Frihet i fjellet

Dette fotografiet innledet Den Norske Turistforenings årbok for 1943. Det er et kroneksempel på hvordan turistforeningen utviste list og brukte symboler, som det norske flagget, for å uttrykke politisk motstand mot nazistene. Fotografiet forteller en historie om fjellet som et fritt sted, unndratt flaggforbud, og hvor det frie Norge fortsatt var levende.

Gjennom andre verdenskrig ble den norske naturen hyppig skildret i bilder, litteratur og kampdikt med sterke patriotiske undertoner. Dette var i seg selv ikke noe nytt, men kan ses i forlengelse av nasjonsbyggingsprosessen i det foregående århundret. Koblingen mellom naturen og en felles nasjonal identitet muliggjorde en form for politisk aktivisme som spilte på nasjonsbyggingens resonans i norsk natur, og som langt på vei gikk under radaren hos okkupasjonsmakten.

Den Norske Turistforenings årbøker var populær lektyre blant foreningens medlemmer, og har blitt utgitt hvert år siden 1868. Da DNT markerte 75-årsjubileum i 1943, ble fjellet valgt som tema for årboken, hvor fjellet nærmest er å lese som en metafor for fedrelandet. Fremst i boken troner dette fotografiet med underteksten: «Skagastølstindene sett fra Turtagrø». Teksten er misvisende, for det er det forbudte norske flagget, vaiende i vinden i Vest-Jotunheimen, som er bildets egentlige motiv, mens Store Skagastølstind, Norges tredje høyeste fjell, ligger delvis gjemt bak en sky. Budskapet forsterkes i det påfølgende åpningsinnlegget. Her beskrev daværende formann i DNT, Wilhelm Munthe, hvordan det å gå i fjellene var en måte å ta del i et nasjonsfellesskap på, og flettet listig inn en strofe fra «Ja, vi elsker». Han forstod friluftslivet som ensbetydende med samhold og politisk motstand.

Tidligere hadde friluftsliv i fjellet vært et gode for de få og privilegerte, og gjenspeilet klasseskillene i det norske samfunnet. Med okkupasjonen endret dette seg. I årbøkene fra krigsårene kan vi lese om hvordan nordmenn fra alle samfunnslag valfartet til fjells i sommersesongene, og i løpet av krigen steg medlemstallene i DNT til mer enn det dobbelte. Friluftslivet ble altså tilgjengelig for stadig flere og var et yndet avbrekk for et krigsrammet folk. Det kan også tyde på at DNTs budskap nådde fram: Å gå i fjellet ble en måte å gå for Norge. Naturen var et fristed som rommet en felles lengsel, og hvor nordmenn kunne møtes i et nasjonsfellesskap. I kraft av dette ble det å omtale eller leve ut friluftslivet en politisk symbolsk handling, og skillet mellom naturen som en metafor og som et sted å være, kollapset og ble det samme.