Rodin og Parthenonskulpturene

Da den franske skulptøren Auguste Rodin besøkte British Museum for første gang i 1881 ble han straks grepet av Parthenonskulpturene. Han skulle siden tilbringe mye tid i museet med tegneblokken sin. 

Rodin ble inspirert av uttrykket og etterlignet til og med skulpturenes fragmentariske tilstand. Den hodeløse torso ble med ham en ny moderne genre snarere enn et produkt av tidens tann. Rodin kalles ofte den moderne skulpturs far, men mye av sin inspirasjon fikk han fra antikken.  Det viser denne nye utstillingen i Britisk Museum til fulle. 

Sammenstilling med ekstra mening

Å blande eller sidestille det antikke og moderne er en populær øvelse for tiden. I mitt forrige blogginnlegg skrev jeg om utstillingen The Classical Now og nevnte i den forbindelse også Musée d´árt classique de Mougins som har gjort sidestilling av det antikke og det moderne til et permanent grep. Det er  mange grunner til at slike sammenstillinger kan være meningsfulle. Den konkrete historiske sammenhengen mellom Rodin og Parthenonskulpturene – Rodins konkrete studier av skulpturene i Britisk Museum  - gir imidlertid akkurat denne sammenstillingen ekstra mening. 

Det er også en ytterligere parallell mellom Rodin og Parthenonskulpturene – mange av hans egne skulpturer var, som Parthenonskulpturene, i utgangspunktet arkitektonisk skulptur. Både «Tenkeren»  og «Kysset» var ikke først selvstendige skulpturer, men del av en monumentaldør kalt "Helvetesporten" som skulle være en del av et nytt  dekorativt museum i Paris. Museet ble aldri bygget, men Rodin fortsatte å arbeide med gipsmodeller av "Helvetsporten" – og noen av delene fikk sitt eget liv.  Utstillingen minner oss om denne opprinnelige større konteksten - både rent fysisk, men også fortolkningsmessig ettersom både Parthenonskulpturene og Rodins arkitekturskulpturer  er deler av større fortellinger. "Helvetesporten" hentet sitt tema fra Dantes Inferno. Det elskende paret i Kysset skulle opprinnelig være Paulo og Francesa (Inf. canto V) og «Tenkeren» satt på toppen av Helvete som en slags Minosfigur. "Tenkeren" var visstnok ikek kunstnerens tittel i det hele tatt. Er han snarere dømmende eller sørgende enn tenkende?  

Å tenke over denne større konteksten for Rodins skulpturer får meg også til å spekulere over hva som hadde skjedd med fortolkningen dersom de antikke skulpturene hadde vært løsrevet fra sin fysiske kontekst? Tenk om de kun hadde hatt generelle titler som «Sittende kvinner» og jeg ikke hadde visst at de var del av en mytisk scene. Hadde det gjort noe med mitt inntrykk? 

Det er imidlertid ikke bare Parthenonskulpturene Rodins skulpturer sammenstilles med. Her er også gresk skulptur fra hans egen samling. En samling han selv ofte blandet med egne skulpturer i sitt hjem. Ja, han laget til og med små "collager" av dem - gjerne sammen med egne ting - kalt "assemblages". Utstillingen har dermed en presedens i Rodins egen praksis. Videre viser hans antikksamling og måten han stilte den ut på at han overhodet ikke la skjul på sin antikkinspirasjon. Tvert imot. I utstillingen understøttes dette også av sitater de han fremhever gresk skulptur som sin evige læremester.

Nytt lys

Selve utstillingen er elegant gjennomført. Den fører tilskuerne gjennom for meg akkurat passe mange objekter og lar objektene stort sett tale for seg. Skulpturene er samlet tematisk under poetiske, men effektive overskrifter, som «Movement», bla bla.  Det er generelt begrenset med tekst. Dette er ikke en utstilling der det tar lengre tid å lese plakatene enn å se på objektene. At man kjøper billett til et bestemt tidspunkt gjør også at det er begrenset med mennesker og at den føles som svært fredelig sammenlignet med resten av Britisk Museum. Og den er svært lekkert lyssatt.

Men det er ikke bare den lekre lyssettingen som gjør at vi ser både Parthenonskulpturene og Rodins skulpturer i et nytt lys. Å se modernitetens skulptør i dialog med det antikke og i nnenfor rammen av arkitektoniske monumenter som omtalt ovenfor, gir en viktig dimensjon. For meg gjorde den nye konteksten at jeg så på Parthenonskulpturene på en ny måte, dvs. jeg følte at jeg så dem for første gang. At de var færre og nærmere enn de er i det store Duveen gallery gjorde at jeg ble stående mye lengre foran hver enkelt skulptur og så helt andre detaljer. Joda – disse detaljene hadde jeg nok sett på bilder, men det er noe helt spesielt å se dem i tre dimensjoner: Hestenes oppspilte nesebor, krokete fingre, negler – hele wetlook-effekten.  Kort sagt, en type realisme som ga inntrykk – samtidig som de hadde en slags helt spesiell opphøyet eleganse og letthet – til tross for at de jo er store (og tunge). 

Fidias-Rodin: 1-0

Rodin gir Parthenons sjefsskulptør Fidias (ca. 480-30 f. Kr) en slags evig førsteplass i kunsthistorien. I følge utstillingsmaterialet uttalte Rodin at  «No artist will ever surpass Pheidias… The greatest of the sculptors, who appeared at the time when the entire human dream could be contained in the pediment of a temple, will never be equalled.» 

Etter å ha sett utstillingen må jeg bare si meg enig med Rodin. Joda, Rodin er imponerende og gjør inntrykk – men Parthenonskulpturene har et eller annet magisk over seg, som ikke er til å komme unna. For meg var det viktigste med sammenstillingen at jeg ble invitert til å forholde meg til antikk kunst på samme måte som jeg forholder meg til moderne. For en som er opptatt av antikken, antikk kultur og tradisjon blir mitt blikk ofte styrt av hva skulpturene kan fortelle meg om et eller annet ved det antikke samfunn eller den klassiske tradisjon. Den estetiske og følelsesmessige dimensjonen blir dermed for meg ofte satt litt i bakgrunnen. Her fikk jeg lov til å bli stående og nyte.

Sammenlignet med utstillingen The Classical Now– en sammenligning som er nokså urettferdig gitt kvaliteten på de antikke objektene (The Classical now hadde relativt ukjente mindre verk i sin sidestilling) og utstillingslokalene (det var til dels trangt på King´s college)– er ikke hovedinteressen for British Museum slik jeg ser det å utforske de store abstrakte spørsmålene om hvorfor antikkens kunst appellerer generelt på en forskningsbasert måte, men å vise og glede seg over ett eksempel på pur inspirasjon og fruktbar dialog. 

Strategisk for Britisk Museum? 

Parthenonskulpturene er ubestridte mesterverk i kunsthistorien, men de er også svært omstridt. Som kjent var det Lord Elgin som i tidsrommet 1801-5 tok med seg store fragmenter av Parthenonskulpturene til England og de kalles i dag ofte "The elgin marbles". Var dette en redningsaksjon eller et tyveri? Reddet han skulpturene fra ytterligere ødeleggelse og bragte dem til et større publikum og en kontekst som kunne ta bedre vare på dem, eller var det et en regelrett plyndring av kulturskatter? Og uansett - bør ikke British Museum nå endelig levere tilbake «the Elgin marbles»? Et tomt rom står klart i det fortsatt relativt nye Akropolis-museet i Athen.  

Det er mange argumenter både for å la skulpturene bli i England og å flytte dem tilbake til Athen. Når denne utstillingen så tydelig viser at skulpturene har fått sin egen engelske historie blir den også et innspill i denne debatten.  Å føre skulpturene «tilbake» vil være å rive dem løs fra denne nå svært så etablerte nye konteksten. En kontekst som man kan hevde har gitt en type merverdi gjennom bl.a. Rodins besøk og imitasjon. 

Utstillingen har høstet strålende kritikker. Den står til 29. juli. Har man ikke anledning til å se den, så har de laget en fin katalog (som jeg akkurat angrer på at jeg ikke kjøpte – den var litt tung). Det ligger også en del materiale på nett.