Minneteknologier

Forskningsprosjektet «The Archive in Motion» inviterer til åpningskonferanse, «Technologies of Memory», på Nasjonalbiblioteket 9. desember.

– Minneteknologi er egentlig bare et annet ord for medieteknologi, forteller Ina Blom, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo og leder for prosjektet.

– Men når vi bruker dette begrepet fokuserer vi kanskje mindre på kommunikasjonsaspektet ved medieteknologiene og mer på hvordan de fungerer som hjelpemidler for den menneskelige hukommelsen – altså hvordan de tillater oss å lagre og gjenkalle fortidig materiale og gjøre det relevant for fremtiden,

Endringer i det sosiale minnet

– Vi har som målsetning å studere endringer i det kollektive eller sosiale minnet under påtrykk fra nye medieteknologier. Da er det naturlig å starte med å gripe dette an på en ganske konkret måte – nemlig ved å se nærmere på hvordan disse teknologiene faktisk fungerer og hva slags former for «hukommelse» de åpner for. I mange år har medievitere og kulturforskere vært opptatt av hvordan brukergrupper eller publikum forholder seg til ulike typer medieinnhold.  I det siste har det vært et skifte mot andre typer tilnærminger: Forskningsfelt som mediearkeologi eller software studies tar utgangspunkt i de ulike medienes materialitet og teknisitet for bedre å kunne forstå hvordan de bidrar til å formatere bredere sosiale fenomener. Og det er denne vendingen som gjør seg gjeldende i konferansens tema.

– Hvordan vil du nærme deg disse problematikkene i ditt eget innlegg om «videoens selvbiografi»?

– Jeg har i flere tidligere arbeider sporet «televisuelle» effekter i avantgardens og neo-avantgardens kunst, og jeg har generelt vært opptatt av grensesnittet mellom kunst og medieteknologier. Det jeg gjør her er imidlertid en bredere anlagt revisjonistisk studie av den tidlige videokunstens historie. Den eksisterende historieskrivingen har vært mest opptatt av hvordan kunstnere brukte video for å oppnå visse visuelle eller narrative effekter. Mange av de mest radikale aspektene ved videoen som tids- og minneteknologi blir underspilt i denne typen studier. Jeg vil derfor prøve å se hva vi kan lære hvis vi gir videoteknolgien selv status som en slags aktør som utforsker, beskriver og problematiserer sine egne temporaliteter – blant annet ved å «ta i bruk» kunstnere og kunstverk.

Arkivet i bevegelse 

Konferansen markerer starten på «The Archive in Motion», et treårig samarbeid mellom Nasjonalbiblioteket, Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk (IFIKK) og Institutt for medier og kommunikasjon (IMK) ved Universitetet i Oslo og Filmvetenskapliga institutionen ved Stockholms universitet. Blom forklarer at det ligger en bestemt observasjon til grunn for prosjektet. 

– Vi tenker vanligvis at det kollektive minnet er nedfelt i relativt stabile materialer og praksiser: i kunstverk og arkitektur, arkiver og institusjoner, ritualer og skikker. Men når digital databehandling blir en stadig viktigere plattform for alle slags sosiale aktiviteter, blir de mer stabile minneformene utfordret av et økende fokus på flyktige kommunikasjoner og øyeblikkelig tilgjengelighet. Såkalte sanntidsteknologier prioriterer nåtiden og fremtiden fremfor fortiden – noe som ikke minst har blitt en stor utfordring for de nasjonale arkivene, som jo har som oppgave å lagre og bevare. Bakgrunnen for denne typen endringer er selvsagt komplekse, og vi ønsker å bidra til å forstå mer av dette – blant annet ved å gå historisk til verks og se hvordan denne endringen kan spores i medieteknologiske scenarioer som også går forut for det digitale.

Bevare Nettby?

Medieviter Yngvil Beyer, som er ph.d.-stipendiat på Nasjonalbiblioteket og en av de fem forskerne som er tilknyttet «The Archive in Motion», interesserer seg nettopp for utfordringene de nasjonale institusjonene med ansvar for bevaring møter i dag.

– Nasjonalbiblioteket har gjennom Pliktavleveringsloven ansvar for å samle inn, bevare og gjøre tilgjengelig for forskning alt som publiseres og gjøres tilgjengelig for allmennheten i Norge. Når det gjelder materiale som publiseres på Internett, har imidlertid pliktavleveringsloven blitt tolket ulikt av Datatilsynet og Nasjonalbiblioteket. Ta VGs nylig nedlagte nettsamfunn Nettby. Skal innholdet i databasen slettes av personvernhensyn eller bør Nasjonalbiblioteket bevare det for ettertiden?

Medieringen av 22. juli

På åpningskonferansen vil Beyer ta for seg arkiveringen av uforutsette hendelser som 22. juli. Selv om det som skjedde denne dagen på mange måter var helt spesielt, aktualiserte det ifølge Beyer noen av Nasjonalbibliotekets nye utfordringer.

– På ettermiddagen den 22. juli startet Nasjonalbilioteket sitt arbeid med å sikre dokumentasjonen av hendelsene. Rundt kl. 18 ble det satt i gang innsamling av det som ble ansett for å være de viktigste nettsidene. Dette gjaldt spesielt nettavisene, som i mange tilfeller allerede samles inn, men innsamlingsfrekvensen ble hyppigere. Etter hvert som nye nettsteder oppsto, ble disse også lagret, for eksempel kondolanseprotokoller og siden for den nasjonale minneseremonien. I tillegg ble en del andre sider som ble ansett for relevante samlet inn, slik som blogger, politiske partiers nettsider og enkelte diskusjonsfora.

Talte til folket på Twitter

– Hendelsene den 22. juli skjedde plutselig, noe som alltid vil være en ekstra utfordring når det gjelder dokumentering. Innsamlingen kan ikke planlegges på forhånd. I tillegg opplevde vi en massiv mediering i kanaler som vi ikke har tradisjon for å ta vare på. Jens Stoltenberg «talte» til folket på Twitter. Terroristen selv spredte sitt budskap som vedlegg til en e-postutsendelse og på YouTube. Dette representerer en ny type materiale for Nasjonalbiblioteket, med nye typer utfordringer knyttet til både innsamlingen og behandlingen av objektene.

For mer informasjon om «Technologies of Memory», se «The Archive in Motion».

Forskningsprosjekter

• The Archive in Motion
• Technologies of Memory