Anje Müller Gjesdal [AMG]: Velkommen til 'Frankrike forklart', en podkast der du får svar på alt du lurer på om Frankrike. Mitt navn er Anje Müller Gjesdal.
Franskmenn elsker den nordiske krimlitteraturen.
For mange kjennetegnes den av en kald atmosfære, ofte beskrevet som mørk, iskald og gåtefull. Vidstrakte, snødekte landskap, lange polarnetter og små, isolerte samfunn danner bakteppet for historier som er rik på spenning og mystikk.
Den uhyggelige atmosfæren tar lesere med til en verden der farene lurer i de fjerneste avkroker, der løsningen på gåten ligger begravd dypt under snøen.
Skandinaviske thrillere er ikke minst kjent for sin kompleksitet.
De utforsker ofte sosiale og politiske temaer som ulikhet, korrupsjon, miljøkonflikter og kulturelle spenninger.
Hovedpersonen er ofte politifolk eller privatdetektiver som hjemsøkes av sine egne demoner og konfronteres med grusomme forbrytelser i fiendtlige miljøer.
I dag er vi inne fra Bergen med en spesielt spennende Frankrike forklart-episode, fordi vi er så heldige at vi har fått besøk av to anerkjente representanter for nordisk krim.
Den ene er fransk, mens den andre er norsk.
Det dreier seg om Olivier Truc, som er journalist og forfatter, og som nå er på Norgesturné i anledning bl.a. lansering av ny bok.
Han har publisert flere krimromaner med handling fra Nord-Norge.
Vi har også vært heldige å få med oss den norske krimforfatteren Gunnar Staalesen.
Gunnar Staalesen har studert fransk og vært mye i Frankrike, og mange av hans bøker har blitt oversatt til fransk.
Så vi har det perfekte selskapet for å snakke om nordisk krim, eller 'Nordic noir', en meget populær sjanger i både Skandinavia og Frankrike.
Vi skal begynne med deg, Olivier.
Du er journalist og forfatter og du har bodd i Stockholm siden 90-tallet.
Og der har du bl.a. vært korrespondent for de store franske avisene Libération og Le Monde.
I denne sammenhengen vil jeg igjen trekke frem dine krimbøker, som har handlinger fra Nord-Norge eller Sápmi, altså de samiske områdene på Nordkalotten.
Disse bøkene skildrer mystiske hendelser med utgangspunkt i reinpolitiet i Finnmark.
Og du skildrer naturen og kulturen på Nordkalotten, men også samisk mytologi og norsk samtidshistorie og konflikter som utspiller seg.
Flere av disse bøkene er forøvrig oversatt glimrende til norsk av Egil Halmøy.
Jeg vil her trekke frem 'Vargsundet' og '40 dager uten skygge'.
De anbefales.
Det er skikkelig spennende bøker fra nordnorsk landskap.
Kan du fortelle oss litt om bakgrunnen for at du valgte å skrive krimbøker med denne settingen, og hvordan har disse bøkene blitt tatt imot av franske lesere?
Olivier Truc [OT]: Men det er så at, som du sa, jeg flyttet hit til Sverige.
Jeg bor i Stockholm og har bodd der i 30 år.
Jeg kunne ingenting om Norden, faktisk, da jeg flyttet hit.
På den tiden ville jeg flytte til Libanon som korrespondent, og jeg traff en svensk skei i Montpellier, der Gunnar har vært også.
Og det ble Sverige istedenfor Libanon.
Så jeg begynte fra scratch i Norden og begynte å reise rundt som korrespondent.
Og da jeg kom i kontakt for første gang med samiske spørsmål, det var etter et par år, det var i 1997 ...
Det var valg på Sametinget i Sverige.
Det var andre gang det var valg.
Jeg traff en ung samisk jente som skulle stemme.
Jeg spurte henne hvorfor hun skulle stemme på et visst parti.
Hennes brødre var reindriftsutøvere i hjemlandet Härjedalen og var i konflikt med bønder.
Og etter et år dro jeg dit og traff dem.
Og traff også bøndene.
Og da forsto jeg jo at Sápmi var et konfliktområde.
Det var da jeg begynte å interessere meg for disse spørsmålene.
Også da jeg kom tilbake til Stockholm, spurte mine venner i Stockholm som hadde reist over hele verden, de kunne ingenting om samiske spørsmål.
De fleste av dem har aldri vært i Sápmi.
Jeg ble veldig forbauset, og det var da det vekket min interesse.
Etter noen år lagde jeg en artikkel om et samisk domstolprosjekt.
Og da traff jeg en mann som fortalte om det, for første gang, om reint politi.
Jeg tenkte det var spennende, det kunne være en bra måte å fortelle disse fortellingene på, gjennom et veldig originalt synspunkt.
Det var så det begynte.
Jeg gikk gjennom de to første bøkene i norsk Lappland, i Finnmark.
Jeg tok disse reinpolitiene som finnes bare i norsk, men jeg tok dem også til svensk.
Så jeg lurer ikke lesere der.
Det var sånn det begynte.
AMG: Det er utrolig godt fortellergrep, det å følge dette reinpolitiet.
Så det er veldig spennende.
Du har truffet veldig med konflikter som har blitt aktuelle, spesielt i Norge.
Vi har hatt store demonstrasjoner om Fosen, om ressurskonflikter.
Så det er et veldig aktuelt tema.
Men hvordan ser franske lesere på disse temaene?
Er det noe som ...
Som de er kjent med, eller blir det helt fremmed for franskmenn?
OT: Det er mange som er forvirret over at nordiske land, som har så bra rykte i Frankrike, og er progressive land som tar hånd om minoriteter og menneskerettigheter.... de forstår ikke det.
Det er mange som forstår at det er mye dobbeltmoral.
Det er ikke bare i Frankrike det finnes dobbeltmoral.
Det føles skjønt for franskmenn.
AMG: Helt sant.
Vi skal gå over til Gunnar.
Gunnar Staalesen er jo en som knapt trenger noen introduksjon.
Han er kjent som forfatter og som dramatiker.
Gjennombruddet fikk han spesielt med kriminalromanen om Varg Veum som er ... ja, har solgt i bøtter og spann og blitt filmatisert.
Men det som er spesielt interessant for vår podkast, det er jo det nære forholdet som Gunnar Staalesen har til Frankrike, til fransk språk, til fransk kultur.
Du har jo studert fransk, du har vært veldig mye i Frankrike.
Men ikke minst har bøkene dine blitt oversatt til fransk i et voldsomt omfang.
Og jeg var i forkant av denne episoden inne i den nettbokhandelen som jeg pleier å bruke.
Og så søkte jeg opp Gunnar Staalesen.
Og det var side på side på side med Staalesen-oversettelser.
De fleste var av Alexis Fouillet, sånn at her er det bare for eventuelle frankofone lyttere å sjekke ut disse.
Kan du si oss litt om bakgrunnen for at du har blitt så populær og blitt så mye oversatt til fransk?
Hva er det som gjør at en forfatter fra Bergen treffer bokmarkedet og leserpublikummet i Frankrike på denne måten?
Gunnar Staalesen [GS]: Det er kanskje vanskelig for meg personlig å si hvorfor jeg er blitt populær i Frankrike.
Men jeg vil gjerne si først at det har jo vært det vi i Norge kaller frankofil fra tidlig barndom av.
Og det begynte med lesningen av bøker av Jules Verne og Alexandre Dumas.
Og senere, da jeg kom på videregående skole, ble jeg fascinert av fransk film, fransk musikk, syns jeg alltid.
Visesang, Jacques Brel, hva det måtte være.
Veldig mye bra kultur i det hele tatt i Frankrike.
Så fransk var da det første faget jeg tok på Universitetet i Bergen, nettopp pga.
min interesse for fransk.
Og jeg ville da bli enda bedre til f.eks. å lese fransk litteratur i originalspråket.
Men så var jeg jo da heldig, etter at jeg hadde skrevet kriminalromaner i ganske mange år, så ble vi ... Den franske staten inviterte 20 norske forfattere til Paris.
Det var vel i 1992-1993.
Da var vi i Frankrike, både i Paris en uke, og så var vi rundt omkring i provinsen.
Og da var det et fransk forlag som oversatte en av mine bøker til fransk.
Det ble ingen stor suksess, men så ble jeg da noen år senere invitert til en stor nordisk festival der.
Da var det et annet fransk forlag som oversatte en av bøkene mine, uten at det heller ble noen stor suksess.
Så var det det franske forlaget Gaia som bestemte seg for at de ville prøve å utgi hele Varg Veum-serien fra 2001-2002.
Da var det Alexis Fouillet fikk i oppdrag å arbeide med det.
Og det må man jo da si ble en litt større suksess.
For da har jo de oversatt nesten hele serien.
Det er 20 bøker som har kommet ut på norsk.
Og de har oversatt 18 til nå.
I tillegg har jeg denne Storbergens-trilogien, som på mange måter er mitt hovedverk.
Som da også er en type kriminalroman, fordi det begynner med et mord på første side, som blir oppklart på de siste sidene i bind tre.
I Frankrike utga de dette verket i seks bind, som «Le Roman de Bergen».
Og noe av det jeg er mest begeistret for, er jo en fransk kritiker som utnevnte meg til «Le Balzac de Norvège» på dette verket.
AMG: Utrolig fint.
Jeg må bare si sånn som språkforsker, så det har jo så mye å si med disse ... Altså det å oversette hele forfatterskap på denne måten, og de dyktige forfatterne som både Halmøy og Alexis Fouillet, altså det har så mye å si den formidlingen mellom Norge og Frankrike.
At det må vi bare oppfordre forlagene til å ja, fortsette med.
Men du har jo vært mye både på festivaler, litteraturfestivaler i Frankrike og truffet lesere, truffet publikum.
Så ser du liksom noen forskjell i hvordan leserne dine tar imot dine bøker i Frankrike og leserne i Norge.
Er det andre ting som legges vekt på i anmeldelser og blant lesere?
GS: Egentlig ikke, for det er jo fordelen med å være kriminalforfatter.
Er at hvis man skriver en klassisk kriminalroman, og jeg gjør jo det med en mordgåte, en etterforskning og en oppklaring, og en sentral hovedperson, i mitt tilfelle en privatdetektiv, så er jo det en sjanger som er lik i Norge, i Frankrike, i USA og i England, over store deler av verden.
Så den er gjenkjennelig.
Det interessante nok for franske lesere er at Norge i seg selv og Bergen, der mine bøker i all hovedsak foregår, blir kanskje litt eksotisk.
For det er jo en del kulturelle forskjeller mellom våre land.
Men så vil jeg også si at Frankrike har jo vært et land som alltid har vært opptatt av kriminallitteratur.
De begynte tidlig å skrive det vi kaller moderne kriminallitteratur, helt på slutten av 1800-tallet.
Og de har jo store franskspråklige forfattere som Simenon, ikke minst.
Som jo har vært trendsettere gjennom mange år.
Og det at dette begrepet internasjonalt kalles Nordic noir ... Noir er jo et fransk ord, og det har de jo arvet fra Série Noir, som jo var en veldig epokedannende serie med utgivelser av kriminalromaner som også hadde spesielt litterær verdi.
Og det er vel veldig typisk at en av mine personlige favoritter som kriminalforfatter, Raymond Chandler, han ble vel oppdaget og anerkjent før i Frankrike enn de hadde oppdaget ham hjemme i USA.
AMG: Du nevnte et begrep som har fått mye oppmerksomhet, og det er dette med nordic noir.
Nordisk krim har fått et stort publikum i Frankrike, og da bruker man begrepet.
Etter spesielt kjente TV-serier som Broen og Forbrytelsen fra Danmark.
Hva skyldes denne interessen?
Hva er det som gjør at franskmenn er fascinert av nordisk krim, av Skandinavia, av det nordiske?
Kan du kommentere det, Olivier?
OT: Det var bra fortellinger, bra bøker.
Interessen i Frankrike for Nordic Noir begynte enda mer i TV-serier.
Det var mye med Henning Mankel i den svenske enheten.
Det ble veldig stort i Frankrike.
Stig Larsson ble en venn også.
Det er mange nordiske forfattere som har fulgt etter det også.
Alle franske forlag ville ha sin nordiske forfatter, Nordic Noir.
Så det ble veldig populært etter det også.
Og så kom TV Serier som en våg av Nordic Noir.
Det var til og med et fransk forlag som ga ut krimbøker for noen år, og som sa på første stilling at dette er ingen svensk eller nordisk krim.
Det var så stort, og nå begynner det å bli litt langsommere.
Forfattere som Gunnar er fortsatt veldig populære, og jeg mistenker det er ganske mange franske lesere.
De fleste krimlesere i Frankrike er kvinner.
Jeg tror det er ganske mange kvinner som er litt forelsket i Varg Veum også.
Men ... Som her også er krim veldig populært i Frankrike.
Det er nesten en tredjedel av bøkene som er krim.
Så det er veldig stort.
Som sagt, de fleste lesere er kvinner.
Og det er de som leser mest.
GS: Jeg vil gjerne legge til at før Henning Mankel, så var det jo Sjöwall og Wahlöö.
Det store ekteparet som på mange måter er et vannskille i kriminallitteratur.
For de skapte den moderne kriminalromanen.
Og jeg var så heldig å være sammen med Maj Sjöwall en gang på en litteraturfestival i Frankrike.
Og da jeg så hvordan mine franske kriminalkolleger møtte Maj Sjöwall med en ærbødighet ... Det var virkelig dronningen over kriminallitteratur som kom der.
Og da så jeg jo hvilken betydning hun og hennes avdøde ektemann hadde hatt for også franske kriminalforfattere.
AMG: Men er det noe med selve denne krimsjangeren som gjør at den treffer godt utenlands og kan fungere lett i forskjellige kulturer, eller?
GS: Er det en god kriminalroman, og den har en god historie, så er den interessant og morsom å lese pga. at den er en god historie.
Men i tillegg, slik som også Olivier gjør, så tar de jo moderne kriminallitteratur ...
Etter arven fra Sjöwall og Wahlöö tar han opp samfunnsproblemer, viser konflikter i nåtiden på en måte som man ikke gjorde da Agatha Christie eller Simenon og den generasjonen kriminalforfattere gjorde.
Det er særpreget ved moderne kriminallitteratur.
Og mange av de temaene vi tar opp, er jo da internasjonale.
Det er temaer som også franske lesere kan identifisere seg med.
Når vi er på litteraturfestivalene i Frankrike, sitter vi alltid og signerer bøker og treffer vanlige lesere.
Og merker jo det at spørsmålene jeg får, kommentarene jeg får, er på mange måter veldig like de jeg får i Norge også.
Men alle syns jo også i tillegg at det er morsomt å lese bøker som foregår i et land der mange av dem aldri har vært.
AMG: Du nevnte litt dette med at krimromaner, eller i hvert fall moderne krimlitteratur, ofte behandler temaer som ligger tett på dagens samfunnsproblemer.
Her er det i Oliviers tilfelle gjerne miljøproblemer og ressurskonflikter.
Og du skriver jo f.eks. mye om dette med ... Altså kappløpet om utvinning av mineraler nordpå og konflikter rundt det.
Mens Varg Veum har faktisk befattet seg med vindkraft i «Vi skal arve vinden».
Og du, Olivier, du har jo bakgrunn som journalist, som dokumentarfilmskaper.
Og i hvilken grad kan du på en måte bruke krimromanen til å tematisere slike samfunnsspørsmål som også kan tematiseres i journalistikken?
OT: For meg er krimromaner et selvklart valg.
Den journalistikken som jeg gjør, i samme linje som mine krimromaner, betyr at jeg forsøker å forklare hvordan det går feil i samfunnet.
Og forsøke å personifisere det gjennom ulike karakterer og ulike hendelser.
Men det er det som i grunnen interesserer meg for krimromaner.
Som journalist ... Jeg har vært journalist i ganske mange år nå.
Jeg har vært i Norden i 30 år.
Jeg har besøkt Norden og Baltikum.
Det tar mye tid på meg å gjøre reportasje, og det er bare en liten artikkel å kjøre.
Så jeg er alltid frustrert som journalist.
Jeg tror krimromaner har kommet ut for å frustrere journalister som meg.
Som kan endelig gi ut sine storyer med full kraft.
Og det ... Jeg syns det egentlig er samme råd som det der.
Men det er bare på en annen måte.
Og du når ut et annet publikum også.
Kanskje et større publikum i og for seg.
AMG: Men som vi ser så er nordisk krim veldig populært i Frankrike.
Men hvordan er det med fransk krim i Norge.
Du nevnte jo Simenon, som er veldig kjent for sine bøker om politikommissær Maigret.
Helt fantastiske krimbøker.
Men er det på en måte noe nyere forfatterskap?
Altså blir det oversatt mye fransk krim til norsk?
Er nordmenn på samme måte opptatt av fransk krim?
GS: Man ser jo det at det oversettes franske kriminalromaner til norsk.
Uten at noen av dem vel har oppnådd en tilsvarende suksess som det Simenon i sin tid gjorde.
Hvis man teller antall titler norske kriminalromaner som blir oversatt til fransk, så er ikke det så veldig mange.
Det vi nordmenn opplever, er at det er relativt få oversettere som kan oversette fra norsk til fransk.
Det finnes jo selvfølgelig en del habile oversettere som oversetter motsatt veien, men ofte er det som er nåløyet, at det er for få oversettere til at man kan dekke bredt et lands litteratur.
Norske lesere er tradisjonelt rettet mot England og USA etter annen verdenskrig.
Der oversettes det jo heller ikke så veldig mye, for der leser man det ofte på originalspråket også.
Det kan man jo sjelden gjøre med fransk litteratur i Norge.
Men det er jo kommet noen franske kriminalromaner de siste årene, og som har fått både oppmerksomhet og god kritikk.
Og hvor populære de er, det tar jeg ikke sånn salgsmessig.
AMG: Nei, du har helt rett.
Og f.eks. Bernard Minier, som jo nettopp har blitt oversatt.
Så du har helt rett, men at det er et problem generelt at fransk litteratur må gjennom et nåløye, og som du sier, få oversettere.
Men samtidig få, men veldig dyktige.
Og generelt kan vi jo si at det har blitt oversatt mye viktig forfatterskap, franske forfatterskap, i det siste.
Så at det er en interesse i Norge for fransk litteratur som er ...
Og selvfølgelig med kjente forfatterskap som Annie Ernaux og Edouard Louis som ... Så kan vi håpe at det også sprer seg enda mer til krimsjangeren.
Ja, jeg tenker at vi skal gå videre til å snakke litt om forlagenes rolle bare nå.
Hvilken rolle spiller forlagene i dette med å plukke opp forfatterskap og formidle og velge å satse på forskjellige forfatterskap?
Opplever du ... Du nevnte jo at du hadde skiftet litt mellom forskjellige forlag i Frankrike, men at det med det siste løsnet på en måte?
GS: Absolutt.
Det er to viktige instanser for norske forfattere å bli oversatt til fransk.
Faktisk er oversetteren det viktigste leddet, fordi det er mange av de oversetterne som kan lese norsk, som anbefaler til franske forlag at det og det forfatterskapet er det kanskje verdt å se på.
Mange av de franske forleggerne kan jo ikke lese norsk, så de er avhengige av at noen forteller dem om dette er en god bok eller ikke.
Og så vil det jo være i Frankrike som det er i Norge, at hvis en bok slår rimelig godt an, og de i hvert fall ikke taper penger på den, så er de gjerne interessert i flere.
For mitt vedkommende, som har en serie på 20 romaner om Varg Veum, så blir jo Varg Veum en gjennomgående person.
Og da får man jo mange lesere som da har likt en Varg Veum-bok eller to.
De vender da tilbake til ham når det kommer en ny bok.
Det er det som er fordelen med å ha en seriefigur istedenfor å skrive frittstående kriminalromaner hele tiden.
Som er vanskeligere å få den type fokus på, hvis ikke forfatterskapet selv er av så høy kvalitet at det ikke spiller noen rolle.
AMG: Spennende.
Men så har vi jo andre.
Vi har forlag, men det er også andre institusjoner som spiller en rolle.
Når Olivier er her i dag, så er det jo også ... Fordi Institut français organiserer et litteraturtreff på Litteraturhuset senere i dag.
Så vi har institusjoner som Institut français.
Har vi norske institusjoner som gjør noe for å fremme norsk litteratur i utlandet?
GS: NORLA - Senter for norsk skjønn- og faglitteratur i utlandet gjør jo en kjempejobb.
Og vi har jo også den hjelpen at faktisk Kulturdepartementet, eller hvem det nå er som sitter på de pengene, bevilger en del penger til at norske forfattere skal både bli oversatt og få penger til å reise og representere Norge i utlandet.
Så jeg må nok si at norske kulturmyndigheter gjør også en ganske stor innsats for at norsk litteratur skal spres.
AMG: Ja.
På slutten av hver episode av vår podkast så ber vi vår gjest, eller våre gjester, om å komme med en fransk eller frankofon anbefaling.
Jeg tenkte vi kunne begynne med deg, Olivier.
Hva er din anbefaling til lytterne våre?
OT: Ja, jeg tenkte på en bok som jeg leser akkurat nå, en fransk bok som er skrevet av en vennlig forfatter som heter Laurent Guillaume.
Boken heter 'Les Dames de Guerre: Saïgon' og foregår i 1953, da det var en fransk koloni.
Det er veldig bra skrevet, og det er også en krim på sin måte.
Det er interessant, for det er en Indokina-krig som sjelden tas som tema i fransk litteratur, og spesielt i krimromaner.
AMG: Ja, det anbefaler vi.
Og det er jo en krig som kanskje ikke er så kjent i Norge heller, altså bakgrunnen med Frankrike.
Så vi anbefaler anbefalingen.
Og det er riktig at krimlitteratur og litteratur er jo også en måte å få innsikt i andre tider og andre konflikter og steder.
Hva med deg Gunnar, har du også en anbefaling til våre lyttere?
GS:
Ja, som jeg sa innledningsvis, så har jeg vært frankofil gjennom hele mitt liv.
Og jeg har jo sett mye fransk film, og fransk film på 1950-tallet var jo svart-hvitt-film.
Og en god del av de var virkelig gode kriminalhistorier i tillegg.
Så den jeg vil anbefale er en film som jeg mener kom ut i 1959 kanskje, som heter «Marie-Octobre». For det første er det en film som handler om en motstandsgruppe som ble angitt under krigen.
Og så møtes de igjen 15 år etterpå.
Og så skal det avsløres hvem det var som var forræderen i denne gruppen.
Og det er så elegant gjort, fordi du får oppmerksomhet fra den ene personen til den andre, og til slutt får man en ganske overraskende slutt, som det etter min mening skal være på en god kriminalfortelling.
Så det er både en film av høy filmkvalitet, men i tillegg en veldig god kriminalfortelling.
AMG: Ja, men da anbefaler vi alle å lete frem denne filmen, og se den.
Da er tiden kommet til å takke for oss.
Tusen takk til våre to gjester, Olivier Truc og Gunnar Staalesen, for at dere tok dere tid til å være med.
Og lykke til videre på din reise i Norge, Olivier.
Og så takker vi lytterne, og vi høres i neste episode av 'Frankrike forklart'.