Kjerstin Aukrust (KA): Velkommen til Frankrike Forklart, en podcast der du får svar på alt du lurer på om Frankrike. Mitt navn er Kjerstin Aukrust.
Franck Orban (FO): Og mitt navn er Franck Orban. I denne episoden skal vi snakke om filmfestivalen i Cannes, som har blitt avholdt årlig i feriebyen Cannes i Sør-Frankrike, helt siden 1946. Utgave nummer 77 avholdes mellom 14. og 25. mai i år. Da skal man blant annet dele ut Gullpalmen, La Palme d'Or, som er festivalens hovedpris for beste film. Det er mye glitter og stas som knyttes til denne festivalen, ikke minst når den ene filmstjernen etter den andre går trappen opp til inngangen av Festivalpalasset på den røde løperen. Men hva skjer egentlig i kulissene? Hvor viktig er det for nordmenn å få norske filmer dit, og hva tjener de på å være der? For å hjelpe oss med dette har vi fått besøk av Adrian Mitchell, som er Oslos filmkommisjonær.
KA: Adrian har jobbet lenge i filmbransjen, og har blant annet bakgrunn fra Bergen Internasjonale Filmfestival. Han har også drevet med markedsføring og lansering av filmproduksjoner, og i 2018 ble han altså utnevnt til det som heter Oslos Filmkommisjonær.
Og vi må jo nesten starte der, Adrian. Det er en utrolig fancy arbeidstitel, filmkommisjonær.
Kan du fortelle oss litt om denne jobben, hva den går ut på, og hvem du blir utnevnt av?
Adrian Mitchell (AM): Ja, det skal jeg gjerne. Takk for invitasjonen. Oslo Filmkommisjon er en del av byrådsavdelingen for kultur og næring i Oslo kommune, og det er en del av filmstrategien til Oslo kommune som ble vedtatt i 2016, hvor vi blant annet ønsker å tiltrekke og tilrettelegge for større type internasjonale filmproduksjoner til Oslo. Det gir både en profilering og det gir økt aktivitet i Oslo. Så sammenfattet så er det egentlig min jobb er å prøve å tiltrekke oppmerksomhet mot Oslo slik at vi får mer aktivitet på feltet.
KA: Og som nevnt så har du jobbet i filmbransjen lenge. Er det slik at du alltid har vært svært filminteressert, eller hvordan kom du inn i bransjen?
AM: Filminteressert har jeg alltid vært, men jeg kom inn i bransjen etter et løp med Kaospilotene, og så var filmbransjen et sted hvor man fikk utfordre seg både produktivt og kreativt og prosjektmessig. Så flyttet jeg til Oslo i 2007-08. Etter det så kom jeg inn i den norske filmbransjen som er basert her i Oslo og egentlig flyttet fra både produksjon, lansering, utvikling av prosjekter. Og så gikk jeg i litt motsatt retning i forhold til andre.
Så jeg gikk ned fra disse leddene i distribusjon, til å være mer aktiv i de ulike produksjonene som jeg har vært i Oslo. Så samlet jeg opp en ganske god, rik erfaring før man gikk inn i kommisjonsrollen.
FO: Du ble utnevnt i 2018. Hvor lenge har man hatt en filmkommisjonær i Oslo, eller for Oslo?
AM: Nei, jeg er den første filmkommisjonæren i Oslo. Så jeg fikk veldig frie tøyler av daværende byråd for kultur, Rina Mariann Hansen. Hun sa at dette skal han klare å forme selv. Sammen med bransjen og feltet har jeg utviklet en veldig stabil kommisjon.
FO: Hvor mange kommisjonærer finnes det? Er det bare du som er kommisjonær, eller er det en kommisjon med ulike kommisjonærer, som EU-kommisjonen for eksempel?
AM: Ja, man skulle liksom enten det tyske versjonen, kommissær eller kommisjon, men i Norge har vi seks stykker. Vi har en nasjonal, og så har vi fem regionale. En på Vestlandet, Oslo, Innlandet, Midt-Norge og i Nord-Norge. Som alle har den samme rollen som meg.
Oslo har litt mer aktiviteter, så det er litt annen type systematikk av behovet i Oslo. 80% av industrien holder til her i Oslo, sånn at aktiviteten er relativt høy.
KA: Men samarbeider du med de andre?
AM: Ja, vi samarbeider veldig tett, både i forhold til de produksjonene som er aktuelle, fordi igjen, en del av industrien holder til i Oslo, sånn at de er alltid involvert i de ulikeproduksjonene, uansett hvilke typer produksjoner det er. Og så samarbeider vi for å få de ut og vise lokasjoner rundt i Norge, for det er jo på en måte interessen til de internasjonale. Det er jo mye natur, spektakulær natur. Så vi samarbeider både på relasjoner og hvordan man kan tilrettelegge best mulig, og hvilke lokasjoner de ulike produksjonene er ute etter, om det er høye fjell, dype dale, bybildet, arkitektur, sletteland, vidder, snø, disse tingene.
FO: Og hvordan blir det finansiert? Er det på kommunenivå? Er det kommunen som finansierer det?
AM: Oslokommisjonen er finansiert av Oslo kommune. Og så er det de andre regionale er finansiert av fylkeskommune og kommune. Og den nasjonale er da av kulturdepartementet.
FO: Men nå skal vi over til Cannes Filmfestival. For meg er Cannes først og fremst nabobyen til min hjemby Antibes, det er liksom fienden, en byrival. Det er faktisk litt misunnelse bak denne holdningen, fordi at med en gang filmfestivalen kommer, så forsvinner Antibes fra kartet, og så snakker man bare om Cannes. Og det skjer i en måned. Kan du si først litt om hvem som er målgruppen for denne festivalen? Hvem kommer til den festivalen og hvem er den for?
AM: Ja, godt spørsmål. Jeg skal bare skyte inn en liten trøstepremie til Antibes. Det er at veldig mange av de stjerne som kommer på til Cannes for å gå på den røde løper bor faktisk i Antibes under festivalen. Men festivalen er jo som jeg vil si, om ikke en av, så er det kanskje den viktigste filmfestivalen i verden. Det er mange store festivaler, det er mange store priser ute og går, og mye oppmerksomhet rundt både Oscar, og du har jo Berlin og Venezia som vi kan kanskje komme inn på senere, men det som gjør Cannes spesiell er at de litt sånn også i forhold til dette med det franske, de har en veldig stor stolthet i film. Le cinéma, som de kaller det for. Og det er at de har stor kulturuttrykk er veldig viktig for franskmenn. Og dette setter de også veldig stor pris på, og i alle leddene av film. Det er ikke bare
filmproduksjon, det er også alle de små kinoene, cinematekene som er rundt i Frankrike, veldig mange uavhengige kinoplasser i Frankrike. Men tilbake til målgruppene, som egentlig er for spørsmålet og utgangspunktet, så er den ganske vid. De har flere typer program i Cannes. De har åpnet dørene for det litt avanserte kunstuttrykket, alternative typer kunst av film. De har jo hovedprogrammet, og så har de et sideprogram som ikke er i konkurranse, og det er ofte de store amerikanske blockbuster-filmene. De ønsker alt velkommen på sett og vis, og så har de et program som heter Semaine de la critique, som er kritikerprogrammet, og så har de da ved siden av Cannes Festivalen, som ikke er offisielt Cannes Festivalen, men en del av festivalen. Regissør heter «réalisateur» på fransk. Og egentlig så er ordets betydning en litt annen konnotasjon. Ddet er jo en som realiserer et bilde eller en følelse gjennom bilder og lyd.
KA: Jeg var ikke klar over at Store Blockbuster ikke var en del av hovedprogrammet?
AM: Bare for å korrigere den helt korrekt: Man utelukker jo ikke noen blockbuster i programmet som så den. Men det er mange av de store blockbusterfilmene, eksempelvis Top Gun som hadde premiere for en tid tilbake, den er et sideprogram.
KA: Fordi den ikke er god nok, er det det? Fordi det ligger noen kvalitetskriterier kanskje til grunn her?
AM: Ja, det må nesten festivalen svare på. Ja, men jeg mistenker det.
FO: Men kan du beskrive stemningen som møter deg, for eksempel, når du besøker Cannes, før du kommer dit? Men er det en eneste langfest? Eller hvordan er stemningen?
AM: Det er på en sett å vise det da. Cannes er jo kanskje den mest hektiske festivalen. Vi har en del festivaler i Europa. Berlin, Venezia og Cannes er de store i Europa, og så har de også Roma-festivalen. En del andre som er litt mindre, ikke på samme nivå som Cannes og Berlin og Venezia. For de ligger også ulike perioder på året.
FO: Og er det noe som gjør Cannes spesielt i forhold til de andre?
AM: Ja, det er vel egentlig lokalbefolkningen hvor det hele festivalen er lagt opp. Det er en betydningsfull festival. Prisene kan ha veldig, veldig stor betydning på markedet og de ulike filmene. Slik at de får en veldig stor internasjonal oppmerksomhet, de ulike filmene, som får priser og når opp egentlig også i programmet. Fordi det med å bli selektert til Cannes, det er et av de største du kan oppnå. Og når man er tatt inn i varmen i Cannes, altså om det er oppmerksomhet som Un certain regard, som er også et sideprogram til festivalen, eller et offisielt sideprogram da, så når man et visst nivå, og det også gjør faktisk finansieringsmulighetene for de ulike prosjektene. Fordi hvis produsentene har vært inne innenfor Cannes, så har man også mulighet for å søke koproduksjon med franske selskaper på en annen måte enn før.
FO: Vil du snakke litt om lokalbefolkningen? Har du gått en tur på croisetten og sett på de pin-upene på standa? Det skjer masse.
AM: Det som er så fascinerende med Cannes er at det er for alle. Det er litt tilbake til målgruppepunktet som muligens ikke ble besvart. Festivalen er for alle. Det er filmfans på like linje med musikkfans som er veldig opptatt av film. Det er kjennere, det er folk som kommer inn i sidegatene, det er lokalbefolkningen igjen, altså eldre damer, som er litt sånn fascinerende tilfeller hvor man har croisetten, den er jo side om side som ligger i disse strandrestaurantene. Og veldig ofte er det enten store selskaper eller nasjonale filminstitutter eller noen som har sånn type fester eller sammenkomster om kvelden, sosiale tilfeller.
hvor man normalt sett har en kø inn, og så har man disse franske arrogante dørvaktene som skal passe på hvem som skal komme inn, og hvem som er god nok til å komme inn.
Og da er det ofte at man treffer de lokale enkeltpersonene, som plutselig bare går rett forbi køen og inn på festen. Og dette er så kjedelig gang på gang, det er et fascinerende system de har, for å på en måte bruke også lokalet inn i disse festene.
KA: Når du sier at festivalen er for alle, betyr det at en nordmann som ikke har noe med filmbransjen å gjøre, i prinsippet kan kjøpe seg en billett og fly ned til Cannes, og så kan han gå på masse filmvisninger og menge seg med fiffen?
AM: Ja, gjennom festivalen søker man akkreditering. Så har man ulike typer av akkreditering. Noen er profesjonelle akkrediteringer, noen er kun til markedet. Det er jo også et veldig stort marked for å kjøpe og selge film. Slik at du har den profesjonelle delen, og så har man de spesielt inviterte, og så kan man kjøpe ulike festivalpass til de ulike festivalprogrammene. Det er ikke så dyrt, så det går an faktisk å se på filmer.
KA: Ok, så du drar ned til Cannes som filmkommisjonær. Kan du fortelle litt om din rolle da på festivalen? Hvorfor reiser du dit? Hva gjør du der helt konkret?
AM: Jeg reiser ned på to ærender. En er å profilere Oslo som lokasjon, og i det er det jo aktiv markedsføring. Og så driver jeg også med relasjonsbygging. Det er jo som oftest det det handler om, det å bygge relasjoner til internasjonale klienter eller aktuelle produsenter eller regissører som kan være interessant for Oslo. Også er det et nettverk av kommisjonærer som man plukker veldig mye informasjon fra. Så det er innhenting av informasjon og relasjonsbygging og markedsføring.
KA: Så en typisk arbeidsdag på festivalen så har du line-up møte på møte på møte, er det slik?
AM: Ja, veldig, veldig mye møter. Jeg har jo en tidligere erfaring fra Bergen Internasjonale Filmfestival, som du nevnte tidligere, og der var det jo, man gikk på film fra klokken var ni om morgenen til klokken var seks, syv om kvelden. Nå er det litt mer pigment der ute og går, så nå får jeg oppholde meg litt mer i lys, slik at, men nå er det veldig mye møter.
KA: Ja, så du får ikke sett så mye film egentlig?
AM: Veldig lite.
FO: Hva er det som er interessant fra fransk side for deg som norsk filmkommisjonær? Hva er det du får med deg hjem?
AM: Det franske har en... Altså det er både i forhold til denne arrogansen som franskmenn uthever, med et kompliment på siden der. Fordi det er veldig mye av politikken som Frankrike driver med i forhold til kreativ næring og i forhold til kulturuttrykk.
Så det er veldig mye av den siden der, det politiske håndgrepet, hvordan de satser på sine kulturuttrykk, det er alltid en inspirasjon til å ta med hjem. Og det er også med tanke på verdiene av dette kulturuttrykket.
FO: Tenker du spesielt på lovverket som sikrer at franske filmer blir vist på kino for eksempel, som også oppfordrer TV-kanal til å finansiere filmer, franske filmer, frankofone filmer?
AM: Ja, både det og så dette med, altså vi har jo et globalt system egentlig nå, og det er egentlig et større globalt reise for filmene nå med strømmekanaler. Slik at den verdien av kinoene har hatt sin høyde, men det er likevel et forum å ta vare på, for dette med å se film i fellesskap har en veldig stor betydning, og den tror jeg franskmennene også er veldig oppmerksom på. Det er en av de tingene, og så er det jo selvfølgelig hvordan egentlig film blir i morgendagen. For det er jo også en veldig viktig oppgave fra festivaler. Det er også å plukke og gi oppmerksomhet til de filmene som faktisk vil drive kino og film videre.
FO: Omvendt, hva er franskmennene interessert i fra norsk side? Er norske filmer for sære, eller har du fått inntrykk av at de kan være attraktive for et fransk og et internasjonalt publikum?
AM: Ja, veldig mye. Det er litt sånn norsk film ser ut. De har sett veldig mye til USA, til sjangerfilm. De har sett veldig mye til Frankrike for auteurfilm, altså der det er fortellingene som skal frem. Det er ikke nødvendigvis konsekvensene eller resultatet. Så det er fortellingene til den realisatøren rett og slett, og manusforfatteren, som er i forsettet. Det er en del av den arven som norske regissører er veldig opptatt av. Hvis man sidestiller det med en annen type, altså den amerikanske modellen, som er veldig produsent drevet, så er vi mer orientert mot regi, og hvordan regi skal kunne fortelle den beste fortellingen på filmen.
FO: Ligger det norsk modell nærmere den kontinentale europeiske og den franske enn det amerikanske?
AM: Ja, helt klart. Mye mer orientert mot den franske. Og den, litt sånn i denne inspirasjonsdelen her da, så har nå egentlig talet litt i forhold til eller taler regissørenes sak der. Og det tror jeg er veldig viktig, fordi filmmedia har en verdi igjen som en kulturuttrykk, og de orienterer seg ut igjen mot det franske auteur og er veldig tro mot de reglene og de systemene som blir etablert i Frankrike eller i det franske systemet. De drar det tilbake og så foredler de det på en utrolig måte. Og de er rendyrket, slik at det som også nordmenn kan dra tilbake til de franske, det er at de rendyrker deres metode, og det er derfor på en eller annen måte en vekselvirkning av hvordan verdien kan fungere.
KA: Du har nevnt flere ganger at Cannes er en veldig viktig filmfestival, om ikke den viktigste i verden. Hva er det de har gjort riktig? Hvordan har de fått den posisjonen, tenker du?
AM: Nei, franskmennene, de igjen da, de er veldig flinke til å skape oppmerksomhet om det de holder på med. Hvis det ikke er oppmerksomhet, så blåser de seg opp, og så får vi litt mer oppmerksomhet på det.
KA: Men i fjor så var den franske filmen Frittfall, eller Anatomie d'un chute, som vant guldpalmen i Cannes, og det er kanskje få som vet at en nordmann, Marlene Emilie Lyngstad som også vant en pris under fjorårets festival. Hun fikk Le cinéf-prisen som deles ut til talenter fra filmskoler over hele verden. For det er jo ikke bare den ene gullpalmen selvfølgelig som deles ut. Og den norske kortfilmen Tits laget av filmskaper Eivind Landsvik ble også nominert i kategorien beste kortfilm i fjor. Det er det kanskje heller ikke så mange som har fått med seg, men flere vet derimot at Renate Reinsve fikk gullpalmen i 2021 for beste kvinnelig skuespiller i filmen til Joachim Trier, verdens verste menneske. Og at Bobby Pierce ble første norske prisvinner i Cannes da hans kortfilm Sniffer mottok gullpalmen for beste kortfilm i 2006. Så, de har vært noen norske vinnere her. Hva vil du si at disse prisene har betydd for disse nordmennene som har vunnet dem?
AM: Jeg tror veldig mye. Renate Reinsve er også et helt unikt eksempel. Det var Joakim Triers film, han har hatt flere filmer i programmet før, og han var også en del av juryen.
Bobby Pierce også. Dette med å vinne på kortfilm eller om det er langfilm, det er nesten sidestilt. Man får mer oppmerksomhet for de store langfilmene, selvfølgelig. Men det er veldig god oppmerksomhet mot norske filmer. Norske filmer har jo vært med siden 50-tallet.
Det har vært flere filmer i både hovedprogram og i sideprogrammene. Man skal ikke glemme Budbringeren til Pål Sletaune fra 1997. Hvor det også ble uttalt fra festivallederen om at det ville vært plass til flere filmer i det syv titlene lange filmformatet, hadde det vært flere norske filmer. Så det er komplimenter der ute, og det er norsk film leverer på høyt nivå i alle ledd, og disse prisene igjen gir en god oppmerksomhet både for norsk film. Også de seneste årene har det vært flere regissører, sånn som Christopher Borgli med Syk Pike, som var i et program som heter Un certain regard, som også Joachim Trier har vært med på tidligere, der man setter søkelys på nye regissører som har nytt bilde, som igjen gir oss et godt spillerom til hva vi skal levere til neste gang. Og når det gjelder Renate Reinsve, så virker det som den kampvisen har åpnet noen dører. Så det er jo et godt eksempel, som du sa, på hva den filmfestivalen kan bety.
KA: Nå er vi jo i 2024, snart ni årgang festival. Hva er ifølge deg Norges beste sjanse for å vinne i år?
AM: Vi har jo Halfdan Ullmann Tøndel sin Armand så jeg er spent på hvordan den ble mottatt. Det er hans debutfilm som får også premiere i Un certain regard. Jeg har ikke sett filmen selv, så jeg gleder meg veldig.
FO: Men jeg tror ikke vi tar helt feil hvis vi sier at du har hatt en viss rolle i at Oslo og Norge har blitt et populært land for utenlandske filmmakere de siste årene.Men Adrian, Snømannen, Mission Impossible, Tenet, Star Wars, Black Widow, X-Machina, Heksene, Dune, Harry Potter, Downsizing, James Bond, eller den amerikanske serien Succession. Hvorfor er Norge så spennende for utenlandske filmer og serier, og hvor mye ressurser brukes det for å tiltrekke flere store internasjonale filminnspillinger som lager god reklame for Norge?
AM: Nei, de er jo, veldig mange av disse stjerne, de er veldig fascinert over naturen i Norge.
Og de ser også på logistikken på det. Vi har en utrolig fin infrastruktur. De blir alltid like fascinert når de får en 4G eller 5G-dekning i et helikopter som flyr rundt i ødemarken. Og vi har et veldig høyt nivå på produksjonsapparatet i Norge, generelt. Vi spesialiserer oss på flere ting. Vi er et lite land, så vi har klart oss på små ressurser tidligere. Og det ser de veldig stor nytte av. Og vi har et veldig profesjonelt tilnærming til disse produksjonene. Vi er veldig avklarende på hva som kan gå og hva som ikke kan gå. Og så prøver vi å yte det beste.
Og som tidligere nevnt så har vi jo fem regionale filmkommisjoner som kjenner sitt område veldig, veldig godt. Også sitter de i forvaltning slik at man har en annen tilgjengelighet på systemet. Og så tror jeg at de, altså de fascinerte, vi hadde jo James Bond, det første året som jeg jobbet som kommisjonær, så hadde vi jo James Bond og Tenet, som Christopher Nolan som film. Christopher Nolan var interessert i kun sentrum av Oslo, som også var et godt utgangspunkt. Mens Bond var interessert i både natur og i by. Og da har vi jo marka rett utenfor, og den tilgjengeligheten med de korte avstandene gjør at vi også er smidig i forhold til å legge et rette for et opptak. Det er kostnadskrevende å flytte en produksjon fra et sted til et annet, slik at da var de veldig fornøyd med det, og så var de også veldig, veldig, veldig fornøyd med sikten på Lutvann under vann. Så et bilde derifra gjorde at de også valgte undervannsscenen på Lutvann.
FO: De økonomiske insentivene, det vil si vilkår som disse filmmakerne kan få for, nå er jeg ikke spesielt på det, plass eller tid, eller jeg har fått inntrykk av at Norge driver en veldig aktiv politikk for å sørge for at de kommer hit.
AM: Ja da, og den begynte jo egentlig her i Oslo, sånn sett det var et prosjekt som heter Snømann som er basert på en Jo Nesbø bok som ble produsert her av Working Title og de
fikk tilgang på noe som heter insentivordningen for å fylle, som er en statlig satsing fra Kulturdepartementet, hvor man da har en refusjonsordning. Etter bruk så har man en refusjonsordning på 25%, eller opp til 25%, beroende på kostnadene. Slik at man søker inn den ordningen en gang i året, og så får man et rammebrev. Man produserer, man bruker ressursene sine i Norge, og så kan man da få opp til 25 prosent refusjon på de utgiftene som har tilalt Norge.
KA: På slutten av hver episode så bør vi vår gjest om å komme med en fransk eller frankofon anbefaling. Hva er din anbefaling til vår lyttere, Adrian?
AM: Det er en film som jeg så i slutten av 90-tallet. En fransk film. Som har en åpningsdialog. Eller monolog, jeg vet ikke. Som heter «Jusqu'ici, tout va bien».
«Jusqu'ici, tout va bien». «L'importance, c'est pas la chute, c'est l'attérissage».
Og det er en film som heter «La Haine». Av Mathieu Kassovitz, som mange kjenner sikkert fra Le bureau sist. Også i Amélie, for de som kjenner den filmen.Og det er en film om ungdomsopprør og politivold og diverse fantastisk bra stykker i film. Så den anbefaler jeg veldig.
KA: Frank, har du også en liten anbefaling?
FO: Ja, det har jeg. Denne gangen har jeg valgt å anbefale en bok, en fransk bok. Le Dictionnaire amoureux du festival de Cannes. Trenger ikke oversette det.
Skrevet av festivalens tidligere president Gilles Jacob.Boken er en slags leksikon som gir deg alle mulige detaljer om festivalen. Den er utgitt av forlaget Plon og er helt unnværlig hvis du skal briljere under en god middag med venner, for eksempel. Og så tenkte jeg at jeg måtte anbefale en film, en vinner av gullpalmen, og da gikk jeg gjennom hele listen, det var et vanskelig valg, men jeg havnet på en klassiker, La Dolce Vita av Federico Fellini.
vinner av 1960-utgaven med blant annet Marcello Mastroianni, Anita Eikeberg, Anouk Aimé, som er en berømt satire over det moderne liv og vellykketheten til de rike og velstående i Roma.
KA: Da gjenstår det bare å takke vår gjest Adrian Mitchell, så høres vi igjen i neste episode av Frankrike Forklart. Au revoir!