Dekan Sejersted skal snart vende tilbake til stillingen som professor i nordisk litteratur. Nå er han i Oslo i forbindelse med et frokostmøte om mangfold i humaniora. Her kom det anklager om at humaniora består av champagnesosialisme – fordi innvandrere og etterkommere er dårlig representerte i fagmiljøene.
Sejersted påpeker at mangfold er viktig fordi humaniora er kulturutviklende, men også fordi humaniorautdanningene er tett knyttet til skolen.
Muna Jibril kritiserte miljøet ved HF i Bergen for å være ensrettet og ekskluderende, mer enn ved andre fakulteter. Det er en kollisjon mellom selvbildet i humaniora, som er progressivt og støtter mangfold, og det at ansatte er hvit middelklasse.
Humaniorastudenter er med på forme fremtiden. HF utdanner lektorer, der er representativitet veldig viktig. Man møter hele befolkningen, alle må ha forbilder, sier Sejersted.
HF må rekruttere bredere. Er det en hindring når hvit middelklasse sitter sammen og diskuterer mangfold? Enli og Sejersted mener det er viktig å diskutere løsninger, og ser at det er krevende å vite hva man kan gjøre. En ting som kan gjøres er å presentere fagene annerledes i skolen. Per nå har ikke humaniorafagene høy nok status for barn av innvandrere. Sejersted påpeker at kandidatundersøkelser viser at man får god uttelling for en humsam-master, så dette må endres.
Under pandemien har universitetene tatt et kvantesprang med digital undervisning. Likevel håper Sejersted på at det er tid for studentkultur på campus igjen nå.
Reisevirksomhet har blitt redusert, og han ser for seg en lavere reisevirksomhet i framtiden. Men blir det mer vanlig med hjemmekontor? Tidligere var det det vanlige, nå har vi jobbet over Teams - men Sejersted ønsker seg en sterk campuskultur.
Sejersted oppsummer dekantiden sin som veldig lærerik, han har fått dypere forståelse for samspillet mellom vitenskapelige ansatte og administrasjonen.
Enli spør hva som truer humaniorafagene. Sejersted ser at kunnskapssektoren har vokst, med den effekten at det er større politisk interesse. Langtidsplanen viser at det er en kamp om rammene. Han mener målet for humaniora er et godt samfunn, og at den økonomiske instrumentalistiske rammen er en trussel mot forskningen.
Humaniorafagene står sentralt i å etablere og vedlikeholde en kritisk og samlet offentlighet. Det er mer behov for humaniora nå enn noengang.
Holbergviteren deler også en parallell mellom dagens akademia og Erasmus Montanus.