Tekstalternativ
[Musikk]
Hei, og velkommen til denne minipodcastserien om språklæring i Colombia. Mitt navn er Mari Wesenberg, og jeg er doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Oslo. Forrige vinter var jeg på reise i Colombia, og som språkforsker var jeg veldig nysgjerrig på språksituasjonen og hvordan man jobber med språklæring der. I løpet av reisen snakket jeg derfor med forskjellige folk som på en eller annen måte holder på med eller er opptatt av språklæring – blant annet forskere, lærere og elever – og det er det jeg lærte av disse samtalene som jeg vil formidle her. I denne første episoden skal vi snakke med språkforsker Isabel Tejada, og av henne skal vi blant annet få lære litt generelt om språk i Colombia og om colombiansk språk- og skolepolitikk. Som vi skal få høre, er språksituasjonen i Colombia både spennende og veldig kompleks. Så la oss bare sette i gang!
[Musikk]
En god stund før reisen min i Colombia har jeg tatt kontakt med Isabel Tejada, som er ansatt ved La Universidad de los Andes, et av de mest prestisjefulle universitetene i Latin-Amerika. Hun underviser ved Det utdanningsvitenskaplige fakultetet der, og forteller at hun som språkforsker er spesielt interessert i andre- og fremmedspråkslæring i undervisningssammenhenger, språkpolitikk og interkulturalitet. Tejada vil gjerne gi meg et intervju, og vi møtes på campusen til La Universidad de los Andes, som ligger flott til i grønne omgivelser sentralt i hovedstaden Bogotá. Vår samtale skal hovedsaklig dreie seg om colombiansk språk- og skolepolitikk, men først er det nødvendig å vite litt generelt om den språklige konteksten:
[Spiller av Isabel Tejadas stemme]
Tejada forteller at mens tidligere grunnlover hadde vært sterkt preget av landets fortid som spansk koloni, erklærte den colombianske grunnloven av 1991 Colombia som en polyetnisk og flerkulturell stat. Denne grunnloven anerkjenner altså det kulturelle og etniske, og ikke minst det språklige, mangfoldet i landet. Colombia har nemlig et enormt språklig mangfold: ved siden av spansk, som er landets offisielle språk, snakkes det hele 65 forskjellige urfolksspråk og 2 kreolspråk. I tillegg snakkes det romanés og det finnes også et eget colombiansk tegnspråk.
Og så er det jo sånn at én ting er det konstitusjonelle, altså det som er nedfelt i grunnloven, og en annen ting er hva folk flest tenker rundt språk. Jeg spør henne derfor hvilke språkholdninger colombianere har.
[Spiller av Isabel Tejadas stemme]
Tejada begynner med å fortelle at folks språkholdninger er tett knytta til den store påvirkningen USA og den “amerikanske drømmen” har hatt i landet – hun sier at USA representerer, eller i det minste har representert, en overflod og en rikdom som mange colombianere ønsker seg. På grunn av dette har det engelske språket svært høy status i landet, mens det for eksempel er lite prestisje knyttet til å kunne snakke et urfolksspråk. Hun mener at landets vanskelige historie med narkotrafikk og interne konflikter har gitt landet et dårlig rykte utad, noe som igjen har skadet det colombianske selvbildet. Derfor har mange blitt spesielt opptatt av å høre til i og identifisere seg med den store verden rundt seg. Tejada synes det er trist at colombianere ikke i større grad verdsetter sin egen kultur.
Samtidig forteller Tejada at spansk, som det offisielle språket, jo har hatt en udiskuterbar status innad i landet. Dette stiller hun seg kritisk til, og mener at man bør diskutere og sette spørsmålstegn ved språk som historisk sett har blitt påtvunget kulturer, det være seg spansk eller engelsk. Hun bruker begrepet “språklig kolonialisme”, og forteller videre at man i hvert fall det siste tiåret har kunnet se en voksende dekolonial bevegelse som blant annet mener at urfolksspråkene må anerkjennes som en viktig del av kulturen og at det ikke kun er gjennom det spanske eller det engelske språket man kan forstå verden.
I tillegg til dette forteller Tejada at det også finnes ulike språkholdninger knyttet til forskjellige dialekter av det spanske språket, og at den vanskelige situasjonen i nabolandet Venezuela har påvirket disse holdningene. Colombia er det landet som har tatt imot absolutt flest venezuelanske flyktninger: man regner med at landet nå huser et sted mellom 2,5 og 3 millioner venezuelanere, og mange av dem lever i ekstrem fattigdom. Tejada mener blant annet at mediene i stor grad fremstiller de venezuelanske flyktningene som kriminelle, og at dette har ført til økt nasjonalisme i Colombia. Hun forteller at mange colombianere har negative holdninger til venezuelanere, som derfor ofte opplever å bli diskriminert, og at mange venezuelanere derfor ser seg nødt til å forsøke å tilpasse dialekten sin slik at det skal høres ut som om de kommer fra Colombia.
Nå som jeg har fått et litt tydeligere bilde av den språklige konteksten, vil jeg gjerne høre mer om det som er hovedtemaet for samtalen vår, nemlig språkpolitikk i det colombianske skolesystemet. Jeg begynner med å spørre henne om hvilke språk man lærer på skolen i Colombia.
[Spiller av Isabel Tejadas stemme]
Tejada forklarer at den colombianske skolen er oppdelt i to systemer: ett privat og ett offentlig. I det private skolesystemet er det ofte mulig å få opplæring i forskjellige internasjonale språk – selvsagt i engelsk, men også for eksempel fransk, tysk, italiensk, hebraisk, ja til og med mandarin eller japansk. I det offentlige skolesystemet er også engelsk det viktigste fremmedspråket, og det finnes òg skoler der man kan lære fransk, samt skoler der elever av ulike etnisiteter får undervisning i spansk. På slike skoler der det går elever av ulike etnisiteter (for eksempel i Amazonas), kan også urfolksspråk spille en rolle – enten offisielt eller uoffisielt. Dette kan også i noen tilfeller gjelde portugisisk, i områder der det er mye språkkontakt med Brasil.
Da er jeg klar for å vite mer om språkpolitikk i det colombianske skolesystemet, og jeg spør Tejada om hun kan begynne med å gi en oppsummering av den historiske utviklingen av denne politikken.
[Spiller av Isabel Tejadas stemme]
Hun forteller at mens det franske språket tidligere hadde hatt en svært viktig rolle i skolesystemet, endret dette seg i stor grad med den nye grunnloven av 1991: på den tiden oppstod det mange nye økonomiske avtaler og allianser, og Colombia fikk mer og mer kontakt med ulike organisasjoner fra engelsktalende land, som for eksempel The British Council, USAs ambassade og Fredskorpset. Dette fikk stor innflytelse på colombiansk språkpolitikk, og bidro til at engelsk fikk en viktigere posisjon enn fransk.
Tejada tror liknende prosesser fant sted mange steder i verden, men mener at Colombia som land nok har vært ekstra interessert i å hele tiden jobbe for å opprettholde sterke bånd til USA. Dette blant annet gjennom samarbeidet om krigen mot narkotika, noe som riktignok har vært et kontroversielt tema, men som likevel har bidratt til den nære relasjonen, og til at USA har vært, og fortsatt er, helt sentralt i colombianeres sosiale bevissthet. Etter at den nye grunnloven ble vedtatt fikk engelsk en mer framtredende plass i den colombianske læreplanen, og mot slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet ble språket gjort obligatorisk i den offentlige skolen. Dette gav startskuddet for en rekke språkpolitiske skolesatsinger som Tejada og andre akademikere har skrevet mye om og stilt seg kritiske til.
Disse skolesatsningene har navn som "Colombia Bilingüe" og "Programa Nacional de Bilingüismo", der begrepet "bilingüismo" kan oversettes til det norske begrepet "tospråklighet". Målet med disse satsningene har altså vært at alle colombianske skoleelever skal bli tospråklige. Men denne bruken av begrepet "tospråklighet", er nettopp en av de tingene Tejada har kritisert. Hun forteller at tospråklighet er noe man politisk sett har vært og er svært opptatt av i Colombia, men at begrepet ikke brukes på den måten det bør brukes:
[Spiller av Isabel Tejadas stemme]
Hun sier at man i colombiansk politikk for det første har tolket begrepet slik at man må være like kompetent i begge språkene for at det skal regnes som tospråklighet. Men dette er ikke slik lingvister definerer det å være tospråklig: i ordets akademiske forstand kan man være tospråklig uten å være jevngod i språkene. Man kan for eksempel være i ferd med å lære å snakke et språk, eller kunne uttrykke seg godt om noen temaer på ett språk og om andre temaer på et annet språk. Blant annet finnes det tospråklige som er veldig gode til å snakke om følelser eller ting de gjør på fritiden på det språket de bruker hjemme eller med vennene, og så er de flinke til å snakke om faglige temaer på det språket de bruker på skolen.
Men aller mest kritikkverdig, sier hun, er det at man i de politiske satsningene har forstått begrepet tospråklighet utelukkende som det å kunne snakke to store internasjonale språk med høy status og prestisje, og da først og fremst spansk og engelsk. Man anser ikke det å snakke for eksempel spansk og nasa yuwe, ett av mange urfolksspråk i Colombia, for å være tospråklighet. Det er altså først og fremst engelsk (og da ikke en hvilken som helst engelsk, selvfølgelig, men standardiserte former av språket) som man må lære for å regnes som tospråklig ifølge de politiske satsningene. Tejada og kollegaene hennes mener at dette er med på å gjøre statusen til landets mange minoritetsspråk enda lavere enn den allerede er, og bidrar samtidig til at disse samfunnene selv slutter å verdsette sine egne språk og kulturer.
Men Tejada og kollegaene hennes er ikke bare kritiske til bruken av begrepet "tospråklighet", de er også kritiske til det de opplever som det eneste målet med disse skolesatsningene: økt tilgang til arbeidsmarkedet.
[Spiller av Isabel Tejadas stemme]
Man har stadig reklamert for at de politiske skolesatsningene vil bidra til å åpne Colombia opp for det internasjonale markedet. Tejada forklarer at tanken er at dette skal skje gjennom såkalt utkontraktering eller business outsourcing, altså ved å appellere til multinasjonale selskaper som for eksempel tilbyr kundeservice, slik at disse etablerer seg i Colombia – som det er mye billigere å etablere seg i enn i mange andre land. Regjeringen kan da, ved å sørge for at befolkningen har et visst nivå av engelsk – for eksempel et B1- eller B2-nivå – gjøre det mulig for disse selskapene å benytte seg av colombiansk arbeidskraft. Hun mener at denne strategien speiler de neoliberale ideologiene tidligere regjeringer har stått for, og er gunstig for det økonomiske systemet disse har skapt, men ikke nødvendigvis gunstig for colombianere flest.
Tejada understreker at hun er helt med på at engelsk er et språk som er nødvendig å lære seg, som et "lingua franca", for å kunne kommunisere med folk fra andre steder i verden – også i yrkeslivet.
[Spiller av Isabel Tejadas stemme]
Men hun synes samtidig at det er feil å redusere engelsk til et rent instrumentelt språk på denne måten, og ønsker økt fokus på at engelsk kan brukes til mer enn bare å betjene en kunde eller snakke med en turist – at det er et språk som kan åpne opp for nye perspektiver på verden. I tillegg vil hun at man skal huske på at engelsk ikke er det eneste språket som er nyttig og viktig, og at man helst bør lære flere språk, ikke bare ett.
Hun opplever at formålet med de språkpolitiske skolesatsningene ikke har vært å bruke læring som et middel for å oppnå sosial og personlig vekst, men for å å kunne fylle opp kundesentre. Dette mener hun er i strid med det som bør være hovedformålet med skole og utdanning: nemlig å forme deltakende samfunnsborgere til et demokrati der alle kan ha en stemme og alle kan ha de samme mulighetene i livet, uavhengig av hvilken etnisitet man har eller hvilket språk man snakker.
[Spiller av Isabel Tejadas stemme]
“Det å gi privilegier til enkelte kulturer og språk er det samme som å ta fra andre grupper de samme mulighetene”, sier Tejada.
Hun forteller videre at disse skolesatsningene har blitt utviklet i en kontekst hvor det har vært høyresideregjeringer som har ført en neoliberalistisk og kapitalistisk politikk, og at dette ikke nødvendigvis er galt i seg selv, men at hun mener man må finne en balanse, der man selvsagt skal forsøke å øke den økonomiske velstanden samtidig som man også jobber med sosial politikk.
I tillegg har man i stor grad benyttet seg av private konsulentfirmaer til å utforme de politiske satsningene. Også The British Council har vært involvert, noe Tejada mener gir mening, men at man også må huske på at the British Council har et oppdrag: nemlig å spre engelsk språk og kultur. Hun sier at disse skolesatsningene har blitt utviklet i stor grad uten å rådføre seg med fagfolk, og uten å ta i betraktning den sosiale og kulturelle konteksten.
Heldigvis har det i senere tid skjedd positive ting, forteller Tejada. Blant annet har kritikken hun og kollegaene har kommet med ført til at aktørene som står bak politikken har begynt å rådføre seg også med akademikere og at det jobbes for å finne måter å samarbeide på og sørge for at politikken skal komme flere til gode. Hun forklarer at dette har fått positive konsekvenser:
[Spiller av Isabel Tejadas stemme]
For det første har man i større grad begynt å ta i betraktning at Colombia er et stort og sosialt komplekst land med store forskjeller, hvor man faktisk først må sørge for at folks grunnleggende behov er dekket – et barn kan ikke lære engelsk om det ikke har mat på bordet og tak over hodet. For det andre, forteller hun, har det dukket opp flere nye initiativer som faktisk er nyttige. Som et eksempel nevner hun et radioprogram utviklet av blant annet the British Council og Fredskorpset som under pandemien ble spredd via WhatsApp til rurale områder der man ikke hadde tilgang til internett.
Med dette vender vi nesen mot framtiden. I juni 2022, rundt 5 måneder før dette intervjuet, valgte Colombia for første gang i historien en president fra venstresiden: Gustavo Petro. Jeg spør Tejada om hvilke forandringer hun tror dette vil medføre.
[Spiller av Isabel Tejadas stemme]
Jeg tror vi vil se endringer, sier Tejada, men vi må også være forsiktige med å forvente for mye. Vi har aldri før hatt en regjering som har ført venstreside-politikk. Det er ikke lett å endre alt i løpet av fire år, og vi kan jo ikke vite om de vil få fortsette etter neste valg. Hun tror det denne regjeringen først og fremst vil kunne bidra med er å være mer sensitive overfor de sosiale realitetene i landet og å jobbe for å møte problemene som finnes på nye måter.
Hun føler at når det gjelder språkpolitikk, er denne regjeringen mer opptatt av det pluralistiske perspektivet som nevnes i grunnloven, og at dette perspektivet vil kunne åpne dørene for flere språk og for en større bevissthet rundt Colombias språklige mangfold. Hun tror det vil bli mer fokus på at ja, det er viktig å lære engelsk, men at man også må verdsette det landet allerede har.
[Spiller av Isabel Tejadas stemme]
“Dette betyr ikke at alle skal lære 65 språk”, sier hun, “men at man skal anerkjenne disse språkene – kanskje kan man da begynne å tenke at det ikke bare er ett språk og ett perspektiv som er det eneste riktige, men at vi kan lære noe av hverandre. Det finnes måter å oppnå kulturelt og språklig mangfold på uten å tvinge det igjennom, men ved heller å jobbe for at folk kan stimuleres til å føle nysgjerrighet overfor det mangfoldet. Jeg tror at vi kan oppnå dette dersom vi jobber sammen for å få det til,” avslutter Tejada.
[Musikk]
Du har nå hørt første episode av denne minipodcastserien om språk og språklæring i Colombia. Takk for at du tok deg tid til å lytte – jeg håper du har lært noe nytt. Dersom du har lyst til å lese noen av Isabel Tejadas artikler som tar for seg temaene vi har snakket om her, finner du lenker til disse i beskrivelsen av episoden. Der finner du også ideer til refleksjonsspørsmål som du som er lærer kan ta opp i klasserommet ditt. I neste episode skal vi prate litt mer om situasjonen til minoritetsspråkene som snakkes i Colombia, og om deres rolle i skolesystemet der. Så hvis du er interessert i å høre mer om dette, er det bare å klikke seg videre til neste episode. ¡Hasta pronto!
[Musikk]
Referanser
- Bonilla Carvajal, C. A., & Tejada-Sanchez, I. (2016). Unanswered Questions in Colombia’s Foreign Language Education Policy. PROFILE Issues in Teachers' Professional Development, 18(1), 185–201. https://doi.org/10.15446/profile.v18n1.51996
- Valencia, M., & Tejada-Sánchez, I. (2020). Colombia’s Language Politics: Neoliberalism Under the Guise of Messianic Nationalism. In: McIntosh, K. (eds) Applied Linguistics and Language Teaching in the Neo-Nationalist Era. Palgrave Macmillan, Cham. https://doi.org/10.1007/978-3-030-56550-3_5
Refleksjonsspørsmål
- Hvilke likheter og ulikheter ser du mellom språksituasjonen i Norge og Colombia? Finnes det paralleller mellom Colombia og Norge når det gjelder hvordan vi forholder oss til språk og kultur?
- Hvilke likheter og ulikheter ser du mellom hvordan man jobber med språklæring i det norske og i det colombianske skolesystemet?
- Bør norske elever lære flere språk enn norsk og engelsk? Hvorfor eller hvorfor ikke?
- Hvilke utfordringer og fordeler ser du med å ha et globalt anerkjent språk som engelsk?
- Hva er dine tanker rundt det å lære og ta vare på eget morsmål og kulturell identitet i en globalisert verden?
- Hva vil det si å være to- eller flerspråklig? Hva betyr det for deg å være flerspråklig?
- Hva er noen av de potensielle fordelene ved å oppmuntre til flerspråklighet og flerspråklige ferdigheter i samfunnet? Noen mener at språklæring kan bidra til å skape et mer mangfoldig og inkluderende samfunn – er du enig? Hvorfor/hvorfor ikke?
- Hvordan kan det å kunne flere språk berike en persons liv? Hva slags forståelse og innsikt kan språkkunnskap gi? Noen mener at det å lære seg nye språk kan bidra til å forstå andre kulturer bedre – er du enig? Hvorfor/hvorfor ikke?