Vennskap viktigere enn slektskap i norrøn tid

Det norrøne ættesamfunnet, som norske elever fortsatt lærer om, var i realiteten et høvdingsamfunn, sier Jon Vidar Sigurdsson. – Vennskap var det viktigste sosiale båndet.

For å sikre seg vennskap og støtte frå bøndene ga høvdingene generøse gaver i form av hester, våpen og klær. Bonden måtte på sin side være villig til å ofre livet.

Fram til rundt 1980 var forestillingen om et ættesamfunn på Island og i Norge fortsatt dominerende blant forskere, sier historieprofessor Jon Vidar Sigurdsson. Idag mener de fleste forskere at det i stedet trolig var snakk om et høvdingsamfunn, der vennskap og naboskap spilte en større rolle enn slektstilhørighet.

– Men forestillingen om det norrøne ættesamfunnet lever fortsatt, også i skolen?

– Ja, vi har ikke vært flinke til å formidle dette ut, innrømmer Sigurdsson. Da hans egen datter for et par år siden frustrert fortalte faren at hun kunne komme opp til eksamen i nettopp det norrøne ættesamfunnet, besluttet han derfor å skrive bok om temaet. Boka, som kom ut ifjor, har tittelen Den vennlige vikingen: Vennskapets makt i Norge og på Island ca.900-1300.

– Det var høvdingene som satt med alle trådene i sin hånd i vikingtiden. Og vennskap var det viktigste sosiale båndet, både mellom høvdingene og kongen, høvdingene imellom, og mellom høvdingene og bøndene. Vennskapsforhold var limet som holdt samfunnet sammen, sier Sigurdsson.

Synlig for alle

Vennskap i norrøn tid bygget på gjensidighet. Men ikke helt som idag, påpeker Sigurdsson. For det første var det få følelser med i bildet, i hvert fall tilsynelatende.

– Det var mer snakk om en slags kontraktsvennskap, der begge parter var inneforstått med å hjelpe hverandre. Særlig var vennskapsbåndene mellom høvdingene og bøndene sterke. Bonden måtte i noen tilfeller være villig til å ofre livet for sin venn, høvdingen.

– Og motsatt, ofret høvdingen livet for bonden?

– Nei, slik var det nok ikke. Men høvdingen kunne hjelpe ved å mobilisere støtte til sine bønder.

Jon Vidar Sigurdsson, professor ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved UiO, var en av de første forskerne i Norge som tok tak i den gamle forestillingen om ættesamfunnet på Island og i Norge. (Foto: Annica Thomsson)

Vennskap i denne perioden var dessuten synlige og offentlige, forteller historieprofessoren. Man hadde offentlige prosedyrer for å opprette vennskap.

– Alle visste for eksempel hvem som var kongens venner. I motsetning til idag, der vennskap er en del av den private sfæren, og helst ikke skal påvirke avgjørelser i det offentlige rom.

Slektskapslojaliteten måtte også skapes

Høvdingen var den som best kunne gi beskyttelse, understreker Sigurdsson.

– Det var strengt tatt bare i forbindelse med arv, at slektene hadde en vesentlig betydning. Samfunnene var små den gangen, og slektskapssystemene i Norge og på Island var bilaterale, det vil si at man kunne følge sin slekt gjennom både fars- og morslinjen. Det betydde at bare søsken av samme foreldre hadde en identisk slektsgruppe. Slektskapslojaliteten måtte derfor skapes, den også, den var ikke knyttet til blod.

– Hvor kom da forestillingen om ættesamfunnet fra?

– Den er gammel og knytter seg delvis til at man i årene fra rundt 1900 til 1980 var mest opptatt av lovene. Der står det nesten ingenting om vennskap og gaver. Men forlater man lovene og går inn i sagaene, opplever man det motsatte. I Håvamål, Odins tale, sies det ikke ett ord om dine slektninger. Det er dine venner det handler om.

Skiftet i synet på det norrøne samfunnet kom etter sterk påvirkning fra sosialantropologien, forteller Sigurdsson. Forskere begynte å se nærmere på den politiske kulturen og hvordan høvdingene bygde opp sin makt. Ved lesing av sagaene, som man til da hadde stilt seg kritisk til, ble det klart at gaver var avgjørende.

Sjenerøsitet viktigste egenskap

Høvdingene brukte gaver for å sikre seg støtte: hester, våpen og klær, og vakre kvinner som del av ekteskapsallianser.

– Gavene skulle vises fram. Sjenerøsiteten skulle synes. Gavmildhet var datidens viktigste egenskap. Hadde du mange venner, betydde det at du var rik, gavmild og mektig.

Kvinner inngikk bare unntaksvis i vennskapsrelasjoner, sier historieprofessoren.

– Vi kjenner bare til én episode der to kvinner er venner. Begge drev sine egne gårder, og som ledere for hvert sitt hushold kunne de opprette vennskap. Det var rollen man hadde i samfunnet, og ikke kjønn, som var avgjørende.

Til og med helgenene blir kalt Guds venner på denne tiden, forteller Sigurdsson. Han har også forsket på den norrøne religiøse litteraturen. I Den islandske homilieboken knyttes eksempelvis forestillingen om frelse til vennskap med Gud. Job, også kjent fra Bibelen, er der Guds beste venn.

 

Av Mari Kildahl, frilansjournalist og Annica Thomsson (foto)
Publisert 4. juli 2011 11:46 - Sist endret 6. des. 2022 09:16