Forhandlinger og strid. Kjønn og verdsetting i kunst, estetikk og kulturell offentlighet (avsluttet)

Her deltok forskere fra litteraturvitenskap, kunsthistorie og filmvitenskap i en utforskning av betydningen av kjønn i kulturell verdsetting - både i estetisk teori og i estetisk praksis, i samtiden og i utvalgte historiske epoker.

Prosjektet ble avsluttet med en konferanse 5. september 2013: Kjønn og estetisk verdsetting.

 

Prosjektets viktigste resultat er boken Kjønnsforhandlinger. Studier i kunst, film og litteratur  Red. Anne Birgitte Rønning og Geir Uvsløkk (Oslo: Pax, 2013).

 

Om arbeidet med boken skrev vi bl.a. i Kulverprogrammets sluttkatalog (2013):

 

Prosjektets målsetning har vært å forstå betydningen av kjønn i verdsetting av kunst. Vi har arbeidet med et vidt kunstbegrep og undersøkt både billedkunst, film og litteratur, særlig fra samtiden, men også fra tidligere historiske perioder. Utgangspunktet vårt var at kunst har vært et felt for utprøving av forestillinger og ideologier, og at kjønnsforestillinger er noe som, bevisst eller ubevisst, prøves ut i kunsten. Kunsten er altså et rom der kjønn spilles ut og formes, bekreftes, utforskes og overskrides. Det er også åpenbart at kjønn spiller inn i verdsettingen av kunst. Det ser vi i dag stadige eksempler på i forbindelse med pristildelinger og jurysammensetninger; når utøvere nekter å bli satt i bås som ”mannlig” eller ”kvinnelig artist”, eller når kunstnere ikke ønsker å bli identifisert med et kjønnet publikum. Og det kommer til uttrykk når kunst og medieuttrykk som utforsker ny maskulinitet og mannsroller, blir vurdert som viktige og verdifulle, mens ”kvinnesjangre”, som chick lit-romaner og ”kvinnefilmer” ofte omtales i nedlatende vendinger. I prosjektet har vi ønsket å gå bakenfor disse åpenlyse forekomstene av kjønnsforstyrrelser i den kulturelle offentligheten og få en dypere forståelse av mekanismene i verdsettingsprosessene – ved å beskrive situasjoner og verk der kjønnsforestillinger og -forskyvninger tilskrives verdi og se på hvordan estetisk verdsetting impliserer betydninger av kjønn.

Vårt viktigste ”funn” kan sies å være innsikten i hvor sammensatte prosesser det dreier seg om. Når moderne, norske forfattere som Trude Marstein, Hanne Ørstavik, Anne Oterholm får stor anerkjennelse, er begrunnelsen helst deres avanserte skrivemåte og formbevissthet, ikke at de har skrevet romaner som engasjerer moderne lesere fordi de handler om alenemødre som slites mellom egenutvikling og omsorg for barn. Formeksperiment er tillagt høyere estetisk verdi enn utprøving av nye tematikker og plott i store deler av litteraturfeltet. Annerledes er det i filmfeltet, der amerikanske samtidsfilmer om actionhelter som blir fedre, og fedre som vender hjem for å ta seg av barn, får positiv oppmerksomhet fordi de utvider registeret av mannsbilder. Ved å sette materiale fra ulike kunstneriske medier og fagdisipliner opp mot hverandre, har vi forstått mer av kompleksiteten i verdsettingsmekanismene, og også hvordan estetiske verdier har en historisk tyngde, som virker inn. Motviljen mot å forholde seg til alenemorstematikken i de nyere romanene har ikke bare med formens forrang i litteraturkritikken å gjøre, men også med at skildringer av moderskap ofte har vært knyttet til melodramaet, som er en underlødig sjanger. Det er likevel ikke slik at det melodramatiske for alltid er knyttet til ”lave” kulturformer eller alltid konnoterer kvinnelighet. I undersøkelsen av den danske samtidskunstneren Jesper Just blir det vist at både musikalsjangeren og melodramaets estetikk i kunstvideoer i dag inngår i den høye kunstens sfære. Just fremstiller gråtende og dansende menn og dveler ved ansikter, kropper og relasjonene mellom menn. Slik inngår maskulinitet og følsomhet en ny forbindelse og tilfører samtidig det melodramatiske ny estetisk verdi.

Vår studie omfatter undersøkelser av både kunst(verk), kunstnere, kritikere og resepsjon. For å gripe samspillet mellom aktører, strukturer og institusjoner har vi arbeidet med et begrep om ”forhandlinger”. Noen ganger er det snakk om konkrete forhandlinger mellom to aktive parter, andre ganger er det forhandlinger der den ene er passiv motstander. Det dreier seg om forhandlinger om estetisk ideologi, kjønnsstereotypier, kunstneriske sjangre og om kjønnenes plass i offentligheten. Slik har vi satt fokus på konfliktfelt og ulike interesser, og vist at noe står på spill. Vi har vist at både estetisk verdi og kjønn kan fungere både som innsats (forhandlingskort) og som premie (det det forhandles om).

 

Det er ikke bare samtidskunsten som fremviser forhandlinger med kjønn og estetikk. Analyser av verk og aktører i kunstfeltet i tidligere historiske perioder byr på forhandlinger om kjønnenes adgang eller rett til å utforme eller bruke de estetiske sjangrene. En studie er viet den sveitsiske forfatteren Madame de Montolieus intervensjon i robinsonadesjangeren tidlig på 1800-tallet. Mens robinsonaden på slutten av 1700-tallet hadde fått en ny, oppdragelsesfilosofisk giv av Rousseaus pedagogiske roman Emile, henter Montolieu frem en annen av tidens Rousseau-inspirasjoner, nemlig følsomhetskulturen fra Julie eller den nye Héloïse. Ved hjelp av den rydder hun estetisk rom for kvinnen og moren i et ellers patriarkalsk litterært univers, med et uttrykt ønske om også å gjøre det attraktivt for kvinnelige lesere.  En bevisst forhandling med en sjanger, eller et mediums, kjønnethet ser vi også hos den norske maleren Asta Nørregaard, som på slutten av 1800-tallet malte mannsportretter i olje og kvinne- og barneportretter i pastell. I sjangerhierarkiet konnoterte oljemaleriet mannlighet og hadde høy prestisje, mens pastellen var lavere verdsatt og konnoterte kvinnelighet. Nørregaard brukte kjønnskonnotasjonene, men samtidig motbeviste hun verdiladningen gjennom å legge ned et arbeid i pastellportrettene som ikke sto tilbake for oljeportrettene.  Arbeidsmåten med pastellportrettene yter motstand mot den kjønnsladede dikotomien, og slik kan det sies at Asta Nørregaard tok kjønnssystemet i bruk til å (re)forhandle estetisk verdi, mens  Madame de Montolieu baserte seg på en estetikk med blikk for det kvinnelige for å kunne skrive kvinner inn i en populær sjanger.

 

I både Nørregaard og Montolieus tilfelle har imidlertid de forhandlingene og verdsettingsprosessene som foregikk, blitt tillagt liten vekt i ettertiden. Historieskrivingen synes å bekrefte enkle koblinger mellom kjønn og verdi, som ikke er så opplagte i et samtidsperspektiv. Undersøkelser av bl.a. Hamsun og Munchs selviscensettelse som moderne kunstnere har også vist hvordan kjønn inngår i en bearbeiding av kunstnermyten, og hvor viktig kunstnerens egne forhandlinger med institusjonen er, med tanke på senere kanonisering.

 

 

Se under Publikasjoner for flere utgivelser

 

 

 

Finansiering

Prosjektet hadde støtte fra Forskningsrådets KULVER-program fra 2010 til 2013.

Publisert 29. juni 2010 12:59 - Sist endret 2. okt. 2014 10:37