Marte Heian-Engdal har forsket på hvordan det palestinske flyktningproblemet ble behandlet av det internasjonale samfunnet i årene 1948 til 1968, de første 20 årene av konflikten mellom Israel og palestinerne.
– Hva er ditt viktigste funn?
– Det palestinske flyktningproblemet viser hvilke enorme konsekvenser det kan få, når det internasjonale samfunnet ikke finner politiske løsninger, sier Marte Heian-Engdal. Foto: Becky Zeller
– I en historie som dette er det vanskelig å trekke fram ett enkelt funn, men helt kort kan vi si at fire faktorer er helt sentrale for å forstå hvorfor flyktningproblemet ikke ble løst i de første tjue årene av konflikten: Israels taktiske egenskaper i det internasjonale diplomatiet, innenrikspolitiske hensyns dominans over utenrikspolitiske strategier i utformingen av amerikansk politikk, problemet med timing i internasjonal politikk, og den tilsynelatende lave kostnaden ved å la problemet fortsette å være uløst. Kombinert utgjorde disse faktorene formidable hindre for en løsning.
– Hvorfor ville du forske på dette?
– Oslo-avtalen, på tross av sine mangler, har vært det nærmeste vi har kommet en fungerende fredsavtale mellom Israel og palestinerne. Likevel, den sa ingenting om flyktningproblemet eller om hvordan dette skulle løses. I praksis betyr det at flere millioner menneskers skjebner var utelatt fra denne såkalte fredsavtalen. Hva slags fred er dette, egentlig? Hva slags fred kan komme av en slik avtale? I masteroppgaven min jobbet jeg med denne problematikken, og jeg oppdaget så etter hvert at det ikke alltid var slik at disse flyktningene ikke ble sett på som viktige brikker i en fredsavtale. Faktisk var det slik at det var bred enighet om at en løsning på dette flyktningspørsmålet måtte være selve utgangspunktet, selve nøkkelen til en varig fred i regionen. Samtidig som flyktningproblemet har gradvis vokst i omfang har det altså sakte, men sikkert gradvis sklidd nedover på den internasjonale agendaen – så ble jeg veldig nysgjerrig på hvordan vi kan forstå denne utviklingen. Hvordan kan den forklares? Hvorfor ble det sånn? Hvordan ble problemet egentlig behandlet etter at det oppstod? Jeg mener dette er viktige spørsmål, og jeg ville finne svar på dem.
– Hva håper du at forskningsresultatene dine skal bidra til?
– Er det litt vel freidig å svare til "fred i Midtøsten" på dette? Spøk til side, avhandlingen min viser at man gradvis sluttet å se på og behandle dette som et prinsipielt og politisk viktig spørsmål, og at dette skled over i en mer eller mindre utelukkende humanitær oppfatning av problemet, og dermed også hovedsakelig humanitære løsningsforslag. Humanitære løsninger er selvsagt også et svært viktig element, men det holder jo ikke i lengden. For de fleste aktørene var det som nevnt en relativt lav kostnad knyttet til å ikke finne noen løsning på problemet. Sånn sett var det bare for palestinerne at dette hadde en høy pris. Men i dag, nesten 70 år etter, er det liten tvil om at problemet bare har vokst i omfang og størrelse.
– I dag er jo det palestinske flyktningproblemet verdens største og lengst varige flyktningproblem i en region som i dag er mer ustabil enn på lenge. Jeg mener derfor at det palestinske flyktningproblemet illustrerer hvilke enorme konsekvenser det kan få, når det internasjonale samfunnet ikke finner politiske løsninger på det som i bunn og grunn er politiske problem. Med de globale flyktningkatastrofene verden står ovenfor i dag, kan jeg jo håpe at forskningen min minner om, og tydeliggjør, viktigheten av at vi ikke stanser opp ved den humanitære innsatsen, men sørger for at dette følges opp med politiske løsninger.
Disputas
Twenty years of Crocodile Tears: The International Treatment of the Palestine Refugee Issue, 1948-1968
Mer om palestinske flykninger
- FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA)