Mikkelsmess feirer englene

Erkeengel Mikaels dag 29. september markeres nå på ny i den norske kirke. Kulturhistoriker Ørnulf Hodne forteller om tradisjonene rundt Mikkelsmess.

Luca Giordano (1632-1705), Erkeengelen Mikael kaster de opprørske englene ned i avgrunnen, ca 1666. (Public domain, via Wikimedia Commons)

På norsk kalles feiringen Mikkelsmess, Mikeli og Mikkelsdag. Den ble avskaffet som helligdag her i landet i 1770.

Men å avskaffe en høytidsdag med lange religiøse festtradisjoner, er lettere sagt enn gjort. Mikkelsmess fortsatte å være en viktig fest -og merkedag om høsten i bygder over hele landet og hadde status som halv helligdag, en dag med egne arrangementer og festmåltid.

I dag, snart 250 år senere, er Mikkelsmess igjen regnet med blant kirkeårets dager.

Offisielt ble festdagen innført i Kirken på konsilet i Mainz år 813. I løpet av Middelalderen ble Mikkelsmess en viktig høytid både i den ortodokse øst-kirken og den romersk-katolske vestkirken.

Kirker i huler og på fjelltopper

En mengde tradisjoner vokste fram rundt denne helligdagen, som falt sammen med innhøstningen i mesteparten av Vest-Europa. Her skal den første Mikaelskirken ha vært en hule på Monte Gargano ved Adriaterhavskysten i Sør-Italia. Senere ble det grunnlagt en rekke Mikaelskirker rundt om, fortrinnsvis på fjelltopper og i huler.

Også i Norge var tallet på kirker viet St. Mikael et uttrykk for hvor sterkt denne englekulten sto i tidlig kristentid. Hele 28 kjente norske gudshus var helliget ham, 20 av dem fantes i Viken og tilgrensende områder.

Mikaelshulen, Skien, NorgeMikaelshulen ved Norsjø i Telemark var utstyrt som en kirke med forhall, skip, kor og alter. Her ble det holdt messer, og hulen var et viktig valfartssted for pilegrimer. (Trulsh, CC-by-2.0 via Wikimedia Commons)

Flere av dem ble tradisjonen tro anlagt på høyder og fjell, for eksempel på Slottsfjellet i Tønsberg og Rokofjellet på Hedmark; minst to av dem inne i selve fjellet, som hulekirker: på øya Selja og i Mikaelsberget ved Norsjø i Telemark. I våre dager har stevneaktiviteten fått en renessanse, og det holdes igjen gudstjenester i den gamle hulekirken ved Nordsjø, som nå er et fredet kulturminne.

Ned fra seteren og avlingen i hus

Når Mikkelsmess fikk en så viktig rolle i samfunnslivet, skyldtes det likevel ikke kirken alene. Datoen falt på et tidspunkt som på flere måter markerte overgangen fra én periode til en annen i bøndenes arbeidsår.

Det betydde for det første at avlingen skulle være i hus til Mikkelsmess. ”Mikjelsmess sku årsavlinga vera under tak”, sa de i Hardanger. ”Mikkelsmøs skal al avling være inde”, heter det fra Høland. Slik ser det ut til å ha vært over hele landet.

Ved det leite brukte også seterfolket å dra til bygds. Buferdsdagen varierte riktignok med landsdel og åringer, men lå alltid et sted mellom Larsok (10. august) og Mikkelsmess. Det viktigste var at man ikke tøyde grensene og ble sittende på overtid, det krenket huldrefolket og kunne straffe seg

Høsttakkemåltid

Når Mikkelsmess var et så velegnet tidspunkt for å avslutte både seteropphold og innhøsting av årets avling, er det ikke overraskende at dagen også ble en folkelig festdag for å markere disse begivenhetene. Ja, enkelte forskere mener at denne høstfesten er eldre enn kirkehøytiden.

Ørnulf Hodne, kulturhistorikerKulturhistoriker Ørnulf Hodne. (Foto: Alf Øksdal)

Flere steder var det skikk å slakte en sau til middag denne dagen og spise den i stillhet. Det gjorde de for å trygge krøtterlykke, het det. Ellers var det vanlig bygdeskikk langt inn på 1800-tallet, særlig på Vestlandet og i Nord-Norge, og koke et måltid god grøt denne dagen, den kaltes ”skuregrauten” og ”Mikkelsmesse-grøten.” Det er omtalt som ”årets største og viktigste takkemåltid.”

Mikkelsmess varsler vinteren

Med så mange funksjoner og folkelige aktiviteter knyttet til seg, er det ikke rart at Mikkelsmess gjennom århundrene også markerte seg i tidsregningen. På primstaven er dagen merket med en lur - St. Mikaels trompet som skulle vekke de døde på dommens dag, eller med vekten han veide sjelene på.

Og i den folkelige værvarslingen var dette også en viktig merkedag: Når den kom, kunne vinteren ventes. ”Vinteren segjar: Mikkelsmess kan dokk venta meg.” (Overhalla) ”Um eg so skal krypa, skal eg koma tri gonger i fjellet fyre Mikkjelsmess”, segjer snøen.” (Verdal) I Gjestal hadde de dette rimet: ”Kjem han (snøen) ikkje mikkjelsmess skriande,/kjem han helgamess (1. november) riande.” Ellers het det: ”Sit lauvet på til over mikkelsmess, blir våren hard.” ”Fint vær mikkelsdag varsler fint høstvær.”

Av Ørnulf Hodne, kulturhistoriker
Publisert 24. sep. 2014 15:22 - Sist endret 25. sep. 2014 13:35