Vergils Aeneide og den norske innvandringsdebatten

I fjor kom det ut en bok om den pågående flyktningkrisen av Patrick Kingsley med tittelen, The New Odyssey: The Story of Europe's Refugee Crisis . Enkelte anmeldere har påpekt at tittelen og den implisitte parallellen til den greske episke helten Odyssevs ikke er spesielt treffende ettersom Odyssevs slett ikke er noen flyktning. Han er snarere på vei hjem. (Skjønt episoden der han skibbrudden er skylt opp på faiakernes øy og får en gjestfri mottakelse av Nausikaa selvsagt kan sees på som et eksempel på en måte å motta flyktninger på). En mer reell episk flyktning er trojaneren Aeneas beskrevet i Vergils epos Aeneiden. Han er videre et eksempel på en flyktning som blir godt integrert. Ja, blir mønsteret på en god romer – et forbilde og en forløper for bl.a. Augustus.

Vergils epos Aeneiden er fortellingen om Aeneas som på gudenes befaling flykter fra Troja for å grunnlegge det som etter hvert skal bli Roma (han kommer selv bare på en snartur til Roma i nettopp 8. bok). Mens de første seks bøkene omhandler Aeneas’ strabasiøse flukt fra Troja (inkludert en snartur til underverdenen), handler de siste seks bøkene om krigene  som Aeneas må gjennom i det nye landet før han kan etablere seg i det nye landet og bli stamfar til både Romulus og Remus og hele den juliske slekt (inkludert Julius Caesar og Augustus). 

Verket ble til under Augustus i en tid der romerne akkurat hadde lagt bak seg flere blodige borgerkriger. Tolkningsmessig hersker det stadig uenighet mellom litteraturforskerne om dette er et propagandistisk nasjonalepos som en ren hyllest til Roma og Augustus’ ideologi, eller om det også viser frem fredsprosjektets pris eller evt. vektingen av de to sidene av saken. Akkurat det skal jeg la ligge her. Snarere vil jeg benytte anledningen til å bruke Torbjørn Røe Isaksens oppfordring i Morgenbladet 24.02 om å «diskutere de kulturelle aspektene ved høy innvandring» , som en brekkstang for å se på hvordan Vergil gjør Aeneas til en innvandrersuksess gjennom kultur.

Kulturell integrering - trinn 1

Åttende bok starter dystert. I bok syv kom Aeneas endelig til Latium og ble forlovet med kong Latinus datter Lavinia, men deretter gikk ikke ting like glatt. Turnus, en av Lavinias lokale beilere, er rasende og Aeneas’ sønn Ascanius klarer også å opphisse lokalbefolkningen når han på jakt skyter en bukk som viser seg å være et kongelig husdyr. Den italiske lokalbefolkningen samler seg derfor til krig mot Aeneas og Latinus og åttende bok starter med krigshornenes gjallen i Turnus’ leir og en bekymret Aeneas. Men Aeneas får hjelp! Den lokale elveguden Tiberinus kommer til ham i en drøm og råder Aeneas til å søke allianse med en annen lokal konge, Evander. Evander er heller ikke innfødt, men innvandret i sin tid fra Arkadia. Han har med sine arkadiere slått rot i Pallanteum, dvs. på Palatinen i det senere Roma. Aeneas seiler følgelig sporenstreks oppover Tiberen og ankommer Pallanteum.

I Pallanteum blir han først mottatt av Evanders sønn med en viss skepsis, men Aeneas overbeviser ham raskt om sitt edle opphav og gode hensikter (og appell til en felles fiende, latinerne). Deretter får Aeneas ta del i den lokale Hercules festen som Evanders menn (inkludert hans senat) tilfeldigvis var midt i. Aeneas tar del i måltidet, deler av ritene og blir forklart bakgrunnen for denne festen til Herkules som fortsatt ble æret på det store alteret på kvegmarkedet (Ara maxima på forum boarium) i samtidens Roma. Og selve ritualet blir presentert som en blanding av greske og romerske elementer. Herkules blir av Evander fremstilt som en sivilisator som etter å ha slått ned monsteret Cacus (kakos = en dårlig mann på gresk) var fornøyd med feiring i små kår i Evanders hus. På denne måten blir Aeneas innført i både religion og arkadiernes beskjedne ideologi.

Deretter tar Evander ham med på en guidet tur i Pallanteum, åstedet for det fremtidige Roma. Her lærer Aeneas å kjenne historien og geografien, og får også flere hint om fremtiden. Han får han se åstedet for viktige bygg som tempelet på Capitol eller fester, som Lupercalium. På Evanders råd og med Evanders sønn ved sin side reiser Aeneas videre for å søke en allianse også med etruskerne. Og her blir han utsatt for mer fremtidshistorie. På sin vei blir han nemlig som Akhilles hos Homer utstyrt med guddommelige våpen smidd av Vulcanus; Hans mor Venus gir ham rustning, hjelm, sverd og – ikke minst – et skjold.  Og som skjoldet til Akhilles er rikelig dekorert, er også Aeneas’ skjold utstyrt med bilder som gir anledning til en lengre beskrivelse (ekfrase). På skjoldet fremstilles utvalgte krigsepisoder fra Romas historie fra Romulus og sabinerinnenes rov til Augustus’ triumf etter slaget ved Actium (31 f.Kr). Episodene på skjoldet fyller ut bildet av Romas kommende helter som han møtte da han var i underverdenen i sjette bok. Alt dette beskriver forfatteren i rik detalj og Aeneas tar det med seg. Som det heter i Egil Kraggeruds norske oversettelse av de siste versene (729-31):

Slike scener beundret han rundt på Vulcanus’ skjold, denne gave fra moren; skjønt ukjent med sak var han glad for de fremstilte bilder i det han på skulderen løftet sin etterslekts skjebne og ry.

I syvende bok hadde Aeneas allerede en inngangsbillett til en ny tilværelse gjennom alliansen med Lavinia, men dette viste seg ikke nok. I løpet av den 8. boken har Aeneas blitt romanisert gjennom innføring i religion, ideologi, steder, historie og fremtidsvyer. Evander spiller en viktig rolle som modell for kombinasjon av det greske og romerske på en fredelig måte, men han hadde jo ikke bygget noe imperium eller inkludert andre folk. Han hadde simpelthen laget en koloni som var åpen for lokal tilpasning. Aeneas skal derimot grunnlegge den romerske slekt som i følge Aeneas’ fars befaling i sjette bok skal styre [andre folk] med makt; regere imperio (6. 850). Han må derfor gå et skritt lenger enn sin rollemodell.

Kulturell integrering - trinn 2

Det som gjenstår av integrering etter romaniseringen i 8. bok, er språk og navn på folket som blir et resultat av fellesalliansen og krigene. Dette glemmer selvsagt ikke Vergil. I siste bok gir Juno endelig opp sin vrede, men på én betingelse som er Ganske så radikal; at trojanerne blir fullstendig integrert. I denne integreringen er det essensielt at de har et felles språk og at de sammen blir latinernes folk. Igjen siterer jeg fra Kraggeruds norske oversettelse (12. 833 ff.):

Jeg innrømmer ønsket og gir meg, beseiret og villig. Ausonias barn [urinnvånerne] skal beholde sitt fedrene språk og sin livsform, navnet skal bli som det er. Blandet med rasen skal teucrerne [trojanerne] bli, men ellers forsvinne. Kultus og riter jeg føyer til dette, og alle vil bli til latinernes folk med et eneste språk. Fra dem skal det oppstå, blandet med blod fra ausoner, en slekt du vil se som skal overgå mennesker, overgå guder i fromhet, og ei vil du dyrkes så ivrig av noe folk.