Siden starten på forskningen om eldre jernalder i Norge, har Rogaland fått særlig oppmerksomhet. Det skyldes regionens mange spektakulære monumenter og funn – for bare å nevne tre: den unike konsentrasjonen av velbevarte gårdsanlegg, de gåtefulle strandgravfeltene, og det utsøkte inventaret i gravene fra det 3. til det 4. århundre i Flaghaug på Avaldsnes. Alle tre har vært involvert i mange ulike diskusjoner, men den mest opphetede debatten er sannsynligvis den som ble startet av Gutorm Gjessing i 1929 (Ophavet til Hålogaland rike. Håløygminne, 1929:35−8) og underbygget av Thorleif Sjøvold i 1962 (The Iron Age settlement of Arctic Norway, 1. Universitetsforlaget. Tromsø).
Gjessing og Sjøvold hevdet at fra ca. år 200 e.Kr. ble jernalderjordbruket introdusert i Hålogaland gjennom en stor migrasjon fra Rogaland. Da migrasjonsforklaringer gikk av mote på 1970-tallet, ble deres konklusjoner sterkt kritisert. Siden den gang har arkeologer knapt diskutert hvorfor de to regionene, atskilt av en 800–1400 kilometer lang sjøreise, viser åpenbare arkeologiske, lingvistiske og onomastiske likheter. Og i de siste par tiårene ser det ut til at Gjessings og Sjøvolds migrasjonshypotese har fått et nådestøt fra pollenanalyser og utgravninger i Hålogaland, som har vist at jordbrukere bodde der siden det 3. århundre f.Kr.
Når storskala migrasjoner er utelukket, hvordan skal de mange likhetene mellom to regioner forklares? En nærmere blikk på materialet tyder på at spekteret av likheter mellom de to regionene er enda bredere og dypere enn hittil antatt. For å forklare dem må man imidlertid se lenger enn Rogaland−Hålogaland-aksen. Aktiviteten til den samiske befolkningen som bor nord og øst for de germansktalende jordbrukernes bosetninger på den ytre Hålogalandskysten er avgjørende, og det samme er mulighetene siden ca. 200 til å selge nordlige varer og skaffe seg bronsesmykker, glassperler og andre gjenstander på sørskandinaviske markeder som Lundeborg på Fyn. I foredraget argumenterer jeg for at det som utløser denne utviklingen er ankomsten til Skandinavia på slutten av det andre århundre av veterankrigere fra Markomanner-krigene på 160- og 70-tallet. De slo seg ned i Skandinavias frodige regioner, startet produksjon i avsidesliggende områder og handlet med produktene sine regionalt, interregionalt og i fjernhandel.