I episode 35 har Gunn Enli, studiedekan ved Det humanistiske fakultet, besøk av epidemiforsker og professor ved OsloMet Svenn-Erik Mamelund og klasseforsker og professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, Marianne Nordli Hansen.
Først spør Enli om pandemien. Mamelund viser til spanskesyken og at pandemier kan vare flere år. Derfor tror han ikke det er over ennå.
Tema for episoden er klasse i akademia. I oktober skrev Mamelund en kronikk i Khrono om hvordan det var å gå inn i og være en del av akademia uten familie eller omgangskrets med akademisk bakgrunn.
Selv var Mamelund den første i familien og en av få fra skolen som studerte. Han er fra Gjøvik, og han følte som mange andre at overgangen til Oslo og Blindern var stor.
Fremmedord som kollokvie og auditorium var ukjente. Nordli Hansen refererer til Per Petterson, som har beskrevet samme fremmedgjøring.
Enli syntes Mamelund er modig, og kjenner seg også igjen med sin erfaring uten foreldre med høyere utdannelse. Nordli Hansen ser at selv om det er en større andel av folket som tar høyere utdanning, er det store sosiale ulikheter. Ulikheten øker oppover i hierarkiet.
Enli spør hvorfor graden av mobilitet ikke øker.
Hovedforklaringen i sosiologi er ifølge Nordli Hansen at det er viktig å unngå sosial nedgradering. Dermed velger de som har foreldre med høyere utdanning en karrierevei som krever minst like høy utdanning, for å overgå dem. Mens barn av foreldre uten utdanning kan overgå dem selv med lite utdanning.
Karakterer er ujevnt fordelt sosialt. Eliten har bedre karakterer på universitetet enn de uten akademikerforeldre. Nordli Hansen forklarer at de som har selvtillit og tar alt lett gjerne er de som er sosialisert inn i akademiske miljøer. De har det lettere, særlig i "snakkefagene" på HF og SV.
Enli er usikker på hva som er gode grep for å veie opp for skjevhetene og å hjelpe førstegenerasjonsstudentene. Mamelund tror det starter tidlig, og nevner at rådgivningstjenester på ungdomsskole kan spille en rolle. Kanskje kan det gjøres noe så de ikke bidrar i sosial selektering. Selv fikk Mamelund råd fra faren om å bli typograf, og husker ikke andre råd, men måtte finne ut av det selv.
Nordli Hansen mener universitetene må bry seg mer om temaet og ha statistikk som dokumenterer forskjellene. I USA er det flere tiltak rettet mot førstegenerasjonsstudenter. Hun mener man kan være mer opptatt av å justere fordelene for de som har dem, enn å legge mer ansvar på de med færre fordeler.
Sosiale forskjeller påvirker også karriereveien videre inn i akademia. Mamelund påpeker at han for eksempel ikke har hatt noen å spørre om hvilke valg han burde gjøre når han lurer på hvilken arbeidsplass som er best for han.
Enli trekker frem at man kommer inn i en annen verden, og derfor kan savne at familien er interesserte i det samme som en selv.
Nordli Hansen tror mange selekteringsmekanismer fortsetter i ansettelser av phd og postdok.
Nå er det fokus på internasjonalisering og mangfold, mens det tidligere har vært mye fokus på kjønn. Enli lurer på hvorfor det ikke er mer oppmerksomhet rundt klasse.
Nordli Hansen tror det handler om at klassebakgrunn ikke synes og vanskeligere kan måles.
På UiO er det størst karakterforskjeller sammenlignet med andre læresteder. Det er størst forskjell på HF- og SV-fagene.
Mameland har fått mye respons fra folk som kjenner seg igjen. Hans kronikk bidrar til å vise frem problemstillingen, mens det burde forskes mer på mekanismene bak, mener gjestene. Enli spør hva "vi" går glipp av, når noen ekskluderes på grunn av klassebakgrunn. Mameland viser til at det kan tenkes større mangfold gir flere perspektiver og bedre kvalitet. Men han vet det ikke.
Nordli Hansen tror det er spesielt viktig i kultur- og samfunnsfagene..
Enli påpeker at forskerblikket også er subjektivt, sånn at flere bør inkluderes. Mamelund tror det kan bli ekkokamre som de som jobber på et felt er for like - noe som også er et argument for tverrfaglighet.
Enli håper samtalen om klasse vil fortsette framover.