4. mars 2024 ble retten til selvbestemt abort skrevet inn i den franske grunnloven. Frankrike er dermed det første landet i verden som grunnlovfester kvinners frihet til å avbryte svangerskapet. Hvilken signaleffekt har dette i og utenfor Frankrike? Vår gjest er Kristin Skare Orgeret, professor ved OsloMet.
Se tekstalternativ til episoden
Kjerstin Aukrust (KA): Velkommen til Frankrike Forklart, en podcast der du får svar på alt du lurer på om Frankrike. Mitt navn er Kjerstin Aukrust.
Franck Orban (FO): Og jeg heter Frank Orban. Den 4. mars var en historisk dag i Frankrike. Da stemte landets parlament for at retten til selvbestemt abort skulle grunnlovfestes. Frankrike er det første landet i verden som går til det skitte og forslår at kvinners frihet til å avbryte svangerskapet garanteres i den franske konstitusjonen. Hvorfor var det viktig å gjennomføre denne gunnlovsendringen? Hvilken signaleffekt kan det ha overfor andre land der abortrettighetene er truet? Og hvordan står det egentlig til med kvinners rettigheter i Frankrike om dagen? Har Frankrike endelig blitt et likestilt land? For å snakke om dette har vi fått besøk av Kristin Skare Orgeret.
KA: Kristin er professor ved Institutt for journalistikk og mediefag ved OsloMet. Der leder hun forskergruppen MEKK – Medier, krig og konflikt. Hun forsker og underviser innenfor felt som journalistikk, makt og demokratiseringsprosesser og medier og kjønn både i Norge og internasjonalt. Kristin tilbringer mye tid i Frankrike og følger fransk politikk og samfunnsliv nært. Hun gjestet podcasten for et par år siden da hun snakket om den franske MeToo-bevegelsen, og hun bidrar også med et kapittel om nettopp likestilling i den nye antologien Franske tilstander. Forstå det moderne Frankrike som kommer på Universitetsforlaget om noen måneder. Kristin, hvis vi begynner litt sånn historisk, det liker vi. Kan du først si litt om likestillingens utvikling i Frankrike? Er det riktig å si at Frankrike lenge var en sinke på dette området?
Kristin Skare Orgeret (KSO): Både ja og nei er vel svaret på det. For på den ene siden så har jo Frankrike også historisk vært veldig tidlig ute ved en rekke anledninger. Vi kan si at Frankrike er et arnested for mye av det filosofiske, feministiske tankegodset som vi fremdeles benytter oss av i dag. Og tenk bare på hvor revolusjonerende viktig Simone de Beauvoirs «Det andre kjønn» var da den kom i 1949. Vi kan si det var en kioskvelter, det solgte i tusenvis av eksemplarer, selv om det da var en tjukk bok i to bind, og ble som kjent også fordømt av paven og bannlyst. Så på den ene siden, ja, et veldig foregangsland for banebrytende tanker, både om menneskeverd og likestilling, men samtidig, paradoksalt nok, også synke på likestillingsområdet. Historisk så har den faktiske utviklingen for kvinners rettigheter ofte gått svært langsomt. Man kan si det er en slags seigt materie. Det tok nesten 100 år etter at franske menn fikk stemmerett, før kvinner fikk det, rett etter 2. verdenskrig.
Og så skulle det gå ytterligere 20 år, langt ut på 60-tallet, før da kvinner for eksempel kunne ta arbeid uten ektemannens velsignelse, eller åpne bankkonto i sitt eget navn. Og ganske kuriøst, så er det først i 2005 at en fransk mor kunne gi etternavnet sitt til egne barn. Så sett med et skandinavisk blikk, så er det nok en del ting som tyder på at likestillingen har gått sakte, og slike ting som at franske kvinner, selv om de er veldig aktive i arbeidslivet, så gjør de veldig mye hjemme. Det er kanskje sånn vi ser når vi er i Frankrike, og våre franske søstre, at de franske kvinnene tar en relativt stor andel av arbeidet på hjemmefronten. De lager oftere mat enn sine europeiske søstre, og det ser jeg jo også i forskning som viser det. Så det er vel nettopp dette spennende da, mellom det radikalt revolusjonerende på den ene siden, og seie prosesser på den andre, at vi finner dette såkalt franske likestillingsparadokset.
KA: Og så har det jo vært noen øyeblikk i historien som har vært spesielt viktige for kvinnekampen. Blant annet studentopprøret i mai 1968 ble et vendepunkt, kan man vel si.
Hvordan var ståa for kvinners rettigheter på den tiden?
KSO: Ja, det er viktig å ha med, for det var jo virkelig en revolusjon det som skjedde i Frankrike i mai 68. Og det skjedde mot en bakgrunn, mot et bakteppe av et svært patriarkalsk system. Den katolske kirke sto veldig, veldig sterkt. Og mannen var på mange måter, eller på alle måter, familiens ubestridte overhode. Vi snakker ofte om en «révolution des mœurs», altså en moralsk revolusjon. Så det var frigjøring av seksualitet og kjønn stod veldig høyt på agendaen. Homofili stod jo fremdeles på listen over mentale sykdommer i 1968. Og 68'erne kjempet jo ekstremt hardt. Vi har kanskje lett for å glemme i ettertid hvor hardt de kjempet på veldig mange områder for å overvinne moralisme, katolsk borgerlighet, og det de ofte senere har referert til som prippenhet, at man da kanskje er en litt sånn dobbeltmoralsk. Men det er viktig å huske på at 1968 ikke først og fremst er en feministisk revolusjon, og det ser vi at det har kommet en god del forskere som viser også de senere år at den franske kvinnebevegelsen kunne nok ikke oppstått hvis ikke det hadde vært for 1968-revolusjonen, men den måtte jobbe hardt utover 70-tallet for å få fram en god del rettigheter, og i og for seg har hatt en lang vei frem til i dag med å jobbe for likestilling. Jeg synes det er interessant også å se at hvis den franske kvinnebevegelsen, eller kanskje runde to av den, ble født på 70-tallet som et resultat av 1968, så stemte kvinnene i overraskende stor grad sammen. veldig konservativt lenge selv. Så den oppvåkningen tok også ganske lang tid, og det var først da François Mitterrand vant valget i mai 1981, at flertallet av franske kvinner faktisk stemte på venstre siden, og var avgjørende i at det resultatet ble som det ble.
KA: Noe som skjedde i kjølvannet av mai 1968 var at den første abortloven ble vedtatt, riktig nok noen år senere, igjen så ser vi eksempler på seigt materie, i januar 1975 først som en prøveordning og så endelig vedtatt noen år senere. Det var etter en kamp som ble ledet an av daværende helseminister Simone Veil. Hvilken betydning har hun, og du var jo inne på en annen Simone i sted, Simone de Beauvoir, har hun da hatt for kvinnekampen i Frankrike, vil du si?
KSO: Simon Veils innsats kan knapt overvurderes. Hun spilte en utrolig viktig rolle i disse prosessene. Egentlig både i at kvinner skulle få tilgang til prevensjon, og ikke minst abortloven, som jo fremdeles ofte blir referert til som «la loi Veil», altså Veils lov. Veil var jurist og jobbet jo veldig strategisk og konsentrert, målrettet om å få gjennomslag for disse rettighetene. Da abortloven til slutt ble vedtatt i 1975, så var det etter heftige og til dels opprivende diskusjoner. Og da var det Simon Veil sier til nasjonalforsamlingen som fremdeles i stor overvekt bestod av menn, «det holder å lytte til kvinnene». Og det synes jeg er et veldig fint ekko av veldig mye av hennes rasjonelle, men også logiske, men også full av følelser, måte å formidle på, en del av disse kampsakene sine da. Og så skal det jo sies at da ble jo denne rettigheten til selvbestemt abort, den fikk jo da gjennomslag tre år tidligere i Frankrike enn i Norge, selv om vi ofte liker å tenke vi også at vi er tidlig på banen når det gjelder likestilling og kvinnerettigheter. Når det gjelder den filosofiske ideen bak abort på den tiden i 1974-1975, så oppfattet Veil seg som en konservativ fransk politiker, eller sentrums-konservativ, som anså abortretten som en siste utvei. Vi var ganske klare også på at dette var på en måte ingen, ikke en frihet til å gjøre hva som helst, men virkelig at man skulle ta betenkelighet og la fram en del begrensninger til abort som skulle sørge for at dette ikke blir banalisert på en måte.
FO: Tenker du på at den forståelsen av denne filosofiske forståelsen eller fortolkningen av abort, er den endret seg siden 1974? Eller føler du på en måte at den er ganske lik?
KSO: Det er interessant, vi har jo sett noen innslag av det nå i diskusjonene nylig, når det da var diskusjoner om denne rettigheten skulle nedfestes i den franske grunnloven, så er det jo noen som var opptatt av at dette ikke skulle bety at man var for abort, men at det er en rettighet som kvinner har til å bestemme selv. Men naturligvis så går jo dette også hånd i hånd, og det har kanskje gått litt i bølger, også i mediene, hvor oppmerksomheten har vært.
Det var Veil veldig opptatt av, at prevensjon og abort må gå veldig hånd i hånd. At prevensjon må være det viktigste. Tilgangen på P-piller var det første hun fikk gjennom.
Hun hadde et veldig rasjonelt pragmatisk, men også et følelsesmessig perspektiv hvor hun så at det å gjennomføre en abort er jo for de aller fleste kvinner også en sterk opplevelse som man helst vil være uten, men det er muligheten som skal ligge der. Om det har endret seg? Kanskje litt i hvordan man snakker om det, men de fleste er vel helt enige at selvbestemt abort er en rettighet men ikke nødvendigvis noe man ønsker at flest mulig skal benytte seg av ja.
FO: Ok, vi må dvele litt ved den historiske dagen 4. mars i år. Da var det altså samtlige folkevalgte fra det franske Senatet og Nasjonalforsamlingen som var samlet i det som kalles Le Congrès i Versailles, i slottet, for å stemme over en grunnlovsendring der retten til selvbestemt abort skulle skrives inn. Og endringen ble vedtatt med et stort flertall.
780 av 925 parlamentarikere som stemte for, og det vitnet om en bred konsensus om dette spørsmålet. Eller, det er et spørsmål: Vitner det om konsensus? Fordi jeg har også tall på de første avstemningene i Nasjonalforsamlingen, der var det 493 mot 30. I Senatet så var det 267 mot 50. Og i parlamentet så var det 780 for, 72 mot og 50 blankt. Hva skal vi kalle dette, Kristin? Skal vi kalle det en konsensus?
KSO: Ja, i det store av det hele så er det jo en konsensus, og det er også hvis vi ser utover akkurat disse parlamentarikerne som stemte, så er det jo en stor konsensus i fransk politikk og i samfunnet over hele det politiske spektret, kan vi si at det korte svaret er at selvbestemt abort nyter stor støtte i Frankrike bredt over. Men vi ser noen skillelinjer definitivt, og også interessant disse 50 som du nevner som valgte å være avholdende. For mens venstre siden i overveiende grad er for, og også historisk har vært grupper, feministiske og politiske grupper som har presset dette fram, så er høyre og spesielt ytre høyre splittet. Og i Marine Le Pens parti, Nasjonal samling, så stemte en fjerdedel direkte mot. Marine Le Pens stemte selv for.
Men der var jo mange av disse som lot være å stemme, hører jo hjemme i det Marine Le Pens Nasjonal samling. Hvis vi skal ta det som har skjedd i dagene etter, pulsen på det franske, så så vi at det var en liten gruppe abortmotstandere som demonstrerte denne dagen utenfor Versailles-palasset. Men vi har jo først og fremst sett, i hvert fall gjennom mediene, store jubelscener med feiringer over det ganske land, og ikke minst da i forbindelse med 8. mars som kom like etterpå.
KA: Jeg så det var på Place Trocadero, så var det live dekning på storskjerm fra kongressen, med masse folk som hadde samlet seg og franske flagg og skikkelig 14. juli stemning.
KSO: Det var det, ja. Det var nesten et vorspiel, en oppvarming til 8. mars, hvor det også fortsatte å bli feiret i stor, stor stil. Så dette er populært i store grupper av befolkningen, men det gjør det kanskje enda vanskeligere for de i mindretall som synes at dette er problematisk.
Så er det interessant at det ikke bare handler om de som er for og imot, for du hadde de som var for, men som mente at man ikke trengte å skrive det inn i grunnloven for å befeste retten.
FO: Jeg har en mistanke om at de egentlig var imot, og at de bygde det som en slags, vi kan gjøre en unnskyldning for å stemme imot, men den debatten er jo en gyldig debatt. Men Nasjonal samling for eksempel, og Republikanene, en del av politikerne var jo imot dette forslaget. Hvilke konsekvenser kan det ha for potensial for splittelse, spesielt i Nasjonal samling? Det er et parti som ellers gjør det veldig strålende i meningsmålingen.
KSO: Absolutt, de fosser frem på alle meningsmålinger for tiden. Og det er nettopp det å ikke ville splitte partiet og kanskje da vise som du sier at dette var unødvendig er nok grunnen til at en god del av n Nasjonal samlings medlemmer valgte å stemme blankt framfor å ta aktivt stilling fordi man ikke ønsket å bruke det som splittelsesmulighet inn i partiet. Og offisielt så støtter jo det høyre-ekstreme Nasjonal samling retten til å avslutte en graviditet, men vi vet jo at abort er et sterkt splittende tema innad i partiet.
FO: Og som tallene også viste, 31 av 88 parlamentsmedlemmer stemte mot eller avstod fra å stemme, så det er jo et veldig splittet parti. Så splittet, ja, det er det, men om det er nok til å svekke partiet, det er nok et annet og ganske åpent spørsmål.
KA: Hvis vi ser litt på årsakene til denne grunnlovsendringen, så må vi gå et par år tilbake i tid, fordi i juni for snart to år siden opphevet den amerikanske høyesterett den såkalte Roe vs. Wade-dommen, som sikret kvinners rett til selvbestemte abort. Og det er vel et viktig bakteppe her for å forstå dette vedtaket som Frankrike gikk inn for. Vil du si at det er den direkte foranledningen, eller er det andre innenrikspolitiske årsaker som medvirket i beslutningen om å grunnlovsfeste abortretten akkurat nå?
KSO: Her er det nok både ytre og indre årsaker som møtes, men det at det skjer akkurat nå er jo uten tvil valgt som et beleilig tidspunkt, og sannsynligvis ikke tilfeldig. Nå ga dette Emmanuel Macron muligheten til å sende et veldig sterkt budskap om støtte til disse såkalt reproduktive rettighetene, og samtidig score politiske poeng. Som han vel har håpet på bekostning av høyresiden, og spesielt ytre høyre, som vi var inne på har styrket seg kraftig den senere tiden. Han vet jo veldig godt at dette er et tema som kan virke splittende innad.
Emmanuel Macrons egen allianse gjør det jo ikke spesielt godt på meningsmålingene for tiden, altså jevnlig under 20 prosent oppslutning før det kommende Europavalget i juni, som jo ses på som en veldig viktig temperaturmåler, også før Frankrikes neste presidentvalg i 2007. Men at det var dette med at amerikansk høyesterett avgjorde å omgjøre denne Roe vs. Wade, altså den rettigheten som er nedfelt i deres konstitusjon, og da snarere gir individuelle stater mulighet til å forby prosedyren eller abortmulighet. Det ligger jo her helt klart, og flere feminister har jo sagt at Macron tar æren for at dette nå har fått et gjennombrudd. Men for eksempel Mathilde Panot, som leder den venstreorienterte La France Insoumise-gruppen i Nasjonalforsamlingen, hun har jo sagt at dette ville aldri ha skjedd om ikke det hadde vært arbeidet til feministiske organisasjoner og parlamentarikere som har jobbet dette frem. Nettopp fordi at man ser at selv om det ikke er under press i Frankrike, så er det jo flere og flere land hvor abortrettigheter og kvinnerettigheter er kommet under press.
KA: Du nevnte, Kristin, at selv om retten til abort ikke har vært truet i Frankrike, den har jo stått ganske stert som vi har sett, så har den vært truet i mange andre land de siste årene.
Vi har nevnt USA, men også andre europeiske land som Italia, Polen og Ungarn. President Macron sa at denne grunnlovsendringen sendte et universelt budskap. Tror du at det at et land som Frankrike går til det skritt og grunnlovsfeste retten til selvbestemt abort, tror du det kan ha en signaleffekt?
KSO: Ja, det tror jeg. Jeg tror det blir lagt merke til internasjonalt. Og han var også ute på Twitter, eller X som det heter nå, på 8. mars, på den internasjonale kvinnedagen, og sa at over hele verden er vi i dag vitne til tilbakeskritt for abortrettigheter, og en fremvekst av dem som nekter kvinner den friheten, og at han og Frankrike ville kjempe for at nettopp disse rettighetene skulle bli effektive og universelle. Så jeg tror nok at dette blir lagt merke til, men om det gjør en stor endring er et annet spørsmål. Det er kanskje de som allerede er overbevist om at dette er veien å gå, som trykker disse tingene til sitt bryst, men som jeg har vært inne på tidligere, det er jo også en tematikk som har potensialet til å splitte. Og som du sa, både Ungarn, Polen, men også Italia har jo gått ganske langt nå i å innskrenke rettighetene til abort. Men det ligger jo der som en viktig del av det hele også, det at vi ikke skal ta noe for gitt av demokratiske rettigheter, og at politiske vinner kan skifte ganske raskt, så det er jo noe av den ideologiske begrunnelsen for å nedfeste dette i grunnloven, sånn at ikke enhver vilkårlig ny regjering kan endre det som de vil se det for godt. Så en symbolsk effekt, ja det tror jeg det har.
FO: Det er også et forslag faktisk om at man skulle jobbe for å få det inn i EU-charteret for grunnleggende rettigheter, så da har du i hvert fall en god mulighet til å splitte de landene som skulle være imot. Og så skal man jo ikke kimse av de som kjemper for kvinnerettigheter, menneskerettigheter og ytringsfrihet i en del av disse landene hvor demokratisk utvikling ikke går i riktig retning. Man kan si at det er bare symbolikk, men likevel kan det være en viktig støtte for de som er i opposisjon i for eksempel Polen og Ungarn.
KSO: Godt poeng.
FO: I den talen som han holdt i Versailles før avstemningen, så sa statsminister Gabriel Attal at i dag er Frankrike et foregangsland. Frankrike er jo glad i å tenke på seg selv som nettopp det, og som en forkjemper for universelle verdier og menneskerettigheter som ytringsfrihet, toleranse og likestilling. Tror du dette vedtaket kan ha en effekt på Frankrikes standing og image internasjonalt?
KSO: Ja, det var en veldig personlig tale som den relativt nye, fremdeles statsminister Attal holdt. Han er jo som kjent bare 34 år, så han er jo født lenge etter retten til selvbestemt abort kom i Frankrike. Men han var veldig personlig og sa at som mann var det vanskelig for ham å forstå smerten knyttet til det å ikke kunne bestemme over egen kropp, og skammen mange følte som hadde tatt abort. Men at som bror og sønn og venn så kunne han forstå, og han var veldig opptatt av både å posisjonere seg selv inn i dette, men også hvordan dette vedtaket kan ha en effekt på Frankrikes internasjonale renommé. Og det var han jo veldig opptatt av i talen sin. I hvilken grad det har det er jo ikke så lett å si, men det måtte jo i så fall være om det skulle bli tatt opp i for eksempel diskusjoner på EU-nivå, eller om andre land valgte å adoptere denne diskusjonen og ta den inn på hjemmebane. Men det er kanskje det med EU, hvor det potensielt kan ha størst innvirkning, sånn bredere politisk internasjonal.
FO: Det er viktig også, men man tar ikke opp et annet spørsmål som er veldig viktig, det er jo at selv om det blir en garantert rett i grunnloven, så er det i praksis fortsatt veldig vanskelig for kvinner å ta bort de enkelte landsdeler, nesten nærmest umulig, for det finnes ikke leger som vil praktisere det.
KSO: Og det er jo en annen, men også veldig relevant diskusjon, og som vi var inne på med Simon Veil, som jo også var veldig opptatt av at det skulle være hver enkelt lege skulle følge sitt moralske kompass i dette, og det er jo en annen diskusjon, altså i hvilken grad har kvinner en reell mulighet til å få foretatt abort når hun ønsker det.
KA: Attal nevnte også i samme tale at, sitat «når man vil undergrave rettighetene til befolkningen, begynner man alltid med kvinners rettigheter», sitat slutt. Hvis vi ser bort fra retten til selvbestemt abort, hvordan står det til med kvinners rettigheter i Frankrike i dag, vil du si, Kristin? Det er jo mange saker man kunne trukket fram her, men vil du si at Frankrike har blitt likestilt, så å si?
FO: Det er et stort spørsmål, og det er igjen dette med at her går det litt i forskjellig takt på forskjellig felt, og av og til et par skritt frem, og så kanskje litt tilbake igjen. Og ikke minst på arbeidslivsfeltet så går likestillingsprosessene i ujevnt tempo, vil jeg si, i Frankrike. Kvinnelig arbeidslivsdeltagelse er høy, en av de aller høyeste i Europa, det har det vært lenge, men fremdeles er det nesten dobbelt så mange menn som kvinner i ledende stillinger. Menn tjener opptil 20% mer enn kvinner i sammenlignbare yrker eller stillinger. Den økonomiske ulikheten mellom kjønnene er økende. Det viser i hvert fall noen undersøkelser. Men samtidig så tar kvinner ledelse innenfor en del, ikke minst finans- og økonomibransjer. Så det er litt sånn, er glasset halvfullt eller glasset halvtomt? Men et område hvor Frankrike har kommet kort, og hvor det gjenstår store utfordringer, er dette knyttet til seksuell trakassering.
Det som skjer der er jo at det er blitt mye lettere, har jeg inntrykk av, å snakke om det og diskutere det, og så har de flere kommet fram og bæret vitnesbyrd om egne erfaringer, og det er jo alltid et godt tegn, så det kan jo kanskje virke som om i en periode at det står dårligere til enn det gjør fordi flere snakker om det, eller at utviklingen går i feil retning. Men det er jo en rekke undersøkelser som viser at det gjenstår mye å gjøre nettopp når det gjelder dette med seksuell trakassering. Og siden starten av 2021 så har jo en rekke profilerte franske menn møtt direkte og offentlige anklager om seksuelt misbruk. Og det skjer jo etter mange år med taushet rundt slike saker, så dette er jo en pågående prosess. Men det er mer fokus på det da, i hvert fall.
FO: Definitivt. Du var gjest for noen år siden for å snakke om Me too, og Me too startet ikke i Frankrike for så vidt. Men den nye bølgen som ble initiert av Julie Godrèche, det startet på en måte i Frankrike, og det kan nesten se ut som begynnelsen på en ny Me too-bølge som er virkelig skapt i Frankrike av... som springer ut fra filmverdenen og den kunstneriske verdenen.
KSO: Nå kan jeg bare legge til noe der, så litteraturen har vært veldig viktig, og det er interessant å se hvordan en rekke av disse forfatterne som Vanessa Springora og Camille Kouchner har vært med på, og faktisk ofte måtte nærmest gå via temaet overgrep på barn for å bringe frem problemet med maktmisbruk og seksuell trakassering. Så det har skjedd mye der. Og disse bøkene ble jo oversatt på mange språk, og bringer den franske Me too-bølgen videre ut i verden.
FO: Hva er de viktigste likestillingskampene som fortsatt gjenstår i Frankrike, Kristin?
Kan du plukke ut to-tre?
KOS: Ja, jeg tror at kampen mot vold er veldig, veldig viktig. Og det er jo, man snakker om féminicide, altså kjønnsrelatert drap på jenter eller kvinner. Og der er det vanskelig å forklare hvordan Frankrike er et av de europeiske landene med aller høyest antall kvinnedrap, og at det fortsetter å stige. Og det er jo også... Macron og andre politikere er opptatt av at her må noe gjøres. Det å få bukt med kjønnsrelatert vold, det haster det å gjøre noe med. Og så er jo jeg opptatt av dette med digitale medier, altså kvinner som uttaler seg i det offentlige rom, være seg journalister, politikere eller andre kvinner som bruker ytringsfriheten sin.
At digital trakassering rammer kvinner så utrolig mye sterkere enn menn, det er også et økende problem i Frankrike som i resten av verden.
KA: På slutten av hver episode så ber vi vår gjest om å komme med en fransk eller frankofon anbefaling. Hva er din anbefaling til våre lyttere, Kristin?
KSO: Vet du, jeg benytter hver anledning jeg får for tiden til å snakke om filmen «Anatomie d’une chute», som jeg elsket, eller «Fritt fall», som den litt rare norske oversettelsen den har fått. Og nå har jo da Justine Triet også vunnet Oscar sammen med sin partner, Arthur Harari, for beste manus. Og det er jo Oscar i Hollywood, og det er en stor bragd, og ikke minst at den filmen var innstilt til fire mulige Oscar, og da tok med seg Oscaren for beste manus hjem. Men uavhengig av det så er det en helt enestående film, og jeg føler at den har noen sånne veldig fine franske kvaliteter, som gjør at den føles så viktig og så riktig, og det er...
noe med ordenes makt, men også det uuttalte som forblir uttalt, som er veldig sterkt i den filmen, og som gjør den, hvis man skal sammenligne med andre Hollywood-filmer for eksempel, så er den helt i særklasse, fordi den står i stillheten på en litt sånn ubehagelig, langsom måte, men som gjør et helt uutslettelig inntrykk, og jeg tror alle som ser den går å tenke på den lenge etterpå, man blir liksom ikke helt helt ferdig med den. Og så i da likestillingens og 8. mars sin ånd, så er det jo, Justine Triet vant jo som kjent også Gullpalmen, og hun er bare den tredje kvinnen på over 70 år, er det vel, som har vunnet den høythengende prisen.
KA: Absolutt verdt å nevne. Frank, har du også en liten anbefaling?
FO: Du, jeg vil fortsette med filmer. Jeg har lurt litt på hvilke franske filmer som tok abort som tema, og kvinners livsfarlige vei til det man kaller for englemakere, det var de som utførte illegale aborter. Så jeg kom på to filmer som jeg kan anbefale. Den første heter «L’évènemement». Den er fra 2021, og den er regissert av Audrey Diwan, etter Annie Ernaux’ selvbiografiske roman, og forteller om Anne, en ung kvinne som bestemmer seg for å ta abort, for å fullføre studiene og unnslippe de sosiale begrensningene i en arbeiderklasse-familie i Frankrike i 1963. Den vant gulløven ved filmfestivalen i Venezia i 2021. Og så...
har jeg en annen film som heter «Annie Colère», Angry Annie. Den er fra 2022, og den er regissert av Blandine Lenoir. Filmen skildrer historien om Annie, som også blir gravid, siden hun ikke ønsker å beholde barnet. Så møter hun en bevegelse som utfører ulovlige aborter i Frankrike på 1970-tallet, og ser man de to filmene sammen, så kan man måle forskjell mellom Frankrike på 60-tallet og Frankrike på 70-tallet.
KA: Tusen takk begge to. Da gjenstår det bare å takke vår gjest Kristin Skare Orgeret, og så høres vi igjen i neste episode av Frankrike Forklart. Au revoir!