En død pilegrims hemmeligheter

Flere enn en million turister besøker årlig de varme kildene i Pamukkale sørvest i Tyrkia. Mellom lettkledde turister arbeider norske arkeologer på en av oldtidens største gravplasser.

Den hellige byen Hierapolis ligger på oversiden av de berømte hvite, kalksteinshyllene i Pamukkale. Hit dro det nemlig greske og romerske ”turister” allerede for 2000 år siden. Her finner nå arkeologene den største konsentrasjonen av monumentale graver i hele det tidligere romerske riket.

Historisk puslespill

Her ligger også graver fra middelalderen, dels som individuelle sjaktgraver, dels som gjenbruk av de romerske gravbygninger. Da var fortsatt Hierapolis et viktig sted – men nå for kristne pilegrimer på tur til levningene etter apostelen Filip. Det er i en slik gjenbrukt romersk gravbygning arkeologiprofessor Rasmus Brandt har funnet pilegrimen sin fra 1300-tallet.

For historikere og arkeologer er Hierapolis en viktig brikke i et stort historisk puslespill. Brandt og en gruppe norske kolleger og studenter er kommet hit hver sommer siden 2007. Her er de med på å bedre vår forståelse av hva som skjedde helt fra Alexander den stores erobring av hele det persiske riket rundt 300 år før Kristus – til Konstantinopels fall i 1453.

Italiensk utgravning

Oldtidsbyen Hierapolis og de berømte kalkklippene i Pamukkale ligger omtrent 20 mil inn i landet fra den tyrkiske millionbyen Izmir.

Byens varme kilder har opp gjennom historien fristet flere enn forfrosne nordboere i store turistbusser. Da italienske arkeologer startet utgravningene av Hierapolis i 1957 fant de flere tusen graver.

– Utgravningene ledes fortsatt av italienerne. Men vi har vært så heldige at vi har fått tildelt vårt eget utgravningsområde, forteller arkeologiprofessor Rasmus Brandt.

Brandt har selv bodd i Italia i over 30 år, blant annet som leder for Det norske instituttet i Roma. Han har nære kontakter til de italienske arkeologene. Dette er noe av bakgrunnen for at Universitetet i Oslo er med i utgravningene, som eneste utenlandske deltaker ved siden av 8 italienske universitet.

Oppsiktsvekkende funn

De norske forskere hadde i 2008 bare så vidt begynt å undersøke sine tildelte romerske graver, da de fant mengder av beinrester. Disse lå i det aller første gravrommet arkeologene åpnet.

Rett etter gjorde de et oppsiktsvekkende funn: En av de døde var smykket med fem pilegrimsmerker i metall fra middelalderen.

– Disse tyder på at vedkommende har besøkt Køln i Tyskland, Noblat i Midt-Frankrike, Rocamadour i Sør-Frankrike og Roma i Italia. Trekker man en rett linje mellom de første tre stedene, kommer en til pilegrimsbyen Santiago de Compostela. Men denne pilegrimen hadde nok tenkt seg til Jerusalem, mener Brandt.

Pilegrimsmerker er ikke uvanlige i Europa. Men i Tyrkia er dette et unikt funn.

– Dateringen på ett av pilegrimsmerkene er fra første halvdel av 1300-tallet. Vi ble naturligvis nysgjerrige: Hvorfor hadde denne pilegrimen besøkt Hierapolis så sent? Skulle han til Jerusalem, så var han på vei mer enn hundre år etter at korsfarerne hadde gitt opp byen for Saladin og hans muslimer.

Kremmersjeler

Romertidens pilegrimer kom til Hierapolis for å besøke Apollon-templet, de varme kildene og stedet hvor man dyrket Apollon og Pluto. At også underverdenens hersker ble dyrket nettopp her har sannsynligvis sammenheng med at jordskjelvaktivitet hadde fått klippen til å sprekke opp og at det slapp ut giftige gasser. Gassene siver fortsatt ut, men nedgangen er murt igjen for å hindre nysgjerrige turister å møte en ublid skjebne.

– Kløften i Hierapolis trodde nok romerne var nedgangen til underverdenen. De bygde et tempel over den, for å få nærkontakt med underverdenen. Ved siden av reiste de i tillegg et tempel for orakelguden Apollon. Slik ble dette et naturlig sted å valfarte til i romertiden.

Etter romertiden kom Hierapolis under Bysants og enda senere under muslimske styre.

– Når man ønsket å øke pilegrimsaktiviteten, den tids turisme, var det nok ikke minst for å skaffe en by litt ekstra ære og inntekter, tror Brandt. Innbyggerne brukte nok den påståtte graven til Jesu apostel Filip til nettopp dette. Men noen ekte grav etter Filip har arkeologene ikke funnet.

– Den siste kjente kristne vi med sikkerhet vet besøkte det som skulle være Filips grav var Frederik Barbarossa i år 1190. Men så finner vi altså denne pilegrimen som drar hit så sent som på 1300-tallet. Da var det seldsjukkene, forløperne til ottomanene og dagens tyrkere, som kontrollerte Hierapolis.

Drømmen om St. Olavsmerket

Mange spørsmål knyttet til etniske og religiøse skiller, og fortidens toleranse mellom muslimer og kristne, dukket opp da 1300-talls pilegrimen ble funnet.

– Vi ønsker også å lære mer om menneskene som bodde i Hierapolis. Hvor gamle ble de? Hvilke sykdommer hadde de? Hvordan var velstandsnivået på den tiden?

Etter hvert kan DNA-materiale fra de døde fortelle forskerne mer om hvem innbyggerne var og hvilke familiebånd det er mellom personene i ulike graver. Isotopundersøkelser kan gi svar på hva slags mat menneskene spiste. Hadde de skiftende dietter gjennom livet, indikerer det at de flyttet mellom ulike steder.

– Kanskje kan DNA fra ”vår” pilegrim fortelle oss mer om hvem han var. Viser det seg at denne pilegrimen har en helt annerledes DNA-profil enn de andre skjelettene, er det mulig at det bekrefter vår mistanke om at han kommer langt nordfra.

– Drømmen er at vi finner et St. Olavsmerke i graven vår denne sommeren! humrer professoren i det hvite skjegget, vel vitende at det i tilfelle vil skape et anakronistisk forklaringsproblem.