Inni boksen er det en rist med et filter og en duftpute i bunnen. Luktboksen er laget på en 3D-printer på Hutchisons hjemmekontor. Den kan raskt komme til å endre måten vi formidler både fortid og nåtid. For luktboksen vant hun Det humanistiske fakultets innovasjonspris i 2017.
– Ting blir så mye mer levende med lukt, slår Hutchison fast. Ideen til luktboksen ble til i forbindelse med utstillingen «Det sanselige 1700-tallet». Man ville levendegjøre skildringene av hverdagsliv og fest for publikum.
Til å begynne med fraktet Hutchison rundt på store åpne plastbokser som fylte rom og klær med lukten av kaffe, lær, søppel og branntomt. Det var bare måtelig vellykket. Det måtte da gå an å formidle dette på en mindre stinkende og ikke minst mer lokal måte?
Svaret ble en luktboks med lokk. Med den kan en lukt – av hva det skal være – være avgrenset og holde seg i ukesvis. Boksen er laget slik at duft enkelt lar seg fylle på når den har dunstet bort. Den kan produseres i både store varianter og små «souvenir»-varianter.
Mange potensielle bruksområder for luktboksen
Oslo kommune bevilget innovasjonsmidler til videreutvikling av boksen i 2017. Den har fått tildelt designbeskyttelse av Patentvesenet og ble lansert høsten 2017. Da ble ulike bokser plassert langs havnepromenaden i Oslo. Så får tiden vise, både hvordan boksen blir mottatt og ikke minst hva den framover kan brukes til.
– Det at formidling av lukt er blitt enkel, mobil og lite plasskrevende kan være interessant for mange. Luktboksene er nå i bruk i utstillinger ved flere museer omkring i landet. Barnehager, helsesektoren og opplevelsesindustrien kan også ha nytte av boksene, sier Hutchison.
Dagens hjemmeproduksjon speiler fortiden
– Selve måten boksen produseres på er også interessant i et faglig perspektiv. Som 1700-tallshistoriker med fokus på industriutvikling er min hverdag nå ganske lik slik den var for dem som drev fram den tidlige industriveksten i Norge. For dem var produksjonen hjemme ved siden av andre ting, helt sentralt. Forskjellen er bare at er det denne gang ikke skjer med rokk, høvel eller strikkepinner, men med en lavt brummende 3D-printer med en snurrende plastrull koplet til.