg tatt motorsaga for lenge siden. Men vi har en oppgave. Og den oppgaven prøver vi å gjøre så best mulig vi kan, ikke sant.

Inger Merethe Johnsen: Det gjør vi, vet du. Og så kommer det stadig ny informasjon om de tingene. Bortsett fra bare plakatene. Men vi lærer jo stadig nye ting. Ny informasjon som vi kan legge til vår guiding, som vi får fra fylkeskommunen og Ragnar Orten Lie her, som jeg syns er veldig spennende. Og når dette kommer ut sånn at vi faktisk her det og kan lese på det og ta det fram og finne ut ... Oi, jeg legger litt mer vekt på det nå, da, for der ... Ja, jeg liker å grave sånn, da. Jeg synes det er veldig moro.

Ragnar Ridder-Nielsen: Det er jo det som er veldig moro. For at i mange år har vi gått rundt og trodd at i den grava var det ei bjørneskinnsgrav, ikke sant?

Inger Merethe Johnsen: Ja, ja!

Ragnar Ridder-Nielsen: Og så plutselig klarer vi å finne ut via de tekniske hjelpemidlene ‘... Nei, det er ei svær jaktbikkje’. Da får du et helt annet inntrykk. Og da er det som Ragnar fortalte oss oppe på feltet, at det er to ting som er veldig ofte i gravfelt. Det er bikkjer og hester. Da får det en sammenheng. Det er ikke  noen bjørn, det er ei bikkje.

Ragnar Orten Lie: Det er den forskninga som går fremover, derfor vi må tenke på at selv om mange ... både arkeologer og studenter tenker at det er gjort nok på Kaupang. Det er jo hvor mye som ikke er gjort på Kaupang som er det spennende! Og det var Anja Mansrud som først begynte å gå gjennom dyr veldig metodisk og rette opp at dette er jo ikke en bjørn, dette er en hund. Og da er det jo gått 40 år siden utgravinga, så det som har vært en slags sannhet og en bjørn, var plutselig en hund. Men da er det Anjas forskning som gjør at den kommer inn, ikke sant. Og så er det jo dette der noe med ... at vi har muligheten gjennom Unn til å få det samarbeidet med IAKH. At noen studenter hjemme nå kanskje i to-tre år fremover. Og så ser vi på tema etter tema. For det må mange inn. Hvilke valg skal vi ta når vi formidler? Tegningene her fra utgravingene er fra 50-tallet og er først publisert av en annen person igjen på 80- og 90-tallet. Da har det gått ... kanskje 30 år mellom utgraving og publisering, og to personer har vært inne. Er det noe som er snudd på? Er tegningene korrekt? Er opplysningene korrekt? Det er en stor kvalitetssikringsjobb før vi tør å gå til det. Og så er det bare å innse at alt vi gjør med å synliggjøre dette, er tolking ikke sant. Så det er en stor jobb som gjøres, og det er mange som må inn. Så håper vi at det blir et bra resultat.

Oscar Storlid Vardund: Sånn sett håper vi at mange av våre studenter på Blindern oppi Oslo kanskje får litt mer øyne opp for Kaupang. Og som vi har nevnt, Unn Pedersen har vært kjempebra for oss studenter. Fått muligheten til å kanskje arbeide litt med Kaupang. Bl.a. har det nå vært to av våre medstudenter som har jobbet litt i praksis om Kaupang. Sånne ting setter vi studenter utrolig stor pris på. Og det å få komme ned her og spille en liten episode til Eva, selvfølgelig. Fantastisk! Er det noen av dere som har noe på hjertet nå?

Ragnar Orten Lie: Jeg tror det med å få kobla på studentene er noe av det viktigste vi gjør nå, da. For det er jo ... og det er jo den fine løsninga at vi som fylkeskommune også har jo mulighet til å være en hospiteringsplass, ikke sant. Og akkurat nå kan vi bruke Kaupang som hospiteringstema i flere år sammen. Sånn at vi får det litt flytende samarbeidet mellom IAKH og fylket ved å bruke Kaupang som et tema nå. Og det er den flyten der fordi at ... vi som jobber med dette, blir pensjonister etter hvert. Og det er viktig at det kommer nye forskere til. Og den neste generasjonen ser sikkert andre temaer og løsninger enn dem som vi nødvendigvis velger, som har jobba med dette lenge. Så jeg tror det er veldig bra at vi får den ... litt revitalisering av det nå, hvis vi får til et treårig samarbeid med å begynne å kikke på Kaupang.

Ragnar Ridder-Nielsen: Det som Ragnar sier der, er jo for vårs veldig viktig. For det er jo å kunne synliggjøre Kaupang og Kaupangs betydning overfor studentene. Og hvis vi skal finne ut av Kaupangs mysterier, eller Vestfolds mysterier, kan vi gjerne lage litt stort ut av det, så trenger vi forferdelig mange studenter. Som er interessert i å forske på Kaupang og Kaupangs betydning. For det er uten tvil et av de viktigste punktene i norsk historie. Det er hele Vestfold, spesielt med Kaupang. Og se på de kongene som det står skrevet om i Snorre som har regjert der. Så skjønner du det at helt inn til Hakadal og hele veien - det er svære områder. Og husk på én ting, det står også i Snorre, tror jeg neste det står, at minst én gang i året så skulle du stille på blotet i Skiringssal. Og der skjedde det saker og ting. Så les historia, finn ut. Den er spennende. Og til dere som lytta på podkasten! Les Snorre hæern døtte meg på nytt a igjen, og dra med dere islandssagaene også. Og bruk huet, og tenk mellom linjene. Lykke til, sier jeg.

Oscar Storlid Vardund:  Ja, tusen takk.

[Kjenningsmelodi/Overgangslyd avspilles]

Thea Høeg: Takk til Inger Merete, Ragnar og Ragnar, og alle de andre på Kaupang. Og takk til Oscar, Kenneth og meg selv. Du må gjerne følge oss på Facebook og Instagram. Det er da Nicolay Arkeologisk Tidsskrift. Og gjerne abonner på Nicolay.

[Kjenningsmelodi/Overgangslyd avspilles]