Om prosjektet
Armenerne blir ofte sett på som pionerene innen fotografi i Midtøsten på 1800-tallet, ettersom de var blant de første innbyggerne i regionen som åpnet fotostudioer i de store byene og drev noen av de mest berømte lokale studioene. Dette endret seg i begynnelsen av det 20. århundret, da ble fotostudioene mindre populære, og mange armenske fotografer ble eksilert eller drept under de katastrofale hendelsene i 1915.
Imidlertid gjenoppstod den nære forbindelsen mellom armenere og fotografering på denne tiden. Overlevende armenere søkte tilflukt i nye land hvor de bevart mye av sin opprinnelige kultur, kjent som diaspora. Andre armenere flyttet innenfor landegrensene. Flere av disse armenerne, både i Tyrkia og i diasporaen, valgte fotografi som et nytt yrke.
«Fotografi som verktøy for overlevelse og diasporabygging i kjølvannet av 1915» er den første grundige studien av armenere som valgte fotografi som yrke. Prosjektet undersøker hvordan dette yrket bidro til fotografenes selvforsørgelse og til dannelsen og opprettholdelsen av den armenske diasporaen etter folkemordet.
Mål
Prosjektet tar sikte på å belyse flere casestudier rundt om i verden, gjennom både arkivforskning og intervjuer med tredje- og fjerdegenerasjon familiemedlemmer av tidligere armenske fotografer.
Ettersom armenerne ble vevd inn i samfunnet i landene de flyktet til, har prosjektet som mål å avdekke likheter og ulikheter i armenernes erfaringer i de forskjellige landene.
Prosjektet vil til slutt gi et helt nytt datasett og bygge en unik, åpen database. På denne måten vil det bidra til det akademiske miljøet, den armenske kulturarven og den globale kulturhistorien til samfunn over hele verden.
