– Vi trenger en global sosialpolitikk for det 21. århundre

Det sier UiO-forsker Daniel Maul som har skrevet bok om ILOs første 100 år, og mener organisasjonens historiske budskap om å se sosiale og politiske rettigheter i sammenheng, er like aktuelt i dag.

Bilde av tekstilarbeidere i streik, USA, 1934
Medlemmer av fagforeningen United Textile workers of America marsjerer gjennom gatene I Macon, Georgia 3. september 1934, i oppkjøringen til generalstreiken som skulle holdes tirsdag 4. september. (AP Photo/CFW)

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) ble opprettet i 1919 som et ledd i Versaillestraktaten og krigsoppgjøret etter første verdenskrig. Utgangspunktet var en overbevisning om at varig fred bare kunne sikres gjennom sosial rettferdighet, og organisasjonens mandat var – og er fortsatt – å arbeide for sosial utjevning og arbeidsrettigheter. I dag er ILO et byrå i FN-systemet med 187 medlemsstater.

Daniel Maul portrett
Daniel Maul er førsteamanuensis ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo. Foto: UiO

UiO-historiker Daniel Maul, som har skrevet den første omfattende beretningen om ILOs historie, mener 100-årsjubilanten fortsatt har en viktig rolle å spille.

– I en globalisert verden har mange regjeringer prioritert økonomien og behandlet sosiale hensyn som sekundære. Her tror jeg vi har mye å lære av ILOs forpliktelse til et overordnet sosialt mål for all politikk, både nasjonalt og internasjonalt, sier Maul.

Denne forpliktelsen er nedfelt i ILOs Philadelphiaerklæring fra 1944, ifølge Maul den viktigste merkesteinen i organisasjonens historie.

– Erklæringen bygger på lærdommen fra mellomkrigstiden om hvilken betydning sosial urettferdighet hadde for fascismens fremvekst. Det ble slått ettertrykkelig fast at ILOs virksomhet skulle baseres på et fundament av grunnleggende menneskerettigheter, og at hvis man skal drive frem politiske rettigheter, må sosiale rettigheter realiseres samtidig, sier forskeren.

fredsprisen
I 1969 fikk ILO Nobels fredspris for sitt arbeid med å bygge et internasjonalt lovverk basert på grunnleggende menneskerettigheter. Åse Lionæs, formann i Nobelkomiteen, overrekker prisen til ILOs generaldirektør David A. Morse. Foto: ILOs historiske arkiv

En «fødselsattest» for den moderne velferdsstaten

Koblingen mellom sosiale og politiske rettigheter har ifølge Maul vært ILOs suksessfaktor nummer én. Han karakteriserer Philadelphiaerklæringen både som det ideologiske grunnlaget for den moderne velferdsstaten og som en god oppskrift på hvordan man forener demokrati med åpen økonomi.

I dag skaper globalisering, klimaendringer og migrasjon utfordringer knyttet til sosial urettferdighet og press på arbeidsrettigheter. Samtidig bidrar digitalisering, delingsøkonomi og nye former for tilknytning til arbeidslivet, til at arbeidets natur og rammer endres.

– ILO kan bidra til å skape et arbeidsliv som ivaretar sosiale hensyn i en verden preget av store strukturendringer. Er det noe ILO har vist tidligere, er det nettopp evnen til å gjøre seg relevant for nye grupper arbeidere og nye typer arbeid. Det hittil siste eksempelet er ILO-konvensjonen om hushjelpers og hjemmearbeideres rettigheter, sier han.

Gjennom denne konvensjonen fra 2011, inkluderte ILO grupper som hadde stått utenfor det lovregulerte arbeidet. Konvensjonen bidro ifølge Maul også til å normalisere et arbeidsområde som vanligvis anses som en del av den uformelle økonomien.

– Konvensjonen styrket kvinners rettigheter, siden det først og fremst er kvinner som jobber i denne sektoren. La meg også understreke at den har styrket en spesielt utsatt gruppe arbeidere i et område der vi finner moderne former for slaveri, sier Maul.

Suksess født av fiasko

Selv om Versaillestraktaten av mange blir betraktet som en fiasko, hevder Maul at ILO på mange måter har vært en suksess. I sin rykende ferske bok fremhever han den historiske betydningen av organisasjonens trepartssamarbeid. Nordmenn kjenner samspillet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter som en sentral del av «den norske modellen», men da ILO ble dannet, var det unikt at fagforeninger møtte regjeringsrepresentanter i et institusjonalisert samarbeid.

tre nøkler
Porten med de tre nøklene ved ILOs gamle hovedkvarter i Genève symboliserer trepartssamarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og regjeringer. Foto: ILOs historiske arkiv

– ILO har vedtatt en rekke viktige konvensjoner som har bidratt til å styrke arbeideres rettigheter verden over. Organisasjonen har vært et viktig globalt forum for debatter om blant annet fattigdom, fordelingspolitikk og menneskerettigheter, og har skapt internasjonale standarder på mange viktige områder, sier Maul.

– En inkluderende profil står i det hele tatt sterkt i ILOs historie, i kontrast til for eksempel Folkeforbundet. Mens Tyskland fikk skylden for første verdenskrig og ble nektet medlemskap i Folkeforbundet, ble landet tatt opp i ILO allerede i 1919, forteller Maul.

Siden de første ILO-konvensjonene om barnearbeid, minstelønn og åttetimersdag så dagens lys i 1919, har organisasjonen vedtatt 190 internasjonale arbeidsstandarder. I 1998 ble de viktigste samlet i en erklæring om fundamentale prinsipper og arbeidsrettigheter.

– Dette ble gjort for å etablere en felles plattform og et sett med minimumskrav for alle medlemsstatene i en turbulent periode etter Berlinmurens fall. Erklæringen handlet om organisasjons- og forhandlingsfrihet, forbud mot barnearbeid, forbud mot tvangsarbeid og forbud mot diskriminering på arbeidsplassen, sier forfatteren.

Gjennomslag avhenger av medlemsstatene

ILO har ingen maktmidler å bruke mot medlemmer som ikke ratifiserer konvensjonene eller ikke etterlever dem i praksis. Organisasjonens gjennomslag avhenger av medlemsstatenes vilje til å godta internasjonale reguleringer. Ifølge Maul er denne viljen for tiden for nedadgående, og det skyldes ikke bare Donald Trump.

– Det er ingen tvil om at ILO mistet momentum på 1980-tallet på grunn av neoliberalismen. Fagforeningene, som har vært den drivende kraften i ILO, har lenge vært under press både utenfor og innenfor organisasjonen, sier Maul.

Forskeren mener det generelt har vært lettere å få gjennomslag for helt grunnleggende rettigheter enn for mer omfattende internasjonale arbeidsstandarder som inkluderer helsehjelp, pensjoner og lignende. Sånn sett var det også lettere for ILO på 1990-tallet, da organisasjonen kunne knytte seg til en generell menneskerettighetsdebatt som la mer vekt på politiske enn på sosiale rettigheter.

– Men det er viktig å få frem at ILO alltid har betraktet kjernearbeidsstandardene i 1998-erklæringen som «muliggjørende» rettigheter. Det vil si rettigheter som legger grunnlaget for at sosiale rettigheter kan realiseres. Spesielt viktig er kanskje organisasjonsfriheten, som gjør det mulig for fagforeninger å kjempe for arbeidstakernes sosiale rettigheter, sier Maul, og legger til:

– Straks man begynner å snakke om tema som migrasjon og grunnleggende sosial sikkerhet, blir det nærmest politisk umulig å samle medlemsstatene i enighet. Svært mange regjeringer, også de som tradisjonelt har vært støttespillere for ILO, motsetter seg i større grad internasjonale konvensjoner som angår sosiale rettigheter og arbeidstakerrettigheter.

Ifølge Maul er det et politisk klima preget av nynasjonalisme, proteksjonisme og en vending vekk fra multilateralisme, som gjør at det er vanskeligere for ILO å bli hørt i dag.

– Paradoksalt nok skjer dette samtidig med en økende bevissthet om behovet for å løse sosiale utfordringer skapt av globaliseringen. Skal ILO kunne gi meningsfulle bidrag til å løse disse, trengs politisk støtte fra medlemsstatene. De siste 100 årene har vist at ILO har vært en organisasjon for vanskelige tider, og jeg håper medlemsstatene igjen kan være villige til å bruke organisasjonen som et verktøy for å forme en global sosialpolitikk, slik de har gjort så mange ganger før, avslutter Maul.


Referanse:

Daniel Maul (2019): «The International Labour Organization. 100 Years of Global Social Policy»

Av Øystein Rygg Haanæs
Publisert 5. nov. 2019 14:30 - Sist endret 6. nov. 2019 10:27