Franck Orban [FO]: Velkommen til 'Frankrike forklart', en podkast der du får svar på alt du lurer på om Frankrike. Mitt navn er Franck Orban.
Kjerstin Aukrust [KA]: Og jeg heter Kjerstin Aukrust. Etter en ventetid på over 76 dager har Frankrikes nye statsminister, Michel Barnier, som vi snakket om i forrige episode, endelig fått på plass en ny regjering, som ble kunngjort 21.9. Hvordan ble denne nye regjeringen satt sammen av statsministeren og president Macron? Hvordan er maktforholdet mellom ulike partier i sentrum og på høyresiden innad i regjeringen? Og hvilke signaler har kommet ut om hva den nye regjeringen skal ta tak i? Og hva kan man si om reaksjonene etter denne sammensetningen, både på venstresiden og ytre høyre.
Dette skal vi snakke om i dag, Franck og jeg, så det er jo bare å sette i gang.
FO: Skal vi begynne med å gi litt bakgrunnsstoff?
Hvordan danner man vanligvis en ny regjering i Frankrike?
I forhold til grunnloven fra 1958, dvs. den femte republikk?
KA: Her får du bare 'correct me if I'm wrong', men sånn som jeg har forstått det, og dette snakket vi også om i forrige episode, så er det jo presidenten som utnevner statsministeren, og så er det statsministeren som setter på plass, som utnevner ny regjering, i samråd med presidenten. Er ikke det riktig?
FO: Jo, det er jo det.
Så det betyr at presidenten har til syvende og sist anledning til å støtte eller ikke støtte et forslag om en ny minister.
KA: Men har han vetorett, på en måte, eller ikke?
FO: Det står ikke nødvendigvis skrevet det i teksten, men presidenten skal godkjenne ministeren.
Så sånn har det vært i praksis.
KA: Og det kan man vel kanskje anta at det har skjedd her?
FO: Det kan vi snakke om litt etter hvert.
Men det som kanskje var litt spesielt her, det er jo måten det skjedde på.
Husker du hvordan ... Hadde Barnier full frihet til å utnevne ministrene sine, eller?
KA: Nei, altså ... Det tok jo litt tid, dette her.
Og for det første så hang jo det sammen med at Macron ønsket jo en bred koalisjon.
Og det sa jo Barnier også, at han ønsket å få inn også representanter fra venstresiden, det kan vi komme tilbake til at det lyktes han ikke med i så stor grad.
Og så er det jo noen prosesser som ligger der som handler om å sjekke disse, altså bakgrunnssjekke dem.
Fordi det har jo vært en del skandaler tidligere, der man ikke har vært så transparent på ulike koblinger og interesser.
Så det er jo en prosess som vil ta litt tid uansett.
Og så var det vel så vidt jeg forsto også noen som Barnier ønsket å utnevne som sa nei til ulike poster, som kanskje hadde sett seg ut en statsrådpost, og så var det ikke akkurat den de fikk tilbud om.
Samtidig som det også var noen potensielle kandidater som hadde en litt problematisk politisk bakgrunn, f.eks. at de hadde støttet La Manif Pour tous i sin tid, altså denne bevegelsen som protesterte mot homofilt ekteskap.
FO: I media fikk du nye navn hver dag, og det ble testet menn eller kvinner fra venstresiden, fra høyresiden ... Det så så uoversiktlig ut, egentlig.
Man visste egentlig ikke helt hvilken statsminister man skulle få, fra venstresiden, fra høyresiden ... Så det var litt mindre kaotisk i forbindelse med dannelsen av den regjeringen der.
Det tok tross alt to uker, noe som er en lang periode under en 50-republikk.
Men stemningen i media var jo at Barnier egentlig ikke var helt fri til å bestemme selv hvilken minister han skulle ha.
KA: Det var noen føringer der.
Men vi kan jo se litt nærmere på sammensetningen av den nye regjeringen.
Barnier 1, som vi vel kan kalle den.
Og kan du ta oss gjennom hvor kommer de forskjellige statsrådene fra?
Vi trenger ikke å navngi alle da, dette vil jo ta altfor lang tid, men ja.
FO: Nei, jeg skal gi litt fun facts.
For det første så er det 40 statsråder totalt.
20 ministre.
15, hva heter de for noe?
Viseministre. Også er det er fem statssekretærer.
Den skiller seg ikke spesielt ut når det gjelder antall ministre.
Det meste du har hatt, var under Michel Rocard, sosialisten, på begynnelsen av 90-tallet, med 52 ministre.
Og det minste var med François Fillon i 2007, med 20 ministre.
Det som er interessant, er fordelingen mellom dem.
Du har 20 ministre, 15 viseministre og 5 statssekretærer.
Det er en økning av antall ministre i forhold til både viseministre og statssekretærer.
I den omgangen der har man fått en egen minister for å koordinere regjeringen.
Det har man egentlig ikke sett før.
Det skjer ikke på det nivået.
Det skyldes ulike politiske nyanser i regjeringen, og at man må samordne aktiviteten.
Men litt mer fun facts.
Når det gjelder alderen ... For vi har jo fått den eldste statsministeren i Frankrike under Den femte republikk, hvis ikke dette er helt feil?
73 år.
Den yngste er Antoine Armand, 33 år.
Og gjennomsnittsalderen er på 52,5 år.
Så det er en relativt erfaren regjering.
Det som også er interessant, er hvor de kommer fra.
Du spurte hvor de kommer fra, så jeg hentet Frankrike-kartet.
Og det er litt interessant, for du ser at det er litt mindre parisisk preget.
Så de kommer litt fra ulike regioner i Frankrike.
Noen av dem er jo til og med ordfører.
Det er mer spredning.
Det er en god del navn som kommer fra Savoie-regionen.
Men det er et ønske om å desentralisere ministerpostene.
Det er jo litt interessant.
KA: Har de ikke fått en desentraliseringsminister også, faktisk?
Som har ansvar for «les collectivités territorielles», som det heter.
FO: Og det er jo litt interessant, egentlig.
Når man ser på hvilken funksjon de har hatt tidligere, disse ministernæringene.
Fordi du har fått et større innslag av parlamentarisme i den nye regjeringen.
Du har totalt 27 ministre som enten har vært medlem av nasjonalforsamlingen, eller senatorer.
Du har tre ordførere, du har to regionspresidenter, og så har du én fylkespresident.
Så det er et ønske om å ha litt mindre fokus på Paris, og få med seg de andre leddene i statsforvaltningen.
Når det gjelder utdanning ... Litt interessant, fordi at sju av dem - 16 - har gått på økonomiutdanning.
Og det er bare to som kommer fra École Nationale d’Administration, som er sentralstatsforvaltningsskole.
Så det betyr at det er en hovedvekt av folk med økonomisk utdanning.
Så det er jo ...
KA: Jeg så også at regjeringen er likestilt.
Altså det er kjønnsbalanse.
FO: Tja, tja vil jeg si.
For det er jo i utgangspunktet 20 menn og 20 kvinner.
Men når man ser på departementene, hva ser vi?
At der er det mennene har fått de «viktige» postene.
Så det er en dreining mot mindre likestilling mellom menn og kvinner.
KA: Det viktigste er jo hvor de kommer fra politisk.
Hva kan vi si om dette?
FO: Nei, altså ... Det er klart at det er en ... Det er en samlingsregjering mellom sentrum og høyre.
Og i den nye regjeringen så har de omtrent likevekt mellom ... Altså Macrons parti, Renaissance, og republikanerne.
Sånn tolv mot elleve.
Og så har du litt innslag av andre sentrumspartier. MoDem, altså partiet til François Bayrou, har tre ministre.
Horizons, partiet til Édouard Philippe, har to ministre.
Og så er det en eks tidligere republikaner, de er fem stykker.
UDI har tre poster.
Én fra Parti radical.
Og så er det én fra tidligere Sosialistisk Parti, og da skal man ganske langt tilbake i tid for å se at han er medlem av Sosialistisk Parti.
Så ingen av denne venstrealliansen har vært i nærheten av å takke ja til noe tilbud derfra.
Men det som er interessant, er at totalt sett så var det sju ministre fra den forrige regjeringen som beholdt jobben.
To beholdt samme stilling, på forsvar, Lecornu, og på kultur, Rashida Dati.
Men egentlig så har Macron-gjengen fått de tolv viktigste postene.
De har fått økonomi, arbeid, grønt skifte, undervisning, territorier, forsvar, offentlig sektor, EU og industri.
Så det vil si at det er en viss grad av kontinuitet her, ikke sant.
Altså høyresiden, republikanerne, de fikk bl.a. det viktige innenriksdepartementet.
Da skal man være snill mot de snille og snill mot de slemme.
Landbruk har de fått, og oversjøiske territorier.
Så det er en deling mellom de to partiene, og så er det innslag av de andre sentrumspartiene.
Er det noen av disse profilene vi bør snakke litt mer om?
KA: Jeg tenker særlig den du nettopp nevnte, innenriksminister Bruno Retailleau, som kanskje er det mest kjente navnet.
Kanskje det eneste?
For det la jeg merke til at det er veldig mange ukjente navn her, og ikke bare for nordmenn, men for veldig mange franskmenn også.
Så man kan jo regne med at mange av de mer profilerte politikerne har sagt nei, ikke sant?
Jeg tenker på Laurent Wauquiez f.eks.
Han som er parlamentarisk leder for Les Republicains.
Men han, i likhet med mange andre, har jo en plan som er litt mer langsiktig.
Og det er jo presidentvalget 2027.
Og da har man ikke lyst til å skitne til hendene sine i en sånn type regjering, ikke sant.
Så han er jo ikke der.
Bertrand, som var en mulig statsministerkandidat, er ikke der.
Sannsynligvis pga. veto fra Marine Le Pen.
Hun ønsker ikke å ha han i den pakka.
Gérald Darmanin, tidligere innenriksminister, er ikke med videre.
Ikke Gabriel Attal, tidligere statsminister, som nå er opptatt med å være parlamentarisk leder for Renaissance.
Og heller ikke François Bayrou, leder for MoDem, som har vært i regjering tidligere.
Men kanskje han også sikter på 2027.
FO: De verste rivalene til Barnier sitter egentlig i nasjonalforsamlingen.
Så den viktigste delen av den politiske kampen som vil foregå, vil foregå i nasjonalforsamlingen.
KA: Jeg har lyst til å si to ord om Retailleau, den nye innenriksministeren som har vært leder for senatorene i Les Républicains hittil.
Jeg tror at han er den som kommer til å markere seg mest når det gjelder høyredreining av politikken.
Streng linje når det gjelder innvandring og en retorikk som minner svært om Ytre Høyres retorikk og deres politikk.
Og han har hatt noen uttalelser som jeg personlig mener er svært betenkelige, ganske nylig, som handler om kolonitidens velsignelser.
En måte å snakke om innvandrere på hvor han snakker om noe primitivt instinkt eller noe sånt.
Hvor rasismen, mener jeg, ligger rett under overflaten her, ikke sant.
Og jeg tror at vi kan se for oss en innstramming i innvandringspolitikken som er ganske hard.
Deler du det synspunktet, eller?
FO: Det er heller ikke så uvanlig når det gjelder enkelte perioder. Å gi en høyere dreining til en høyere regjering når det trengs.
Og den regjeringen trenger å få støtte fra Nasjonal samling.
Dermed trenger man garanti, og garanti får man ved at han inntar en posisjonering.
Som ikke forkastes helt av den mer moderate høyresiden, men som kan godtas av f.eks.
Marine Le Pen.
Så det blir spennende å se når han møter virkeligheten.
En konkret sak er jo hva gjør du med de innvandrerne som ikke har rett til opphold i Frankrike, og som må sendes tilbake?
Omtrent 5 % effektueres i praksis i Frankrike.
Det sies, og han har lovet at han skulle øke det betraktelig.
Men det innebærer at du må inngå avtaler med andre land for å få lov til å transportere ut dømte til disse landene, og det får man ikke til.
Man får det til i andre land, men ikke helt i Frankrike.
Da blir det forskjellen mellom diskursen, som er kjempetøff, og virkeligheten, som er noe annet.
KA: Man har allerede sett nå, har jo ikke regjeringen levd så lenge ennå, men man har allerede sett at det er noen mulige gnisninger innad i regjeringen.
Blant annet knyttet til Retailleau, hvor han allerede har vært i litt sånn polemikk med den nye justisministeren.
Didier Migaud, som du nevnte var eks-partisosialist for en god stund siden, men er det et slags venstrealibi.
Og der virker det som man har en litt annen take på nettopp dette med innvandring, og kanskje også rettsvesenets rolle i den type praksiser som du er inne på.
Og for å ta et siste navn i regjeringen litt mer spesifikt, du nevnte jo Antoine Armand, 33 år, som er nå finansminister, eller økonomiminister, veldig viktig post.
Og han uttalte jo bare for få dager siden i et radiointervju at han mente at Nasjonal samling er utenfor denne republikanske buen, som han da ikke ønsket å invitere til samtale.
Og da fikk han kjeft av Barnier rimelig kjapt etterpå, som til og med tok en telefon til Marine Le Pen for å ...
FO: Det er kanskje det som er mest urovekkende, egentlig.
Da han tok seg tid til å ringe henne direkte.
Det viser på en måte det syke forholdet i den regjeringen.
Men ettersom nå har vi slått fast at dette er en type koalisjonsregjering mellom sentrumspartiene og høyresiden, og det er ikke helt ukjent i Norge, disse koalisjonsregjeringene.
Men hvis du ser på maktforholdet mellom partiene, hva skal vi kalle den ... For Barnier selv sa at dette er ikke noen kohabitasjon.
Men hva blir det da?
KA: Ja, det er ikke noe samboerskap, ikke sant, som vi har hatt flere ganger tidligere under den femte republikk.
Jeg så en morsom take på det, hvor det var noen som kalte det en collocation, altså at du bor i en slags kollektiv.
Det er ikke samboerskap, men det er kollektiv.
FO: Nei for det er jo ikke en klassisk samboerskapssituasjon.
Det er mer en som du nevnte, en koalisjonsregjering på en eller annen måte.
Men som er i mindretall.
Hvis Barnier selv sier at dette er ikke noe cohabitation, så mener han det.
Så han legger ikke opp til noen åpen konflikt med Macron om maktfordelingen.
Men samtidig har han sagt at alt vil jo deles.
Han nevnte bl.a. utenrikspolitikken og EU.
Det er interessant å se at han har en minister som ligger direkte under ham, og det er europaministeren.
Slik at han har ikke tenkt å gi slipp på EU-politikken.
Samtidig som han hevder at det ikke blir noe tvunget samboerskap, så sier han samtidig at all makt skal deles.
Det er ikke sikkert Macron syns det er greit, for han vil gjerne beholde sine privilegerte maktområder, som er vanligvis i fransk politikk.
Det er utenriks- og forsvarspolitikken.
Da blir det interessant å følge med.
KA: Men tror du de har veldig ulik tilnærming til EU f.eks.?
Eller er ikke de ganske på linje?
FO: De er liberale begge to.
Jeg ser ingen stor forskjell mellom dem egentlig.
Men Kjerstin, hva om samboerskapet ikke var innafor regjeringen, men utenfor?
KA: Ja, da tenker du på Nasjonal Samling, eller?
For de er jo i en helt ny og unik situasjon.
Der regjeringen sitter på Nasjonal Samlings nåde.
Og det har man ikke sett før.
FO: Den telefonen som Barnier tok til Marine Le Pen, viser egentlig at han er kjemperedd for å få miste støtte fra nasjonalforsamlingen.
Hvordan vil den støtten utspille seg i praksis?
KA: De er jo avhengig av støtten fra Nasjonal Samling, ikke bare for å unngå mistillitsforslag, men for å få gjennom nye reformer osv.
Så de er jo nødt til å gi dem det de vil ha.
Det er en slags byttehandel, på en måte.
Og du nevnte tidligere at Marine Le Pen har sagt ja og nei til enkelte forslag til ny minister.
Så hun har hatt noe å si om utvalg av nye ministre.
Men hva vet vi om hva slags politikk de kommer til å føre, Franck?
FO: Det jeg noterte, var Barniers vektlegging av budsjettsituasjonen i Frankrike.
Som er mildt sagt kritisk.
Det vil si at Frankrike nærmer seg et budsjettunderskudd på 6 % av et bruttonasjonalt produkt, mot de tre prosentene som vanligvis er godtatt av EU-traktatene.
Så han varsler om at det må en innstrammingspolitikk til.
Og det betyr at man skal øke skattene, f.eks.
Men ikke for alle.
Han har sagt at middelklassen skal skånes, i hvert fall.
Men middelklassen på fransk, det er jo noe veldig vagt.
Hvor begynner middelklassen?
Hvor slutter middelklassen?
Han varsler om at noe må gjøres med budsjettsituasjonen.
Hvem skal betale?
Det er ikke helt uten videre sikret ennå.
Det er jo vektlegging på budsjettet og behov for å komme på en bedre kurs når det gjelder finanssituasjonen.
Han varslet at indre sikkerhet skal styrkes.
Du nevnte Bruno Retailleau, som er en skikkelig tøffing.
Der varsler han at han tar velgerne fra Nasjonal samling på alvor, og at noe skal gjøres med sikkerheten, stort sett i Frankrike.
KA: Men la oss snakke litt om reaksjonene fra de andre kantene av politikken.
Hvordan reagerte f.eks. venstresiden i Ny folkefront på denne nye regjeringen?
FO: Jeg tror venstresiden er forbanna.
De har litt skyld for det selv, men de er forbanna fordi Macron i utgangspunktet ikke fulgte opp det som er praksisen i den femte republikk.
Det har vi snakket om før.
Når presidentens parti taper et parlamentsvalg, da utnevner han en statsminister fra opposisjon.
Det er fra de partiene som har fått størst oppslutning.
Problemet med parlamentsvalget var jo at det største enkeltstående parti med størst oppslutning var en nasjonalsamling.
Det var ikke aktuelt.
Og at koalisjonen, gruppen som vant valget, var venstreblokken.
Men Macron bestemte seg for å overse fullstendig at venstrealliansen hadde vunnet valget.
Dermed sitter igjen venstrevelgerne med følelsen om at de blir totalt oversett.
Og at man i stedet valgte å danne en regjering med de to taperne av valget.
Det er jo litt paradoksalt, tross alt.
Og det grenser litt gjennom det demokratiske paradokset.
KA: Så venstresiden, som allerede har tatt i gatene flere ganger for å protestere, har varslet flere demonstrasjoner, også en generalstreik 1. oktober.
Mange fagorganisasjoner som støtter det også, så jeg tror vi ser en del av det fremover.
Det vil skje på gata.
I nasjonalforsamlingen sitter de fast.
De kan ikke gjøre noe uten å få støtte fra Nasjonal samling.
Det smaker vondt for mange.
Men det kan komme.
I forbindelse med budsjettsituasjonen så kan det komme mistillitsforslag.
Og da kan det hende at et mistillitsforslag som er fremmet av venstresiden kan bli støttet av Nasjonal samling.
Eller omvendt.
FO: Men venstresiden er lost i parlamentet, de har ikke flertall i Senatet.
Og de trenger støtte fra Nasjonal samling i nasjonalforsamlingen.
Ergo, det du sier, det vil skje ute på gata.
Vi må jo snakke litt om ... Nasjonal Samling.
Hvilken makt de egentlig har nå.
Hva vil Marine Le Pen?
Hva tror du?
KA: Jeg tipper hun er veldig fornøyd med å ha kommet i en sånn indirekte maktposisjon.
Til tross for at hennes parti ble nummer tre i valget.
Og at det selvfølgelig var en skuffelse all den tid de håpet å få statsministeren og flertallet i nasjonalforsamlingen.
Så hun er nok ganske fornøyd.
Er ikke det også ditt inntrykk?
FO: Hun er veldig fornøyd, fordi hun har fått en stilling som parti aldri har hatt før.
Og jeg noterte meg også reaksjonen til presidenten for partiet, Jordan Bardella, som sa dagen etter at regjeringen kom på plass ... Jeg tror han sa noe som ... Den regjeringen er dødfødt.
Så de sitter på ... De har fingeren på knappen, og de kan trykke på knappen når de vil.
Men om de vil gjøre det nå ... De jobber iherdig med å fremstå som politisk ansvarlige.
De vil kanskje ikke være en bølle som svever med kaos i fransk politikk.
Så de har jo tid.
De kan vente til f.eks. neste vår, når presidenten igjen kan oppløse nasjonalforsamlingen.
Flere aviser påpekte en ting, og det er jo det partiet som vant valget, er egentlig nasjonalforsamlingen.
Faktisk så har vi havna litt der.
KA: Nei, fordi det er jo litt interessant å snakke om hva slags rolle Macron vil ha i forhold til regjeringen.
Hva tenker du Franck?
Er han fortsatt en relativt mektig president?
Eller har han blitt en såkalt lame duck?
Altså mer sånn avmektig, da.
FO: Selv om vi ikke har fått et så tvunget samarbeid som før, og som førte til at den franske presidenten ble mer marginalisert, og hvor hovedvekten av fransk politikk gikk over til regjeringen og parlamentet ... Selv om vi ikke har fått dette, så har man likevel en situasjon hvor presidenten er mye svakere nå enn før.
Og hvor han ikke vil være premissleverandør på samme måte som før.
Så uten å gå så langt som å kalle ham en lame duck, dvs. noen som er totalt avmektig, så er han de facto en posisjon nå hvor han må trekke seg litt tilbake og godkjenne forslag fra regjeringen.
Riktignok så er han fornøyd òg, fordi hans parti har fått en stor del av kaka i regjeringen.
Så det er ingen grunn for at han skal sette seg imot den regjeringen.
Men han vil ikke kunne stå frem så mye som før, og det er et problem for ham.
For det er ikke hans temperament.
KA: Og tenker du at denne svekkelsen innenriks vil også prege hans posisjon utenriks?
At han også er svekket på den internasjonale arenaen?
Det har man sett allerede i forhold til utnevnelsen av den nye franske EU-kommisjonær.
Hva skjedde der egentlig?
FO: Thierry Breton, som var kommisjonær, og en mektig fransk kommisjonær, ble ikke videreført i den nye kommisjonen.
Det var noen uoverensstemmelser med Ursula von der Leyen?
Det må sies at han hadde en veldig viktig posisjon i EU-systemet.
Han hadde langt mer makt i kommisjonen enn titten skulle tilsi.
Og at han kom i klammeri med Ursula von der Leyen.
Og uenigheten gikk på hennes lederstil.
Han mente at hun var altfor kontrollerende, egentlig.
Og mens han var kandidaten som ble foreslått av Macron i sommer, og vanligvis er det slik at et land bestemmer hvem som skal bli kommisjonær for det landet, så gikk med Ursula von der Leyen til Macron og sa at vi vil ikke ha han lenger.
Og dermed så ble Macron stilt foran et valg.
Enten så kunne man videreføre Breton som kommisjonær, men med mindre makt i EU-systemet.
Eller så kunne Frankrike få en ny kommisjonær.
Med en mektigere tittel, dvs. at han skulle bli executive co-president.
Det er seks visepresidenter i EU-systemet.
Stefan Séjourné, som er tidligere utenriksminister, blir jo nå visepresident i EU.
Men han har fått mindre makt, egentlig, enn det Breton hadde.
Så det viser på en måte at en del av den forhandlingsmakten har gått over fra Macron, fra den franske presidenten, til Fru Leyden og kommisjonen.
Og det er bare et tegn.
Men det er ikke noe godt tegn, egentlig, at en mann som Breton, som er ganske handlekraftig ...
Han var litt stor i kjeften, og kritiserte Leiden og sa at vi bør få en annen president for kommisjonen.
Hun digger ikke det.
Det straffet seg.
KA: Det straffet seg åpenbart.
På slutten av hver episode kommer vi med en liten fransk- eller frankofon-anbefaling til våre lyttere.
Franck, har du noe på lager i dag?
FO: I en tidligere episode anbefalte vi boken av Sylvi Kauffman, 'De blinde', som fortalte om hvordan store deler av den franske intelligensiaen lot seg forføre av Putin-regimet de siste tiårene.
Jeg vil gjerne følge opp dette med å anbefale en annen bok som heter 'Den russiske fascinasjon», La fascination russe.
Den er skrevet av Elsa Vidal, som er spesialist i den postsovjetiske verden.
Hun er journalist, og hun er også sjef for Russland Desken ved radiokanalen RFI.
Hun setter det i et mye større tidsperspektiv.
Man går gjennom de ulike presidentene under en femte republikk og ser litt på hvordan egentlig franske presidenter har hatt en tendens til å ikke være spesielt fordomsfulle når det gjelder å godta Russlands overtramp på ...
Og boken foreslår en del grep for å komme ut av det.
KA: Spennende.
Takk for det, Franck.
Da håper vi at dere lyttere har fått litt mer innsyn i hvordan den nye regjeringen i Frankrike ble til, og ikke minst hvem som utgjør den, og da gjenstår det bare for oss å si at vi høres igjen i neste episode av Frankrike forklart.
Au revoir!