Gamle låter på ny

En nasjonal noteskatt var i ferd med å forsvinne, og et gammelt håndverk på vei til å dø ut. Nå blir både skatten og håndverket reddet.

Geirr Tveitt foretok mange endringer i sine verker, noe som kan gjøre innstuderingen vanskelig. Klaverstemme til Hundrad Hardingtonar Suite nr. 4 (Foto: Bjarte Engeset)

Musikkarvprosjektet er en storsatsing på vern og digitalisering, men også på forskning, edisjon og publisering av musikken etter store norske komponister. Bakgrunnen for prosjektet er den sørgelige tilstanden som norsk musikkarv etter Grieg har befunnet seg i. Svært mye av notematerialet til de største verkene har vært i dårlig forfatning, i mange tilfeller fulle av hull, manglende sider, og feil.

- Jeg har et nokså horribelt, men illustrerende eksempel på alvoret i dette, sier Ståle Wikshåland, professor ved UiO, og leder for Musikkarvprosjektet.

- Peter Szilvay, dirigent ved Norges musikkhøgskole, uttalte en gang at han alltid sa nei til norske verker inntil han hadde sett partituret. Han hadde erfart å bli nødt til selv å drive kritisk edisjon av partiturmusikk etter Grieg.

Hva er kritisk edisjon?

Kritisk edisjon vil forenklet sagt si tilgjengeliggjøring og redigering av et partitur. I praksis innebærer kritisk edisjon at den som gjør jobben både mestrer håndverket, har betydelig musikkhistorisk og musikkteoretisk kunnskap, og samtidig en innsikt og forståelse for komponistens stil.

- Ingen enkel jobb?

- Nei. Når du for eksempel bare har torsoen igjen av et gammelt verk, hvordan skal du da vite hva du skal bruke? Det krever betydelig kompetanse. Når deler av materialet er borte vekk, da blir det snakk om å rekonstruere. Lete i skissemateriale og hente inn det som trengs.

Edisjon og kritisk edisjon er en meget vesentlig del av Musikkarvprosjektet. Men kritisk edisjon er på ingen måte noe nytt, understreker Wikshåland.

- Det har alltid vært drevet mye kritisk edisjon. Men selve håndverket, og kunnskapen om det som kreves, var i ferd med å dø ut i det norske fagmiljøet.

Norge er blitt en pådriver

Det er det nye digitaliseringsverktøyet som man nå har til rådighet, som først og fremst har gjort Musikkarvprosjektet mulig. Nasjonalbiblioteket har ansvaret for jobben med å digitalisere.

Professor Ståle Wikshåland, Institutt for musikkvitenskap, UiOStåle Wikshåland, professor ved UiO, er leder for Musikkarvprosjektet som skal sørge for at arven etter Grieg både blir godt tatt vare på og gjort tilgjengelig for nye framføringer. (Foto: John Hughes)

- Verkene sikres først digitalt. Deretter kan de bearbeides kontinuerlig. Problemet med tidligere edisjoner, da man jobbet på papir, var at de gjerne var fulle av småfeil som ble stående. Edisjonen tok mange år, og når utgavene endelig var ferdige, var det for sent å gjøre noe med feilene.

Norge lå lenge i bakleksa, sammenliknet med våre nordiske naboer, på området edisjon av nasjonal musikkarv. Men ikke nå lenger, mener Wikshåland.

- Norge er blitt en pådriver i dette arbeidet, sier han.

- Vi skiller oss også ut ved at vi samtidig legger stor vekt på at verkene ikke bare skal bli praktverk i hylla, de skal bli spilt. Den norske musikkarven skal ikke bare reddes, den skal revitaliseres. Det er derfor vi blant annet har med Norges musikkhøgskole i vår styringsgruppe.

- Danskene har for eksempel laget en meget god kritisk utgave av deres komponist Carl Nielsens verker. Men det viser seg at musikerne synes utgaven er vanskelig å bla i. Det praktiske er med andre ord også viktig for å få musikken ut, legger Wikshåland til.

Edisjon kan være en nesten umulig oppgave

Det store prosjektet består av ulike delprosjekter. Noen tar for seg en komponists samlede verker, andre bare et utvalg av en produksjon. De ulike kategoriene er: Arne Nordheim, Johan Svendsen, Geirr Tveitt, Fartein Valen og et delprosjekt med fokus på nordnorsk musikk.

Enkeltverk er nå ferdig. Når det gjelder Johan Svendsen, som var pilotprosjekt, er en tredel av alle hans 34 verker allerede trykket.

- Men det gjenstår et grundig detektivarbeid. Mange av Svendsens verker er spredt rundt i Tyskland og resten av Europa. Det må letes i musikkforlag som ikke lenger fins, på biblioteker.

Det blir mye reising på jakt etter noter. Partiturene har levd sine egne liv, det er slik de er, de går fra den ene til den andre, fra komponist til dirigent til forlag.

- Noter er et stykke bruksmateriale som mange kan gå løs på. Derfor er håndverket edisjon av og til en nesten umulig oppgave, sier Wikshåland.

Han leder også delprosjektet som tar for seg utvalgte verker av Fartein Valen. Dette prosjektet er tilknyttet Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo og er fullfinansiert av Norges forskningsråd.

- Fartein Valen er ikke bare edisjon, men også et forskningsprosjekt, der vi blant annet ønsker å si noe om hans betydning og rolle i norsk kultur- og musikkliv. For å kunne forske på ham, må vi vite at vi forholder oss til pålitelige kilder, altså kritisk editerte utgaver.

En ny vår for Fartein Valens verker

Wikshåland mener det knapt fins et menneske utenfor Norges grenser som i dag vet hvem Fartein Valen er. Ikke fordi hans verker ikke er gode nok, for det er de, men fordi notematerialet har vært for dårlig.

- Vi merker en viss ny giv for ham nå. Men for de aller fleste er han fortsatt ukjent. Det som er blitt framført i det siste, har imidlertid fått lysende kritikker. Reaksjonen er: Jøss, fantes dette?

Musikkprofessoren er helt sikker på at når flere av Valens verker blir editert og framført, vil de vekke stor oppmerksomhet. Også utenfor Norges grenser.

- De siste årene har mye av den musikkvitenskapelige forskningen blitt dreid mot populærmusikken. Og vi har blant annet sett en kraftig desimering av det musikkhistoriske. Jeg tror Musikkarvprosjektet også vil kunne gi et løft til hele fagmiljøet som beskjeftiger seg med musikkhistorie og klassiske verker, sier Wikshåland.

Av Mari Kildahl, journalist
Publisert 17. okt. 2013 14:31 - Sist endret 19. juli 2017 13:32