Franck Orban (FO): Velkommen tilbake til Frankrike Forklart, en podcast der du får svar på alt du lurer på om Frankrike. Mitt navn er Frank Orban.
Geir Uvsløkk (GU): Mitt navn er Geir Uvsløkk.
Kjerstin Aukrust (KA): Og jeg heter Kjerstin Aukrust.
Nå er det skikkelig lenge siden sist, for det første velkommen tilbake til Geir, som har vært borte et års tid.
Veldig hyggelig å ha deg tilbake.
Så håper vi alle våre lyttere har hatt en fin sommer.
Det har vi, jeg skal ikke snakke på vegne av dere, men ja, sånn stort sett.
For det har jo skjedd veldig mye i Frankrike siden sist vi var på lufta, og i dagens episode skal vi hovedsakelig snakke om to temaer.
Vi skal snakke om resultatet etter nyvalget i Frankrike i juni-juli, og den politiske situasjonen nå rett etter OL.
Så hvor skal vi begynne, Franck?
Du husker jo at vi to gjorde en episode før sommeren om den overraskende oppløsningen av nasjonalforsamlingen, som president Macron annonserte samme dag som resultatet i EU-valget ble kjent, 9. juni.
Du kan kanskje starte med å oppsummere resultatet av nyvalget, siden vi ikke har vært på lufta siden da.
Hva ble resultatet rett og slett?
FO: Bakgrunnen for Makrons beslutning var jo at han ville ha en avklaring av den politiske situasjonen i Frankrike.
Han mente at det ikke var lenger noen politisk flertall som kunne styre landet, så han krevde at det skulle bli et valg som skulle munne ut i et klart politisk flertall.
Så spørsmålet er, har vi fått et klart politisk flertall eller ikke?
Jeg har valgt å presentere to resultater.
Det første er valgresultatet til første omgang.
For der ser man hva maktforholdet var mellom de politiske familiene etter første valgomgang.
Og det partiet som uten tvil vant første omgang av valget var Nasjonal samling, som fikk 33,3 prosent av stemmene.
Det var litt over 10,6 millioner finansmenn som stemte på Nasjonal samling.
Og så hadde man den venstreblokken, den nye venstreblokken, som kom på andreplass med 28,2 prosent av stemmene. Nouveau Front Populaire, den nye folkefronten, med litt over 9 millioner stemmer.
Og så hadde vi Makrons støttepartier som kom på tredjeplass med 21,7 prosent og nesten 7 millioner stemmer.
De andre partiene eller grupperne fikk nesten ingenting.
Så det var liksom de tre største partiene eller gruppene som fikk flest stemmer.
Og etter første omgang så lå Nasjonal samling an til å gjøre et brakvalg ved andre omgang.
Og presidenten i Nasjonal samling, Bardella, så allerede for seg at han skulle bli Frankrikes neste statsminister, og vært klart mellom de to valgomgangene om at han var klar til å ta over makten.
Så det var på en måte situasjonen etter første valgomgang.
KA: Ja, men han sa han var klar, men forutsatt at de fikk rent flertall i nasjonalforsamlingen, og det var jo det avgjørende her, ikke sant?
FO: Ja, det var det som ikke skjedde.
For det som skjedde var jo at du fikk pustet ut liv i den berømte republikanske fronten, hvor partiene allierte seg for å blokkere Nasjonal samlings vei til makten.
Og dermed så ble Nasjonal samling fratatt et flertall i nasjonalforsamlingen.
Og hvis du ser på resultatet etter annen omgang, så ser du at avstanden mellom 1 og 2 var på 14 mandater.
Avstanden mellom den som kom på førsteplass og andreplass var på 14 mandater, mellom andreplass og tredjeplass på 25 mandater, og mellom første og tredjeplass på 39 mandater.
Av størrelsen i gruppene i nasjonalforsamlingen.
Rett etter valget så fikk du et flertall for den nye venstreblokken med 182 mandater av 577.
Og så kom Macrons støttepartier på andre plass med 168 mandater, og Nasjonal samling fikk bare 143 mandater.
Det var mer enn det de hadde fra før, men det var langt fra å få et absolutt flertall eller et relativt flertall.
Så virkeligheten er jo at vi har ikke fått den avklaringen av det politiske maktforholdet i Frankrike.
Vi har fått tre blokker med omtrent lik størrelse.
Det er minimalt som skiller dem fra hverandre.
Etter valget i juli, det har vært litt utvikling i sammensetning av gruppene, slik at jeg har de siste tallene for 19. juli: 193 for den venstre blokken, 166 for Macrons støttepartier, og 142 for Nasjonal samling.
Ingen har flertall.
KA: Og ingen er egentlig i nærheten av disse 289... Geir, hva skal man si om denne situasjonen?
GU: Ja, det er en veldig interessant situasjon for Frankrike.
For det er en situasjon Frankrike er veldig uvant med.
Å ha en slik tredeling hvor det ikke er noe klart flertall.
Og det som er interessant, og dette kommer selvfølgelig av den franske valgordningen, som er flertallsvalg i enkeltpersonkretser, som gjorde denne republikanske fronten mulig.
Og historisk sett, under den femte republikk, så har denne valgordningen ført til at enten Høyrepartiet eller Venstrepartiet, altså sosialistene, har fått absolutt flertall.
Det er nesten blitt en tradisjon i det franske systemet, så man kjenner ikke så godt til den situasjonen de står i nå.
I veldig mange andre parlamentariske demokratier er det en veldig vanlig situasjon.
Og noe som jeg synes er veldig interessant er at jeg tror at dette er en stor intellektuell utfordring for franske politikere.
Fordi hovedprinsippet i en parlamentarisk styreform er at den grupperingen som ikke har et flertall mot seg, kan danne regjering.
Altså den grupperingen som ikke risikerer å få et mistillitsforslag mot seg, eller som har minst sjans til å få et mistillitsforslag mot seg, får regjeringsmakt.
Og da hvis vi for eksempel ser på norsk historie, så har du et veldig interessant eksempel fra 1997 til 2000, da Kjell Magne Bondevik dannet regjeringen, med en sentrumsregjering, hvor han hadde så vidt over 40 representanter i den norske nasjonalforsamlingen, altså langt fra relativt flertall.
Men de satt også ved makten i tre år, fordi ingen av de andre var interessert i å felle dem.
KA: Så i Norge og i mange andre europeiske land som du er inne på, så er det tradisjon for koalisjonsregjeringer, men det har man jo ikke en tradisjon for i Frankrike.
GU: Nei, og så tror jeg det er veldig vanskelig, og Macron sa jo rett før i sommeren at han ville utnevne en statsministerkandidat som hadde et klart flertall bak seg.
Men det er egentlig ikke et kriterium for å ha regjeringsmakt i et parlamentarisk demokrati.
Så det er veldig interessant dette, og det virker som det er veldig få franske politikere som insisterer på nettopp dette, på at dette prinsippet må være at det er den som ikke får et flertall mot seg som kan ha regjeringsmakten.
Så jeg tror at hvis det hadde vært i Norge, så kunne man tenke seg for eksempel at Sosialistpartiet og De Grønne dannet en regjering med støtte fra kommunistene og de Ukuelige, og litt støtte fra sentrum.
Og det kunne egentlig ha gått seg til på en ganske kjapp måte, men det er veldig
Det er usikkert som noe slikt kan skje i Frankrike.
Foreløpig så prøver jo da den nye folkefronten å si at i og med at det er de som har det relative flertallet, så burde det være de som får statsministerkandidaten, og det er også foreslått en statsministerkandidat, men foreløpig så ønsker ikke Macron å gi dem det.
Og det er jo i Frankrike presidenten som utnevner statsminister.
FO: Du snakker om parlamentarisme, og så sier du at det er Macron som bestemmer.
Og det er akkurat det som er problemet.
Det er det som er problemet.
Han kan gjøre hva han vil fordi at du fikk dette valget utfallet.
Det har vært relativt flertall før under den femte republikk, blant annet med Michel Rocard.
Men da trengte regjeringen, eller da trengte partiene som støttet presidenten bare noen få stemmer for å få et flertall.
Mellom 2022 og 2024 så var vi også i en middeltalsregjering som trengte noen stemmer
for å få et flertall.
Og vi glemmer veldig ofte at mange lovtekster ble jo vedtatt mellom 22 og 24, fordi at man klarte å bygge opp et flertall.
KA: Ja, og at det var en hyppig bruk av artikkel 49.3 i grunnloven, der man hopper bukk over...
FO: Veldig begrenset til noen konkrete vedtak i forbindelse med budsjettbehandlingen.
Og pensjonsreformen, Som blir ført i den som en del av budsjettbehandlingen.
Men det som er tilfellet her er noe helt annet.
Du er langt unna.
Du trenger ikke bare ti stemmer, du trenger bare 40 stemmer, du trenger 100.
Og da havner vi i en situasjon hvor ingen kan i virkeligheten få et flertall.
Hva gjør vi da?
Og Macron vet det og spiller på det.
Jeg tenkte at det fornuftige var jo å kjenne på en måte at det var venstresiden som hadde vunnet valget, selv om det ikke var et reelt flertall, fordi at alle de andre partiene, bortsett fra nasjonalsamling, tapte, altså gikk tilbake?
Så det mest demokratiske hadde vært å utnevne noen fra de partier som vant valget.
KA: Men Macron har bestemt seg for å bare ignorere fullstendig venstresidens krav, som til og med klarte å bli enig om en kandidat.
Det tok jo sin tid å bli enig om en kandidat, til også medlemmer av alliansens store frustrasjon, Marine Tondelier som er den nye stjerneskuddet på venstresiden og leder for De Grønne gikk jo på fransk TV og sa at hun var altså så lei og så flau egentlig over at de brukte så lang tid på å krangle internt i stedet for å bli enig om en kandidat så landet de til slutt på et helt ukjent navn da for mange, Lucie Castets, hva kan vi si om henne?
FO: Flink teknokrat.
GU: Ja, teknokrat, men ikke partipolitisk, har ikke en partipolitisk tilknytning, og sannsynligvis er det derfor det ble henne til slutt.
Hun har jo støttet både fra Sosialistpartiet og de Ukuelige.
FO: Litt mer om det som skjedde etter valget, for det som skjedde etter valget var jo at man fordelte også nøkkelstillingene.
Og det er interessant å se fordelingen av disse nøkkelstillingene.
For eksempel presidenten av nasjonalforsamlingen ble jo videreført, og det var jo Yaël Braun Privet, som er Macron-kompatibel.
Og det er jo interessant når man vet at Macrons støtteparti ikke vant valget.
Men hun ble i hvert fall gjenvalgt som leder.
Og så fikk vi seks visepresidenter fra Høyreparti Horizon, fra Det ukuelige Frankrike, fra Macrons støttepartier og fra det republikanske høyre.
Hvis man ser på alle disse sekretærer, kommisjonærer og alt det, så ser vi at Nasjonal samling står ingen steder.
De fikk ti millioner stemmer etter første valgomgang.
De er egentlig det største enkeltstående partiet i nasjonalforsamlingen for ingen verv.
Jeg synes det er et problem.
Det er ikke det at jeg har en veldig forkjærlighet for Nasjonal samling, langt ifra, men det er et demokratisk problem når man bygger opp en republikansk front som skal være demokratisk for å redde demokratiet ved å ekskludere medlemmer av et parti som har fått over 10 millioner stemmer.
GU: Og det er jo også nettopp fordi de ikke har noen som kan støtte dem.
Så selv om de er det største partiet, så har de aldri flertall i noen av disse avstemningene.
Og det er jo slik det franske systemet fungerer.
Og jeg kommer til å tenke på også dette du sa, Franck, med at det er presidenten som utnevner statsministerkandidaten i Frankrike, og det stemmer.
Men samtidig, hvis man ser litt mer pragmatisk på det, så må jo han også, nettopp fordi det er et parlamentarisk system, så må han velge en kandidat som ikke kan risikere å bli kastet.
Så det er noe med at også de franske politikerne må venne seg til denne tankegangen at du trenger ikke hverken absolutt eller relativt flertall for å styre, du trenger bare ikke å ha et flertall mot deg.
KA: Men nå er vi jo, vi skriver 14. august i dag, og vi har fortsatt ikke noen ny statsminister, og regjeringen er jo avtroppende.
Vi har jo i praksis det man kaller et forretningsministerium, ikke sant?
Hvor de statsrådene som fortsatt sitter, men er avtroppende, egentlig ikke har noe politisk spillerom.
Det er jo en limbo-situasjon som er ganske utholdelig egentlig.
Franck, hva tenker du?
FO: Jeg tenker på at Macron kan egentlig gjøre hva han vil.
Han kan gjøre hva han vil, han kan bytte ut noen ministre, og så kan han beholde den samme statsministeren som har gitt klar beskjed om at han ikke ønsker å fortsette.
Og så kan han ha en teknisk regjering til neste mulighet presidenten har til å oppløse nasjonalforsamlingen igjen, det vil si 9. juni neste år, og frem til da så kan man spille på å bruke det berømte 49.3 artikkelen som gjør at man kan vedta en lov uten debatt i nasjonalforsamlingen hvis det er knyttet til budsjettdebatten og så kan man bare parkere andre lovforslag og det kommer ikke til å skje noen ting men på den måten så kan man kanskje overleve frem til neste sommer.
KA: Ja, og som du var inne på, Frank, så resultatet fra dette nyvalget tegner jo et bilde av et ganske splittet Frankrike, som er delt i tre ganske like blokker.
Men så har det jo vært et stort arrangement i sommer, der man har fått inntrykk av at Frankrike er mer samlet.
Det er jo disse olympiske lekene som har funnet sted i Paris, og før vi går inn på hvilke konsekvenser det kan få politisk, så må vi jo si litt om OL, for det har jo vært helt spektakulært.
Geir, du var jo, om ikke i Paris, så var du i Frankrike under store deler av OL.
Hvordan opplevde du det?
GU: Det var en veldig spesiell, veldig positiv stemning.
Folk var veldig opptatt av det som skjedde, veldig stolte av absolutt alle utøvere.
Noen av de som ble de største favorittene til franskmennene var de som fikk bransjemedaljer, for eksempel.
Blant annet de som spilte bordtennis, et brødrepar, som ble uhyre populære.
Og det gjorde jo også, de spilte helt fantastisk godt.
Og franskmennene var generelt veldig opptatt av det.
Jeg husker jeg var en dag på gata hvor vi så på mobiltelefonen at Léon Marchand vant en av de fire sømmedistansene han hadde.
Jeg husker ikke hvilken det var.
Og da kom det folk bort til oss og spurte «Hvordan gikk det? Vant han?»
Så det var virkelig en spesiell stemning.
KA: Ja, og rent sånn når det gjelder medaljefangst, så var det en rekordstor en for Frankrike, som kom på femteplass i oversikten, og det var jo det som var målsetningen.
Så sånn sett så var det en stor sportslig suksess.
Men det var vel også en suksess sånn imagemessig, altså Frankrike fikk jo vise seg frem fra sin beste side.
Hva vil du si om det, franskmann Franck?
FO: Franskmannen Franck, som var i Paris rett før det begynte, og som var i Sør-Frankrike ellers, og som kunne merke hvor ekstatiske alle franskmenn, men også utlendinger, var.
Tenker på to ting.
Jeg tenker først på det en spansk journalist skrev, som jeg synes treffer helt rett: Han sa at Frankrike tok fri fra seg selv i to uker.
Og det trengte folk faktisk, etter to runder med Europavalget og Parlamentsvalget, og før en turbulent høst, så man skjønte at nå skal vi koble av, nå skal vi virkelig feste.
Og så var det den overraskelsen som er at det beste franskmennene kan gjøre er jo å hate seg selv, og rakke den på seg selv, og det å se hvordan åpningsseremonien ble gjennomført, man kan si mye om åpningsseremonien, man kan si at den var kanskje litt woke, og traff ikke hele befolkningen, men likevel, den var en kjempesuksess, og den blir anerkjent både i Frankrike og i utlandet,
Også gjennomføringen av OL var jo feilfritt.
Det kom ingen terrorangrep.
Forsøk på å destabilisere landet fra Russlands side mislyktes.
Organisasjonen var jo glimrende.
Og folk tenkte, herregud, klarer vi egentlig å arrangere noe sånt?
Og folk elsket det og de vil ha mer.
KA: Bare for å ta en liten tilbakeblikk på den åpningsseremonien for det var jo noen kontroverser der som blant annet var knyttet til en person som ikke er så kjent i Norge, Philippe Katherine, et nummer han hadde under åpningsseremonien. Geir, hvem er det?
GU: Ja, eller Philippe Katherine åpnet vel et av disse, for det består jo av flere tablåer av denne ferden langs scenen.
Og i et av disse tablåene, hvor man da ønsket å vise nettopp mangfold av hudfarger og kroppsfasonger og legninger og alt mulig, som ble kritisert særlig av enkelte på ytre høyre av forskjellige årsaker.
Men en viktig person i dette var Philippe Katherine, som er en fransk musiker og skuespiller som har holdt på ganske lenge, som har det franskmennene gjerne kaller en «humour décalé», altså en slags skrudd eller skrå humor.
KA: Er det riktig å si at han er en slags fransk Herodes falsk?
GU: Kanskje litt, ja. Det er noe i den gata.
KA: Det er han som, bare for de som husker, han som lå der i farget i blått, altså kroppen hans var malt blå, og så lå han liksom, han var Dionysos, ikke sant?
GU: Ja, han skulle da forestille Dionysos, det var det som var meningen deres, som da er en gresk gud for fest og vin og overflod og eksess.
Han lignet faktisk veldig mye på en skulptur i Luxemburghagen, for de som kjenner til den, som ikke viser Dionysos, men som viser en annen gresk gud, Silene, som vel var Dionysos lærer, og som var en av de som var kretsen rundt Dionysos.
Men han skulle altså da symbolisere denne festen og vinen og gleden.
Philip Catherine har som sagt vært en veldig populær musiker.
Han hadde en kjempehit i 2006 med «Luxor J'adore», som fremdeles spilles på de fleste franske nattklubber hele tiden.
Og på denne åpningsseremonien så sang han en av sine egne sanger som heter «Nu», naken, hvor han hadde følgende flotte filosofi, hvor han sier, tenk som fantastisk det hadde vært hvis vi alle hadde vært nakne.
Da hadde det kanskje ikke vært noen krig.
Og så legger han til ham denne litt skrå humoren sin.
For hvor skal du vel gjemme en revolver hvis du er helt naken?
Ja, jeg vet hva du tenker på, men det er ikke en god idé.
Og dette er da denne mannen som kledde seg ut som en blå Dionysos, og som ble, så vidt jeg har skjønt, en suksess i Kina, hvor man har lagd flere små Dionysos-figurer.
FO: Men jeg føler ikke at det var det som skapte furore i Frankrike.
Det som skapte furore var jo for ytre høyre, det var jo at Nakamura sang sammen med Nasjonalgarden foran det franske akademiet det sjokkerte en del av det ytre høyre som syntes at Nakamura ikke har noe med Nasjonalgarden eller med det franske akademiet å gjøre.
KA: Aya Nakamura som er fransk-malisk artist og verdens største frankofone artist, mest avspilte.
FO: Og så var det hele den scenen på broa, hvor du har disse drag queens som går på broa.
Det ble kritisert for at man sa, hva har det med saken å gjøre?
Men jeg tror at hele åpningsseremonien var jo egentlig et veldig interessant forsøk på å vise fingeren til det ytre øyet i Frankrike.
For det vi må huske, hvor nære på vi var av å få det ytterligere til makten i Frankrike i juni.
Så jeg føler på en måte at hele åpningsseremonien var jo, man skulle vise et bilde av det multikulturelle tolerant i Frankrike mot de som prøver å true dette prosjektet.
Et veldig tungt politisk budskap, som ikke ble likt av alle, men som ble godt mottatt av 85% av befolkningen, og det var ikke tvil om hvor godt folk skjønte poenget.
GU: Ja, og dette, for det er Philippe Kathrine og denne drag-queen-sansen, det var en del av samme tablå, så derfor begynte jeg å snakke om det.
Og så har du også da selvfølgelig Aya Nakamura, som ble, altså hun begynte å bli kritisert.
allerede før OL-seremonien, fordi det var mistanke om at hun kanskje skulle synge, og at en del fra ytre og høyre mente at hun da ikke representerer Frankrike språklig eller på andre måter.
Og der er det helt klart et tydelig signal når hun da kommer ut fra det franske akademiet, at det franske språket, det er veldig mye annet enn Molière.
FO: Det som sjokket meg mest egentlig var jo hvor var Napoleon?
KA: Han var i broene.
Pont d'Austerlitz, Pont d'Iéna, ikke sant, de slagene.
En viktig del av olympiske leker er jo det som kalles la trêve olympique, altså en slags OL-fred.
Macron gikk jo ut før OL og sa at han også ønsket en trêve politique, en politisk våpenhvile.
Det fikk han jo.
Det var ingen store protester, det var ganske tyst over hele linjen.
Noe annet hadde jo vært ganske umusikalsk, gitt den store entusiasmen.
Men nå er jo OL over, og det er noen dager igjen til Paralympics.
Kan det være noen bevegelse her nå?
Hvor står vi?
GU: Det som vi ser skjer, er blant annet at den nye folkefrontens kandidat Lucie Castets, hun gir seg ikke.
Hun er på flere fronter, og skal blant annet, så vidt jeg har skjønt, være med på flere av disse sommeruniversitetene til de store partiene på venstre siden.
Og så spørs det da om Macron ønsker at denne olympiske freden skal være til
etter Paralympics-lekene også.
KA: På meg så virker det som han ønsker å forlenge den så lenge som mulig.
Han hadde et intervju i L'Equipe, en sportsavis, tidligere denne uka, der han rett og slett trakk en linje fra OL til politikken og sa at hvis OL har vist oss noe, så er det at franskmenn ønsker å samarbeide, ønsker å stå samlet, og det ønsker han å videreføre i politikken.
Han mener at det viser at det er en vilje til det, jamfør dette med samarbeid og koalisjoner og så videre.
Men så spørs det da om det vil skje, og selv om OL har vært en fantastisk periode nå for Frankrike, så har det jo ikke løst noen problemer.
Det er fortsatt ikke noen statsminister, regjeringen er avtroppende, protestene kommer til å komme, særlig, tenker jeg, hvis Macron utnevner en statsminister som ikke kommer fra denne venstrealliansen.
Hvis det blir type Xavier Bertrand fra Republikanerne, eller det blir Bernard Cazeneuve, tidligere statsminister for François Hollande, en eller annen sånn i gåseøyne konsensuell politiker, som allikevel vil skape reaksjoner.
Franck, noen siste ord om dette?
FO: Du løser heller ikke problemet hvis du utnevner noen fra venstresiden, for hvis du legger sammen stemmene fra Macron-sentrums høyre, fra Høyrepartiet, fra Nasjonalsamlingen, så er det ikke tvil om at franskmennene ligger til høyre og ikke til venstre.
Så det er ikke sikkert at et flertall av franskmennene av befolkningen vil godta
en ny statsminister som har en eller annen kobling til Mélenchons parti, for eksempel.
Så det blir problematisk, og derfor tror jeg mer på en teknisk løsning, egentlig.
At man velger noen som er mer nøytrale, egentlig.
Jeg tror at Macrons største mål nå er jo å komme levende frem til 9. juni neste år, slik at han kan oppløse nasjonalforsamlingen igjen, og kanskje oppe på å få et nytt flertall.
KA: Ja, han har jo sagt at han ikke skal oppløse den igjen, men han sier jo mye og gjør andre ting. Ok, vi må runde av.
FO: På slutten av hver episode pleier vi å be vår gjest om å komme med en fransk anbefaling.
Siden vi ikke har noen gjest i dag, har vi tre programledende en felles fransk anbefaling.
GU: Og det er nemlig boka «Franske tilstander», som nylig kom ut på Universitetsforlaget.
Det er Kjerstin som har redigert boka sammen med Pernille Rieker, og både Frank og Geir, det er meg, og Kjerstin bidrar med flere kapitler.
KA: Ja, dette er da en bok, hvis fulle tittel er «Franske tilstander, forstå det moderne Frankrike».
Og den er delt i tre deler.
I del 1 så er målet at man skal forstå fransk politikk og samfunnsliv.
Der skriver Frank det første kapittelet.
Og så er del 2 «Forstå fransk identitet og kultur», der Geir blant annet bidrar med to kapitler om fransk historie, og på hvilken måte det preger den franske identiteten, også i del 3 er målet å forstå Frankrikes rolle i verden der særlig Pernille Rieker fra Nupi har bidratt sammen med flere andre og dette er en bok vi håper får mange lesere mange av våre lyttere kommer til å synes den er nyttig og interessant forhåpentligvis og så vil vi komme tilbake til noen tematikker som tas opp i boka i senere episoder av denne podcasten.
FO: I hvert fall et skikkelig godt stykke arbeid, Kjerstin.
Gratulerer.
Da er vi i gang igjen, for sesong 10, er det ikke det?
Da gjenstår det bare å takke for oss, så høres vi igjen i neste episode av Frankrike Forklart.
Au revoir!