Margaretha A. van Es har undersøkt hva kvinner med muslimsk bakgrunn i ulike minoritetsorganisasjoner har prøvd å fortelle om seg selv og islam. Hun har intervjuet kvinner i fjorten religiøse og sekulære organisasjoner i Norge og Nederland. I tillegg har hun studert arkivdokumenter, avisartikler og stortingsmeldinger. Dette er den første inngående studien av hvordan en minoritetsgruppe har framstilt seg selv i møte med stereotypier over en lengre periode.
– Hva er ditt viktigste funn?
– Min avhandling handler om hvordan kvinner med muslimsk bakgrunn har framstilt seg selv og islam i møte med stereotypiene om muslimske kvinner mellom 1975 og 2010. Min forskning viser at storsamfunnets fordommer og stereotypier – særlig den om den stakkars undertrykte kvinne – har hatt stor påvirkning på kvinner med muslimsk bakgrunn og deres organisasjoner. Mens storsamfunnet stadig oftere debatterer frigjøring av muslimske kvinner, så har kvinnene blitt mer opptatt av å bryte fordommer. Dette gjelder både religiøse og sekulære kvinner.
– Hvorfor ville du forske på dette?
– Det finnes mye forskning på stereotypier av muslimske kvinner, men lite forskning på reaksjoner fra kvinnene selv. Kvinner med muslimsk bakgrunn blir dermed implisitt framstilt som passive ofre for en islamofobisk offentlig debatt. Jeg ønsket å vise at disse kvinnene har deltatt aktivt i å skape storsamfunnets syn på sin minoritetsgruppe og religionen islam, og at de på ulike måter har prøvd å utfordre stereotypien om den stakkars undertrykte muslimske kvinne.
– Hva håper du at forskningsresultatene dine skal bidra til?
– Jeg håper at dette bidrar til en bedre forståelse av hvordan minoritetsgrupper organiser seg, hvordan de framstiller seg selv mot majoritetssamfunnet og hvordan de deltar i den offentlige debatt. I tillegg håper jeg at forskere vil rette mer oppmerksomhet mot samspillet mellom stereotypisering og minoritetsgruppers selvrepresentasjoner.