Franck Orban (FO): Velkommen til Frankrike forklart, en podcast der vi får svar på alt du lurer på om Frankrike. Mitt navn er Frank Orban.
Kjerstin Aukrust (KA): Og jeg heter Kjerstin Aukrust. I dagens episode skal vi snakke om humor, både fransk og norsk. Hvilke likheter og forskjeller finnes mellom fransk og norsk humor? Hva ler franskmenn av, sammenlignet med nordmenn? Hvilke trekk ved franskmenn og nordmenn er det lettest å høre nærme? For å svare på disse spørsmålene har vi fått med oss stand-up-komiker Cécile Moroni. Velkommen!
FO: Cécile har bakgrunnen fra den anerkjente teaterskolen Cours Florent i Paris, hvor hun tok kurs i improvisasjonsteater, skjulteater og historiefortelling. I tillegg har hun to mastergrader innen finans- og interkulturell ledelse. Cécile kombinerer nå en karriere som strategikonsulent og markedsfører for internasjonale selskaper, med oppdrag som foredragsholder, stand-up-komiker, konferansier og faglig motivator. Hun vant Storyslam Oslo 2022 og Comedy Smashdown i 2023. I vår er hun aktuell med et soloshow på fransk med navn «Cécile à Oslo», og hun forbereder nå et soloshow på norsk i 2024.
KA: Cécile, kan du begynne med å fortelle oss litt om veien fra Cours Florent, som vi nettopp hørte om, og handelshøyskoler til da stand-up-scenen? Har du alltid hatt lyst til å jobbe med humor?
Cécile Moroni (CM): Det har jeg, men det har lenger vært en hobby. Jeg var ambivalent da jeg var student om hva jeg ville bli når jeg skulle bli stor. Og dermed har jeg på en måte fullført mine handelshøyskoler, en grande école. Og så gikk jeg et år på Cours Florent. Og jeg tror at det uansett hva slags yrke man har, er kjekt å kunne opptre for en mengde av mennesker, være trygg, formidle et budskap. Så det å ha vært god til det, har jeg uansett brukt i min bedriftskarriere. Men så i år har jeg tenkt at nå vil jeg satse fullt, så nå gjør jeg bare underholdning og foredrag, og mye bidrag til ulike arrangementer for firmaer som trenger motivasjon og ledelsesstøtte. Så det er det jeg bare gjør nå. Jeg fletter inn humor.
KA: Og særlig stand-up da?
CM: Og stand-up er på en måte min, ja, nettopp. Når jeg sier humor, det er særlig stand-up. Det er helt riktig. Så det er uansett mange former for humor, men min er ren stand-up-komedie.
FO: Cours Florent er ganske kjent i Frankrike, men hva består den av? Hva lærer man på Cours Florent?
CM: Man kan gå veldig mange veier innenfor Cours Florent, for det er en stor skole. Men det var på en måte rent skuespill jeg lærte der, og så brukte jeg det mye mot improvisasjon og mot storytelling i etterkant. Men der og da var det veldig mye ordentlig fransk teatertekst som man lærte uten at vi hadde opptreden, så det var veldig rent teater. Og så noen bruker Cours Florent for å gå videre mot TV eller film, for eksempel.
KA: Hvor lenge har du bodd i Norge?
CM: Jeg flyttet til Norge i 2010, så det er 13 år siden.
FO: Cécile, du er fransk og du er komiker. Hva kjentegner fransk humor?
CM: Jeg gjorde stand-up i Paris i år og i fjor, og det var en veldig fin måte å komme tilbake til det du spør akkurat. Hvordan er humor nå i Frankrike? Fordi jeg tross alt flyttet for 13 år siden, og ting har skjedd i det siste. Stand-up har blitt veldig mye større enn det var da jeg var der. Det har blitt en slags trend å gjøre stand-up. Det har vært en Netflix-serie om det. Jeg tror det som kjentegner fransk humor er at komikere kødder gjerne med deres «origines», for eksempel rase eller region. Det er veldig mye en sånn inngangsvinkling til humor. Det er litt forskjellig fra nordmenn som snakker mer om deres opprinnelse, for eksempel jeg kommer fra et liten by i Norge, og sånn og sånn. Mens franskmenn er litt mer sånn, min mamma er jødisk, og min pappa er sånn, og derfor sånn og sånn. Jeg har lagt merke til at det var et fellestrekk i forhold til vinkling til stand-up-komedie. Jeg tror at nordmenn har ekstremt høy kapasitet til å le av seg selv, og har veldig mye selvironi.
KA: I større grad enn franskmenn?
CM: Det vil jeg si, faktisk. Norskmenn her nesten lyst til å høre hvordan vi er, og hva vi synes. Da jeg kom til Norge var jeg veldig forsiktig, for jeg ville ikke fremstå som den arrogante franske som forteller nordmenn hvor rare de er.
FO: Det er umulig, Cécilie. Vi er per definisjon arrogante. Og stolt av det.
CM: Vi er det. Men jeg prøvde ikke å være det for mye. Jeg var veldig forsiktig, og så merket jeg at folk var litt sånn, du kan gønne på litt mer, du kan være litt hardere. Det er bare gøy å høre om din historie og ditt perspektiv. Stand-up er tross alt én person. Du kommer aldri med fasiten. I verste fall får folk være uenige med deg. Men det er også en stil hvor du tillater å være litt brusk.
KA: Så nordmenn liker at du roaster dem?
CM: Ja, på en måte, ja, de vil ha mer av det. Jeg elsker Norge, og jeg tror at det syns og høres mellom linjene av alt jeg sier. Det er mye kjærlighet i det. Jeg er gift med en nordmann. Jeg har fått en norsk statsborgerskap. Jeg har oppdratt tre barn i dette landet. Jeg er åpenbart veldig glad i Norge. Men jeg synes det er litt gøy å kødde med alt fra små detaljer til litt dypere ting om hvordan samfunnet fungerer. Så det kan være både en liten vanesak til noe litt mer som hvordan samfunnet er bygget opp.
FO: Litt tilbake til en ting. Du snakket om etnisitet og religion. Det synes jeg er veldig spennende. Er det fordi at Norge har blitt så mye mer multikulturelt? Et multikulturelt samfunn at man legger mye mer vekt på sånne ting? Enn for eksempel på 80-tallet eller 70-tallet hvor landet var mindre blandet. Er det derfor disse temaene har blitt så veldig viktige?
CM: Det er et veldig godt spørsmål. Jeg har lurt på det. Jeg tror det er helt riktig det du sier. Absolutt. Samfunnet har blitt mer flertkulturelt i Frankrike. Og så er det kanskje også ... Humor har også blitt forskjellig. Humor er tross alt veldig generasjonspreget. Noen ting som var veldig lov å kødde med i Frankrike ville sjokkere nesten i nåværende samfunn. Så jeg tror også at man har flyttet humor-typen mot mer min historie. I stedet for å sparke andre, man sparker mot seg selv. Det merker man også i Norge. Du kan krenke publikum hvis du kommer med for harde budskaper. Men det å kødde med seg selv, sin historie, sin familie, sin situasjon, der er det lov. Jeg tror at uansett om Frankrike, Norge eller andre land, noen store trender kommer fra sosiale medier. Det har blitt ekstremt globalisert på hva en synes er morsomt. Så det tror jeg er i felles for både i Frankrike og Norge.
KA: Som vi nevnte innledningsvis har du allerede hatt et stand-up-show. Du forbereder nå et annet. Hva er det du liker med stand-up-sjangeren? Og hvordan er det du forbereder deg når du jobber frem disse showene?
CM: Jeg liker friheten. Stand-up er forskjellig fra et one-woman-show, one-man-show eller andre teaterting. Det er tross alt deg uten kulisser, uten kostyme og bare en mikrofon som bruker ord. Men det gir også veldig mye frihet til å si hva enn man ønsker. Jeg skriver ikke ord for ord det jeg skal si, så jeg liker å ha litt rom for improvisasjon i forhold til hvem jeg er i rommet med. Og så elsker jeg den umiddelbare responsen man får av salen. Man får en slags energikick av det som er veldig gøy. På godt og vondt. Noen ganger fungerer det ikke helt som man trodde det skulle. Men generelt sett er det en veldig adrenalin-givende aktivitet. Og hvordan jeg forbereder meg: Noen dager er jeg ikke kreativ i det hele tatt. Men andre dager tenker jeg, det må man snakke om. Av og til sitter jeg i bilen og tar et lydopptak av meg selv, fordi jeg vil ikke glemme tanken min. Og der prøver jeg å skrive en god tekst. Det norske språket er mer konsist enn det franske. Franske humorister har tendens til å skrive mange ord. Jeg merker at norske humorister gjør det kortere og mer konsist og spisser det. Og der får jeg av og til hjelp av andre norske komikere, kolleger, som hjelper meg å formulere for å sikre at norsk publikum er med meg på premisset og skjønner hva jeg mener med det og det. Og hjelper å gjøre det litt krispere, rett og slett.
KA: Skjønner. Men stand-up er jo en sjanger mange har et forhold til, og de har sikkert noen forventninger hos publikum når de kjøper billett til stand-up-show. Hva er det du tenker at de vil høre, og hva er det de ikke vil høre, og hva er det de ikke har lyst til å le av?
CM: Jeg tror det er to typer folk som kommer på stand-up-show i Norge i 2023. Det er de som ser mye stand-up, og har alltid lyst til å oppdage de nyeste talentene, se den nyeste stilen. Og de er åpne for veldig mye, inkludert ting som kanskje ikke er veldig gøy og veldig morsomt. For stand-up er også en stil hvor man på en måte tester mye hele tiden. Du tester mye hele tiden, og så går du hjem og tenker at det funket ikke. Det er aldri helt ferdig, eller sjeldent helt ferdig, som man kan se på TV. Og så er det en annen type som kanskje går på stand-up en gang iblant en gang i året, i forbindelse med en firma-event, julebord, på de større klubbene i Norge. Og de får eventer som er veldig lett å like, det tenker jeg. Og det er lov. Litt mindre kontroversielt på de store scenene som Latter og sånne ting.
FO: Men hvordan blir du populær? Jeg tenker at hvis du sparker nedover, så blir det kanskje ikke godt mottatt. Men hvis du sparker oppover, mot de mektige, så vil du alltid få støtte. Så man må velge sin kamp, og hvilken vinkel man skal ha. Det å sparke nedover, det er risikofullt, er det ikke det?
CM: Absolutt. Og jeg tror for meg er en av hemmelighetene med å lykkes med stand-up, er å få publikums sympati. Og det skjer i de første sekundene, nesten når du går på scenen. Du skal være likandes for at folk har lyst til å le med deg. Og da kan du eventuelt ta det mot grensen som er, kanskje litt på kanten. Det er ikke min stil, andre gjør det. Men det handler virkelig om å skape et slags bånd med publikum for å få dem til å like deg slik at de ler med deg om det du synes er morsomt. Det å sparke nedover er vel ikke noe gøy, synes jeg, i Norge eller i Frankrike, uansett hvor du er fra. Det har vært praktisen lenger. Jeg tenker på humoren på 70-80-tallet. Man snakket om innvandrerne, man snakket om jødene, man snakket om homofile. Så alt dette er på en måte borte nå i dag. Det har blitt erstatt av noe annet. Det vil si at du finner det, men kanskje i en litt mer forsiktig form. I alle fall blant franskmenn. Det jeg har observert er at det er egentlig en ganske snill humor. Men det er mer om seg selv, eller om politikere, de mektige som du sier, enn om de som er for feite, eller de som er for dumme. Heldigvis er humor en kjempefin måte å formidle en samfunnskritikk, et budskap på, og det fungerer veldig bra, uansett om du befinner deg i Norge eller i Frankrike.
FO: Hvilke trekk vil franskmenn og nordmenn lettest gjøre narr av? Vi var inne på fransk arroganse, men ...
CM: Jeg så et show i Paris som heter «How to be Parisian in 10 days». Det var en amerikansk stand-up komiker. Noen ting var veldig lett og åpenbart, men det var veldig gøy, fordi en ting er at du kan ha en god idé, og selv om den ikke er revolusjonerende, bare den måten du gjennomfører den på scenen kan skape mye humor i seg selv. Så han hadde mye litt om at franskmenn er arrogante, snakker dårlig engelsk, hvis noen snakker engelsk til dem, så svarer de på fransk, hvis du prøver deg på fransk, så svarer de på engelsk. Det var så morsomt om det. Folk forventer at man skal beundre Frankrike, og man skal beundre Paris, så ingenting er lov å kritisere den byen, som tross alt langt fra er perfekt. Jeg liker å kødde med alt fra at nordmenn er ekstremt glade i å gå i natur, og som innvandrer følte jeg nesten en press for å trives ut på tur. Jeg er født og vokst opp i en leilighet og ønsker ikke nødvendigvis å grille pølser på en søndag i skogen, men det var nesten forventet for å bevise at jeg var glad i Norge. Da måtte jeg ut i skogen og sove i en hytte uten dusj, og si at jeg koste meg, ikke minst, og ta det med et smil. Det er typisk ting man kan kødde med nordmenn. En annen ting jeg liker er at det janteloven gjør at samfunnet skal gjøre at man er lik. Men du merker også at jeg bor på Nordstrand i Oslo, hvor folk har store Teslaer, leilighet i Marbella. Selv om alle skal være like, så er man ikke helt like allikevel. Det er en morsom ting å adressere.
FO: Tidligere i år var det en het debatt i Norge om kvinnelig komikere, og spesielt ubalansen mellom mannlige og kvinnelige stand-up-artister på nasjonale scenen. Det er langt flere menn enn kvinner. Hva er ditt inntrykk når du sammenligner Frankrike og Norge? Er det ganske likt? Er kvinner underrepresentert på stand-up-scenen i begge land?
CM: Ja, og det overrasker meg, fordi for meg scorer Norge skyhøyt på likestilling, så en skulle ha håpet at kanskje Norge var også bedre enn franskmenn på akkurat dette. Men det er ikke nok kvinner på stand-up-scener, hverken i Norge eller i Frankrike. Jeg hadde stand-up i USA i sommer, og av ti komikere var det en eller to damer. Akkurat som i Norge og i Frankrike. Så der kan man stille seg spørsmål om hvorfor det er mindre kvinner i humorbransjen. Jeg tror at humor har alltid vært assosiert med maskuline trekk. Noen kan si til deg etter et show, du er morsom til å være en jente. Jeg vet ikke hva det betyr. Jeg tror at mange damer er morsomme. Men det er ikke lett, og det er så veldig mye spisse albuer i det miljøet, og kanskje noen kvinner takler det ikke like bra. Heldigvis har vi mye solidaritet blant kvinnelige komikere, men det er vanskelig, og så er det noen som prøver å adressere det med ladies night. Det er et konsept som er litt utdatert, og i tillegg er bare kun til kvinnelig publikum. Det er ikke det vi ønsker. Vi ønsker at menn skal le av kvinnelige komikere, og vice versa. Så det er en kjempeutfordring.
FO: Det er et faktum at hvis vi ser på komikere i dag, for eksempel, så er de kvinnelige for komikere langt morsommere enn de mannlige. Det er min personlige mening. Jeg kommer sikkert til å få kritikk på grunn av det, men jeg står fast ved det. Finnes det kvinnelig humor og mannlig humor, eller er det bare universell humor?
CM: Selvfølgelig ikke. Alt er universelt. Så det er ekstremt personlig. Det er du som komikere har lyst til å skrive om, og det er du som publikum synes er morsomt. Det er ekstremt personlig. Det er smak og behag. Det er ikke noe kvinnelig humor. Hva er det da, i så fall? Vi er så forskjellige. Men det er en ting, for eksempel, jeg hadde en kollega i Danmark som forklarte meg at hun var med på en scene som het Let Her Speak. Det navnet er ganske selvforklarende på hvorfor hun skapte den scene som het det. Det er fordi mange kvinnelige komikere får ikke nok plass til å få det til i humorbransjen.
KA: Har dette noe å gjøre med hets? Det har jo vært et tema oppe i Norge også, at mange kvinnelige komikere, mye større grader menn, er utsatt for hets. Du kjenner deg igjen i det? Eller har du erfart det selv?
CM: Jeg har ikke erfart det selv, men jeg har observert det.
KA: Er det samme tendens i Frankrike, tror du?
CM: Det vil jeg tippe, ja.
KA: Kan du si litt om hvilke franske og norske komikere som har inspirert deg i ditt arbeid, og hvorfor?
CM: Jeg er en generasjon som vokste opp med «Les Inconnus». Det er jo blitt litt utdatert, men det har tross alt satt sitt preg på meg. Men den som jeg har lyst til å nevne er Muriel Robin, som er en kvinne som... Du kan faktisk spille en sketsj av Muriel Robin i 2023 og le høyt. Det er genialt i seg selv, og den humoren har ikke blitt helt utdatert. Hun er ikke en stand-up-komiker slik man forstår det nå. Hvis jeg skulle nevne folk nå, jeg ville nevne Caroline Vigneaux, som var advokat, og har blitt komiker og har opptrådd med store høye heler, og er veldig kvinnelig og morsom. Jeg ler veldig mye av Nora Hamzawi, som er en veldig morsom dame, opprinnelig fra Marokko. Blant nordmenn er jeg stor admirasjon for Dora Torhallsdottir, som er opprinnelig fra Island, og som har et show hvor hun snakker om overgangshelder i sitt nyeste show, som jeg har hatt glede av. Jeg synes det er genialt at hun klarer å snakke om noe som har vært veldig privat, og ikke like mye adressert på en stand-up-scene som andre ting, og har ekstremt samlende i hennes stil, veldig varm personlighet. Terje Sporsem er også uten tvil en god inspirasjonskilde for meg.
FO: Vi var litt inne på det tidligere, men stand-up yrket handler i første omgang om et enormt skrivearbeid, og evnen til å leke med ord og idéer og lyder. Kan du fortelle litt mer om hvordan du jobber i praksis, hvordan du jobber med tekstene, hvordan du rytmer disse tekstene, og hva slags repertoarer trekker du på når du skal få et norsk eller fransk publikum til å le?
CM: Det er en lang vei fra å ha en observasjon av noen som en synes er morsom, til å få det til å sitte som en stand-up punchline, som det heter på sjargong, som kommer til å fungere hver gang, uansett hvem som sitter i publikum. Det du beskriver er helt riktig. Vi bruker lang tid og svette for det som etter hvert blir tre linjer av god stand-up, og det kan begynne med to sider. Det er et kjempelange arbeid å skrive, teste, gjøre det om, gjøre det kortere, gjøre det spissere. Formålet er å ha en tekst som inneholder veldig mange punchlines på kort tid. Noen ganger tenker man på noe, nesten på vei til show, og det sitter som en kule fra første minutt, og det er jo genialt, men ofte det krever ... Du ser mange komikere på open-mike-scener, der det er lydopptak når de står. Det er ikke for å kose seg med det etterpå, det er alltid en arbeidsmetodikk for å høre på det på nytt, og nesten klinisk jobbe med at den setningen må vekk, den setningen må først, og da er det enda morsommere. Det er veldig mye skriving for noen ganger lite tekst på scenen.
KA: Kan du fortelle litt mer om innholdet i ditt kommende show, som du skal ha neste år? Har du allerede begynt å jobbe med det?
CM: Min humor er veldig preget, og det er jo naturlig at jeg er litt fransk i hodet mitt, men blitt norsk i min hverdag. Det er jo selvfølgelig kilde for veldig mye humor i seg selv, men jeg har lyst til å gå litt ut fra det, fra disse kulturelle observasjoner om Norge og Frankrike, til å fortelle noe som er litt mer personlig om hva skjer med mitt livskrise, jeg er jo 39 og har tre små barn, og jeg har nettopp komplett endret yrket mitt. Hva skjer med verden rundt oss? Hva betyr det å være feminist i 2023? Hvordan skal man oppdra jenter og kvinner i det nåværende samfunnet? Hvor går planeten i det hele tatt? Det er litt mer mine refleksjoner, som uansett land man stammer fra, er relevant for mange i det nåværende samfunnet. Det er premiere 9. februar 2024 på Oslo Nye Teaterkjelleren. Jeg gleder meg.
KA: Det gjør vi også. På slutten av hver episode, så ber vi vår gjest om å komme med en fransk anbefaling. Hva er din anbefaling til våre lyttere?
CM: Jeg har en anbefaling om å høre på ulike kronikker på France Inter, som er en veldig lett app å laste ned og høre på podcast med. Det er flere kronikere, eller komikere. De fleste er standup-komikere. Det er en som heter Doully, som er veldig gøy. Hun er jo veldig morsom og genuint gøy. Det er en som heter Paul Mirabel, som jeg synes har en veldig fin stil. En heter Marina Rollman, som har veldig morsom humor.
KA: Takk for det. Har du også en anbefaling, Franck?
FO: Jo, det har jeg, Kjerstin. Jeg har tenkt litt på dette med kvinnens plass i fransk humor. Jeg synes det er et interessant tema. Så fant jeg en podcast laget av France Culture, som tar opp kvinnes plass i humormiljøet i Frankrike. Episoden heter på fransk «Funny Girls, L'humour français au féminin». Den er fra juli 2021. To komikere deltar i programmet, Melha Bédia og Lison Daniel.
KA: Tusen takk. Da gjenstår det bare å takke vår gjest Cécile Moroni, så høres vi igjen av neste episode av Frankrike Forklart. Au revoir!