Kjerstin Aukrust [KA]: Velkommen til 'Frankrike forklart', en podkast der du får svar på alt du lurer på om Frankrike. Mitt navn er Kjerstin Aukrust.
Franck Orban [FO]: Og jeg heter Franck Orban.
Norge er som kjent ikke medlem av EU, allikevel har vi en norsk ambassadør i EU, som også leder den norske EU-delegasjonen.
I dagens episode skal vi snakke om hvordan Norge, som ikke-EU-medlem, arbeider opp mot EUs institusjoner og samarbeider med andre EU-land, bl.a. Frankrike.
I hvilke saker konvergerer Norge med Frankrike, og hvilke saker er mer krevende?
Og hvordan vurderes Frankrikes plass i EU etter den politiske utviklingen i landet siden nyvalget i sommer, og ikke minst i lys av en komplisert internasjonal situasjon preget av krigen i Ukraina og i Midtøsten, og valget i USA?
For å få hjelp til å besvare disse spørsmålene har vi fått med oss ingen ringere enn mannen som for tiden er Norges ambassadør til EU, Anders Eide.
Velkommen, Anders.
KA: Anders tiltrådte som ambassadør for Norges faste delegasjon til EU i Brussel i august 2023.
Før det var han Norges ambassadør til Polen.
Han har studert juss ved Universitetet i Oslo og har hatt ulike stillinger i utenrikstjenesten siden 1999.
Anders, det hadde vært fint å begynne med at du forteller oss litt om hva jobben din egentlig går ut på.
Hva gjør en norsk ambassadør i EU i praksis, og hvordan fikk du den stillingen, og hvilke egenskaper og erfaringer tenker du gjorde utslaget der?
Anders Eide [AE]: Ja, min primærjobb er å representere Norge overfor EU.
Som jo er litt spesielt, for det er en organisasjon vi ikke er medlem av.
Så det gjør at denne jobben er litt forskjellig fra f.eks. Norges Nato-ambassadør eller FN-ambassadør.
Men kjernen i det er jo at det er mitt ansvar, sammen med mine medarbeidere, å kommunisere norske synspunkter, forklare norsk politikk til EUs medlemsland, og forsøke å få forståelse og gjennomslag hvis vi mener noe sterkt om EUs politikk.
Det er det som på diplomatspråket kalles å fremme norske interesser.
Men så er det selvfølgelig også å være rådgiver hjemover til regjeringsapparatet og sentralforvaltningen, men også for så vidt i kommuner og regioner og norsk næringsliv og hele det norske samfunn.
Det er en massiv del av virksomheten.
Er det primært politiske, eller mer sånn fra næringslivet og sånn?
Det er alt fra ... Vi mottar ca. 40-50 besøk fra regjeringsmedlemmer hvert år.
Og så er det alle mulige ulike delegasjoner fra forskning og næringsliv.
Kommuner og regioner og skoleklasser og alt mulig.
Ikke så mye skoleklasser, men det er massiv interesse, heldigvis, og sånn burde det være.
Så sist, men ikke minst må jeg nevne at jobben min er å lede EU-delegasjonen.
Og det er en viktig del av jobben også.
Du spurte hva som trengs av kvalifikasjoner.
Selv har jeg jobbet med europapolitikk lenge, har juss i bånd.
Men det å ha litt kunnskap om både norsk samfunnsliv og europapolitikk, og aller helst om EØS-avtalene og de samarbeidsordningene vi har med EU, det kommer jo godt med denne jobben her.
Også et minimum av kommunikative evner og litt lederegenskaper og sånn.
KA: Denne EU-delegasjonen er ganske stor, har jeg skjønt.
Rundt 50, er det riktig?
AE: 60, faktisk.
KA: Såpass.
Det er en stor gjeng.
Hva gjør alle disse, og hvordan jobber dere helt konkret opp mot EUs institusjoner og de andre EU-landene?
AE: Ja, det er veldig ... Det er faktisk Norges største utenriksstasjon.
Og den er unik i den forstand at vi har jo spesialutsendinger, som det heter, fra alle fagdepartementene.
Sånn at vi har på en måte hele sentralforvaltningen i miniatyr.
Og det gir jo egentlig en hel sånn unik mulighet til å forsøke å koordinere og samordne norsk politikk, da.
Og vi jobber jo bredt.
EØS-avtalen favner bredt, og EU-samarbeidet favner stadig bredere, så her går det i alt fra klima og miljø og energi, til sikkerhetspolitikk, forbrukerrettigheter osv., osv., arbeidsliv.
Alt som EØS-avtalene dekker.
Jeg vil si at en primæroppgave er jo å forsøke å observere og forstå hva som rører seg i EU.
Hvilken vei går EU-samarbeidet?
Hvilke spenninger er det?
Hva er det som kommer vår vei?
Hva skal vi forberede oss på?
Og igjen forsøke å påvirke der Norge har interesser.
Hvor ambisiøs ønsker vi at EUs klimapolitikk skal være?
Hvor raskt skal EU fase ut av fossil energi?
Er forbrukerrettighetene i EU sånn som de burde være, eller burde de gå lenger eller kortere?
Det kan være veldig variert, altså.
Og så jobber vi jo da opp mot EUs ulike institusjoner.
Det er jo, som dere vet, liksom en nokså kompleks struktur.
EU med Rådet, som består av medlemslandene, Kommisjonen, som liksom er EUs regjering, i egne øyne.
Og ikke minst Europaparlamentet.
En ting som også har vært og nevnt som ikke så mange er klar over, er jo at det er jo veldig mange andre norske aktører også på plass i Brussel.
Alle de norske regionene har nå regionkontorer på plass med 3-4-5-6-7 medarbeidere.
Alle de store norske virksomhetene, flere av universitetene, forskningsinstitusjonene og sånn.
Så vi forsøker jo også å jobbe tett sammen med disse, for de har jo sine veier inn i EU-beslutningsprosessene gjennom sine europeiske paraplyorganisasjoner og sånn.
Vi forsøker å jobbe i Team Norway og trekke ting i riktig retning sammen.
Det er veldig saksorientert.
Man spesialiserer seg på ett område, og så bygger man opp kontaktnettet.
Men EU er todelt.
Den mellomstatlige delen og den overnasjonale delen.
FO: Når dere velger folk, velger dere folk ut ifra språkkunnskap, kunnskap om land?
Har dere noen på innsiden som har de nøkkelfranske kontaktene som gjør at du vet hva som rører på seg i Paris, og som gjør at du fra sak til sak ... Hvis du trenger en alliert, så kan du gå til Paris og be om forståelse eller støtte.
Hvordan jobber dere opp mot medlemslandene?
AE: Veldig godt spørsmål.
Vi forsøker å jobbe så smart vi bare greier, men fra utsiden.
For det som er spesielt med EØS-avtalen, er at vi har ikke deltakelse i EUs besluttende organer.
Så derfor må vi forsøke å jobbe smart og rundt det.
Det betyr også at vi jobber med hovedstedene, som f.eks. ambassaden vår i Paris, og forsøker å identifisere viktige fellesnevner mellom Norge og Frankrike, hva vi kan fokusere på sammen.
Og det samme gjør vi med Tyskland, så jobber vi også tett tradisjonelt med de nordiske og nordisk-baltiske.
Nå er det sånn at mye også dreier seg om krigen i Ukraina for tiden, og det gjør at vi finner enda tettere sammen med både det nordiske og det baltiske Polen.
I tillegg til alle spesialutsendingene har vi et lag av UD-utsendte som behersker litt ulike språk.
Vi er en broket gjeng som har vært utstasjonert både her og der i verden.
Vi har med oss litt forskjellige språk og erfaringer som gjør at vi prøver å utnytte det på best mulig måte når vi jobber oss inn mot medlemslandene.
Språkkompetanse er viktig, at noen har ulik kompetanse der. Åpenbart.
Og fransk er fortsatt viktig, altså.
FO: Så du mener at fremmedspråk fortsatt bør undervises i Norge?
AE: Ja, veldig ledende spørsmål her.
Språk er og blir viktig.
FO: Men EU har jo endret seg veldig i løpet av de siste tiårene.
Vil du si at stillingen som EU-ambassadør den også har endret seg, siden Norge stemte nei til EU i 94?
Og hvis den har endret seg, hvorfor det?
AE: EØS-avtalen fyller 30 år i år.
De 30 årene har vært preget av en relativ stabilitet.
Det er mye å si om den, men den har vist seg robust og tilpasningsdyktig.
Så den fungerer godt.
Det er den allmenne oppfatningen.
Vi har greid oss uten veldig alvorlige kriser.
I tillegg til det så ...
Vi utvikler jo samarbeidet stadig.
Vi har fått Schengen-avtalen.
Vi har mer enn 100 bilaterale andre avtaler, hvorav da samarbeidet om Grønn allianse, inngått mellom statsministeren og Ursula von der Leyen i fjor, og partnerskapet om sikkerhet og forsvar, det er liksom de to siste tilskuddene, som er bare da eksempler på hvordan vi utvikler dette samarbeidet egentlig løpende.
Og så er jo EØS-samarbeidet også bygget på et prinsipp om at vi deltar i et europeisk marked med like regler for alle.
Det gjør at den avtalen er dynamisk, og vi inngår nye folkerettslige forpliktelser hver eneste måned.
I løpet av disse 30 årene så tror jeg vi har tatt inn noe sånt som 14 000 rettsakter i EØS-avtalen.
Så det er, uten sammenligning, Norges mest ... Og omfattende internasjonale samarbeid, da.
Og så utvikler jo EU seg, løpende.
Ikke minst akkurat nå.
Veldig dynamisk fase.
Både som følge av ... Først så fikk vi pandemien, så kom Russlands aggresjonskrig, fullskalainvasjon i 2022.
Og nå er det en rekke andre ting som utspiller seg i kjølvannet av det.
Geopolitikk, forholdet til Kina, og ikke minst akkurat nå.
Alle holder jo pusten nå, med tanke på hva som skjer i det amerikanske presidentvalget.
FO: Vi lager dette opptaket 1.11.24, så vi er liksom fem dager før valget.
Så det er like før.
AE: Så jeg tror spørsmålet ditt, jobben i Brussel, den er ... To dager er sjelden like, liksom, og det er stadig utvikling.
FO: Men forholdet mellom Norge og EU er jo også preget av en stor grad av stabilitet, egentlig.
Jeg har besøk av min kusine om dagen.
Hun var overrasket over at Norge ikke var EU-medlem og ikke brukte euro.
Hvordan vil du si at EU-landene ser på Norge?
Er det merkelig noe forskjell de siste årene?
Men jeg føler at Norge oppfattes som en veldig pålitelig partner i de fleste saker.
Men hvordan anses Norge?
AE: Jeg tror du har helt rett i det, jeg tror også det er langt på vei riktig at stort sett så oppfattes vi som både en nær og lojal partner.
Det er jo det sier altså EU selv.
De uttrykker det i skriftlige dokumenter også.
Det er en god del som lurer på hvorfor vi ikke er medlem, og det er til og med noen som uttrykker ønske om at vi var medlem.
Så tror jeg også at vi blir jamt over oppfattet som en nokså ressurssterk og attraktiv partner.
Vi har både kompetanse og teknologi og kapital å by på og sånn.
Og Norge er jo, ikke minst etter Russlands fullskalainvasjon, en veldig viktig leverandør av energi til Europa.
Sånn at det er på en måte en garantist for Europas energisikkerhet i øyeblikket.
Så stort sett et godt bilde.
Og vi ses på som en lojal og stabil partner med grunnlag i EØS.
Og vi bidrar jo også til sosial og økonomisk utjevning i Europa gjennom disse såkalte EØS-midlene.
Vi er tydelig frampå når det gjelder støtten til Ukraina osv.
KA: Hvis vi går over til forholdet mellom Frankrike og Norge, da.
Vi har jo tidligere hatt Norges ambassadør til Frankrike, Niels Engelschiøn, som gjest.
Og da snakket han om dette forholdet i et bilateralt perspektiv.
Men her er det jo snakk om, ja, i en EU-sammenheng, da.
Hvordan jobber de to landene sammen i den konteksten?
AE: Vi jobber sammen både bilateralt i Paris og Frankrike, men også i Brussel.
Og jeg vil si at det er klart ... I Brussel så er det 27 medlemsland i EU pluss de tre EFTA-landene.
Og så er det en krets ... Ja, ulike konsentriske sirkler utenfor det med land som da ønsker å øve innflytelse i Brussel.
Og det er jo en kakofoni, selvfølgelig, av posisjoner og påvirkning og sånn.
Og alle har jo egentlig mer enn nok med seg selv.
Så samarbeidet foregår ofte sak til sak.
Man prøver å identifisere hvilke partnere man kan jobbe sammen med i de konkrete sakene.
Og det er ikke nødvendigvis så mye strategisk samarbeid som man kanskje skulle tro.
Men vi samarbeider med Frankrike når det er relevant.
Vi står jo sammen om viktige verdispørsmål.
Forsvaret av rettsstat og demokrati og grunnleggende menneskerettigheter i Europa.
Vi står sammen i støtten til Ukraina.
Vi er begge framme i skoene når det gjelder klima og grønn omstilling.
Vi jobber mye sammen på hav, for å nevne noe.
Og så er det nyanseforskjeller, kanskje, når man kommer litt sånn til handelspolitikk, industripolitikk og sånn, hvor Frankrike har litt andre tradisjoner enn vi har i Norden.
KA: Men la oss gå litt over til ståa i EU.
Det var valgt til EU-parlamentet i juni 2024.
Hvordan ser parlamentet og kommisjonen ut nå fra ditt ståsted, og hva er de største forandringene fra forrige periode?
AE: La oss ta parlamentet først.
Parlamentet hadde valg i begynnelsen av juni, som du sa, og er nå etablert og konstituert.
Det som de fleste mener jeg tenker er positivt, inkludert meg selv, det er jo at det proeuropeiske flertallet i Europaparlamentet holdt, dvs. de konservative sosialdemokratene og Renew.
Så deres flertall har blitt svekket litt, men de har fortsatt et solid flertall, 56 %.
Men så så vi også at ytre høyre ble styrket.
Det var en stor bekymring før valget, men det er likevel ikke slik at ytre høyre liksom egentlig truer det proeuropeiske flertallet i parlamentet.
Men vi får se hvordan dette utspiller seg, for nå er vi veldig i en overgangsperiode.
Og parlamentet har på en måte ikke begynt å arbeide ennå.
Det er ikke noen lovgivningssaker å snakke om denne høsten her.
Og vi har fortsatt ikke en europakommisjon på plass.
FO: Ursula von der Leyen, hun er jo utpekt som kommisjonens president for de fem neste årene.
Men hennes kandidater til kommissærer er jo i disse dager til høring i Europaparlamentet.
Og man regner med ... Kan du si litt om prosessen?
AE: En og en kommissær skal inn på teppet og spørres ut av Europaparlamentet.
Det er tradisjon for at Europaparlamentet kibber ut en kommissær eller to.
Spekulasjonen nå går i retning at dette ikke kommer til å skje, fordi Europa står i en litt krevende situasjon, rett og slett.
Alle ser at det er viktig å få på plass en ny kommisjon så raskt som mulig.
Vi kan gjerne snakke litt mer om de store utfordringene etterpå, men det er viktig.
FO: Det spekuleres også om at tyngdekraften i EU-kommisjonen har flyttet seg østover.
Hvis man ser på fordelingen av mandatene og at østeuropeerne har fått en tyngre rolle eller plass enn tidligere, hvordan virker det for deg?
Syns du det stemmer?
AE: Det har ikke kommet noen flere inn.
Antallet, altså kommisjonen består jo da av én representant for hvert land, slik at tallmessigbalansen er den samme.
Men det er riktig som du sier at det er en del av de viktige postene som har gått til Baltikum, Sentral- og Øst-Europa.
Jeg kan løfte frem et par.
Den ene er jo Estlands tidligere statsminister Kaja Kallas, som har blitt høyrepresentant for utenrikssaker og visepresident i kommisjonen.
Polske Pjotr Serafin, som har fått ansvaret for budsjettet.
Og så har vi den litauiske kommissæren Andrius Kubilius, som har blitt EUs nye forsvarskommissær.
Så det vitner jo litt om at det er lagt større vekt på sikkerhetspolitikken.
Og nord- og Øst-Europa har på en måte fått en tyngre fot på det, da.
KA: Frankrike har selvfølgelig alltid vært et veldig viktig land i EU, og har lenge utgjort den ene delen av den såkalte tysk-franske motoren i EU.
Det har historisk sett vært et veldig viktig land.
Men som våre lyttere er godt informert om, så har Frankrike den siste tiden vært preget av politisk ustabilitet og usikkerhet etter at president Macron overraskende oppløste nasjonalforsamlingen i sommer og lyste ut nyvalg.
Hvordan oppfatter du at EU ser på det som har skjedd i Frankrike i det siste, og på hvilken måte vil du si at det har påvirket Frankrikes image utad?
AE: Den politiske uroen i Frankrike er en av de mange tingene som skaper en viss uro i Europa i øyeblikket.
Og det føyer seg inn i en lang rekke.
Valg i USA, krigen i Ukraina, det stadig mer spente forholdet til Kina, geopolitikken, tapende konkurransekraft ... Det er en hel rekke utfordringer.
Men som du sier, den tysk-franske motoren, eller ekteskapet, som franskmennene liker å kalle det, det har kanskje vært inne i bedre dager tidligere.
Og både Scholz og Macron kjemper jo politisk på hjemmebane.
Så dette påvirker også og skaper en følelse av at det er ikke veldig styrefart i den europeiske skuta akkurat nå.
Diskusjonen om maktfordelingen mellom institusjonene i Brussel er jo en kontinuerlig diskusjon.
Og hvis det er ett organ som har fått styrket makten historisk, så er det Europaparlamentet.
Så vi får se hvordan det utspiller seg.
Men det er ikke tvil om at det blir viktig å få kommisjonen i gang.
FO: I 2017 huska alle Macrons tale i Sorbonne hvor han så for seg Europas fremtid.
Og han trakk fram noen viktige dimensjoner og begynte å snakke om europeisk autonomi, ikke bare på forsvarsfeltet, men også på mange ulike områder.
Kjerstin påpekte hva som skjedde innenrikspolitisk, og vi vet at den gir utslag i evnen til å påvirke utenrikspolitikken og spille en sentral rolle i EU-politikk.
Hvordan vurderer du Macrons evne til å fortsette å spille en sentral rolle i EU-politikk, i en situasjon hvor mye av innenrikspolitikken blir tatt fra ham, og hvor han må fokusere på utenrikspolitikken og på EU-politikken for å fortsette å eksistere politisk?
AE: Jeg tror ikke det er noen tvil om at Macron og Frankrike i øyeblikket fremstår som noe svekket i sin utenrikspolitiske innflytelse.
Det er nærmest en lovgitt følge av ... Når det er krevende på hjemmebane, så er det vanskelig å drive aktiv utenrikspolitikk òg.
Så, så ... Men vi får se.
Macron er Macron.
Den franske presidenten har som kjent betydelige fullmakter og sånn.
Så vi får se hva som kommer.
Men det er klart ... Frankrike sliter jo også økonomisk med stort budsjettunderskudd og sånn.
Og det er jo også litt med på å svekke Frankrikes standing i EU-samarbeidet.
Innflytelsen er gjerne summen av politisk stabilitet og parlamentarisk forankring, økonomi osv.
KA: Ved EU-valget som du nevnte, så gjorde jo de høyrepopulistiske partiene det veldig godt i mange medlemsland, deriblant i Frankrike, der partiet til Marine Le Pen, National Samling, fikk dobbelt så mange stemmer som Macrons liste.
Og du nevnte jo også at mange av disse partiene er veldig EU-skeptiske.
Men hvordan ser du generelt på denne utviklingen, og hvordan tolker du de resultatene som vi så i juni?
AE: Det som er verdt å huske er at de gjorde det veldig sterkt.
Og lurer på om det er den største gruppen i Europaparlamentet.
Men de er en del av den partigruppen som nå kaller seg Patriots for Europe.
De utgjør noe sånt som litt under en fjerdedel av stemmene i Europaparlamentet.
Men saken er jo, for det første så har det proeuropeiske sentrum på en måte trukket en cordon sanitaire, som de kaller det, mot disse partiene fordi at bl.a. pga. ukrainapolitikken.
Så det gjenstår veldig å se hvor mye gjennomslag disse partiene får.
Og historisk så er det jo også slik at disse ytre høyre, nasjonalistiske partiene sliter med å samarbeide i Europaparlamentet.
Skal du få gjennomslag i Europaparlamentet, ja da er det viktig med langsiktig samarbeid og brede allianser.
Og det er historisk i hvert fall disse partiene ikke noe særlig gode til, da.
FO: Men hvordan tror du at den framgangen som vi har sett fra disse partiene, kan gi utslag i EU-politikken, f.eks. i saker som asylpolitikk, innvandring, grensekontroll?
Det vi har sett at ... For en «lepenisering» av EU?
AE: Det vi jo helt klart kan slå fast, både som følge av valget i Frankrike, men også delstatsvalgene i Tyskland i det siste, men også valget i Nederland, hvor ytre høyre, Gert Wilders frihetsparti gjorde det skarpt, og sist nå ØFP i Østerrike.
Og tidligere i Italia med Meloni.
Det er jo at hele det politiske landskapet når det gjelder migrasjon, har flyttet seg ganske kraftig til høyre.
Det er nå et helt annet fokus på ytre og indre sikkerhet enn det noen gang har vært.
Og dette drives jo også litt av den sikkerhetspolitiske situasjonen når det gjelder Russland og Belarus, som jo driver såkalt på en måte hybridkrigføring med migranter, og presser migranter mot grensa til Polen og Litauen og sånn.
Summen av alt dette her er at tungt fokus på sikkerhet og mer kontroll, mer effektive retursystemer for ulovlige immigranter osv.
Det gjelder også den økonomiske situasjonen, med økt motstand mot et liberalistisk EU, og mer vekt på et mer proteksjonistisk EU.
FO: Vi er litt tilbake til EEC på 50-tallet, hvor man skulle bygge opp en handelsblokk, egentlig.
Er det ikke det disse populistene står for?
AE: De er veldig forskjellige, men de har en idé om at EU må beskytte borgerne
Og gjøre lettere internasjonale bilaterale avtaler.
Det er en veldig broket forsamling, disse ytre høyre-partiene.
Men i tillegg til migrasjon, så er det kanskje særlig ... Så er det klimapolitikken, hvor man har opplevd et pushback.
Og gjerne da med henvisning til konkurransekraft.
Vi er nødt til å dempe kravene på klima og miljø for å styrke europeisk konkurransekraft.
Det er liksom en av de tingene de har kjørt på.
Og så er det jo litt ... De kjører også på motstand mot liberale verdier.
Mange av disse partiene er jo kritiske til likestilling på mange måter.
Anti-LHBTI osv.
Og det er kanskje min personlige største uro.
Vi har sett hvordan noen av disse partiene har holdt på, og holder på, både i Polen, Ungarn og andre land i Sentral- og Øst-Europa.
Og dette er jo snakk om undergraving av det europeiske verdigrunnlaget, som jeg tror vi skal være veldig oppmerksomme på.
Du nevnte Ukraina-krigen.
FO: Den krigen, konfliktene i Midtøsten, både Gaza og Libanon, de oppfattes veldig ulikt i de ulike EU-landene, og det påpekte du.
Bl.a. de som følger USA og vil redusere støtten til Ukraina.
Og er veldig ofte de som har en mer eller mindre prorussisk holdning.
Og de som mener at Ukraina-krigen er en eksistensiell krig for EU, og at hvis Ukraina faller, så er EU livstruet.
Hvordan påvirker dette Norges forhold til de andre EU-landene, og hvordan ser du på ...
Utviklingen av Norges forhold til både institusjoner i EU og medlemslandene i en situasjon hvor EU virker mer og mer splittet?
AE: Ja, jeg vil kanskje korrigere litt.
Ja, som du sier, så er det splittelse i landet, internt i landet.
Men hvis du ser på EU som blokk, så preges egentlig bildet mer av samhold når det gjelder Ukraina.
Og sånn har det egentlig vært siden 24.2.2022.
EU har jo rett og slett hatt kvantesprang fremover når det gjelder sikkerhetspolitikken.
Vedtatt 14 sanksjonspakker mot Russland og Belarus.
Gitt våpenstøtte.
Enorm økonomisk støtte, omtrent ... Hvis du inkluderer Norge og Storbritannia, så har jo Europa gitt omtrent dobbelt så mye som USA.
Så EU ruster seg jo nå sikkerhetspolitisk for en ny og endret sikkerhetspolitisk periode fremover.
Det er ett unntak, og det er jo Viktor Orban og Ungarn som på en måte er den som står ut.
Og til tider trenerer EUs beslutninger og sånn.
Men med den konsekvens først og fremst at han selv har blitt isolert, da.
Og dette er også noe som binder Norge og EU sammen.
Vi står sammen i denne situasjonen, altså at Russlands aggresjonskrig er en - tror jeg at hos de fleste, i hvert fall sett fra Brussel-bobla, utgjør en eksistensiell trussel for Europa.
Putin utfordrer alt vi står for av verdier og prinsipper, slik at dette må tas på høyeste alvor.
KA: På slutten av hver episode så ber vi vår gjest om å komme med en fransk eller frankofon anbefaling.
Hva er din anbefaling til våre lyttere, Anders?
AE: Det er så mye man skal lese hele tiden, Kjerstin.
Så jeg har kanskje ikke vært flink nok til å følge med på fransk litteratur og kultur de siste årene.
Men ... Og det er sikkert ikke politisk korrekt å si at Michel Houellebecq er for meg ... Jeg har en hang til litt sånn mørk og satirisk litteratur, og jeg syns han er en ...
En ganske spennende forfatter.
Selv om han aldri er så kontroversiell og finner på verre og verre ting, leser jeg i avisen.
Er det noen spesiell bok som peker seg ut for din del?
Både 'Plattform' og 'Mulighetene av en øy' og 'De grunnleggende bestanddeler' ... Disse første romanene hans er blant mine favoritter, helt klart.
KA: Franck, har du også en anbefaling?
FO: Det er kanskje fordi aktiviteten i Europa er dyster at jeg følger for å anbefale en bok av Stefan Zweig.
Den kom så sent som i 2024, på fransk, dvs. lenge etter hans bortgang i 1942.
Den er skrevet på fransk foreløpig, Mélancolie de l'Europe. Her samles Zweigs upubliserte skrifter om Europa i tiden før og etter første verdenskrig.
Og frem til andre verdenskrig, med 17 tekster skrevet mellom 1909 og 1941.
Verkene, måtte være artikler, manifester, foredrag, ble opprinnelig publisert i tyskspråklig presse, og viser den intellektuelle utviklingen til en humanist, som i kjølvannet av tragiske hendelser ble en stadig mer engasjert pasifist.
Boken presenterer noen lite kjente sider ved forfatteren, som f.eks. hans kortvarige nasjonalistiske vandring, men den viser også hvordan han ble mer fredsengasjert.
KA: Tusen takk for det.
Og dette var faktisk årets siste episode av 'Frankrike forklart'.
Vi vil med det ønske alle våre lyttere en god jul og et godt nyttår, og selvfølgelig takke vår gjest Anders Eide.
Så høres vi igjen i 2025 i neste episode av 'Frankrike forklart'.
Au revoir!