Magne Malmanger ble født 10. mai 1932 i Bergen og var med sitt brede kompetansefelt en av Norges mest profilerte kunsthistorikere. Han gjorde seg gjeldende i flere roller—som museumskonservator, kunstkritiker og professor. Hans faglige interesser spente vidt, fra engelsk og norsk maleri på 1700- og 1800-tallet, italiensk arkitektur og kunstteori i renessanse og barokk til norsk samtidskunst i andre halvdel av det 20. århundre. For sin livslange, fremragende innsats for kunsthistorien ble han i 2017 utnevnt til Kommandør av St. Olavs orden.
Forskningsmessig lå Magne Malmangers tyngdepunkt i norsk og nordisk maleri på 1800-tallet, men i løpet av sine mange år i Roma ga han også vesentlige bidrag til italiensk kunsthistorie. Han var tilknyttet Det norske institutt i Roma i to omganger: først som vitenskapelig sekretær fra 1968 til 1974, og som direktør fra 1990 til 1996. Ved DNIR arbeidet han særlig med renessansens og barokkens arkitektur, som han undersøkte i lys av periodens idé- og mentalitetshistorie. Hans viktigste bidrag var en undersøkelse av Alfonso av Aragons triumfbue ved inngangen til Castelnuovo i Napoli (Der Triumfbogen Alfonsos in Neapel und seine politische Bedeutung, 1975) og en teoretisk tankevekkende studie av Borrominis spiralformede spir på universitetskirken S. Ivo i Roma (Form as Iconology. The Spire of Sant’Ivo alla Sapienza, 1978). Begge disse arbeidene ble publisert i instituttets tidsskrift ACTA.
Magne Malmanger var sterkt teoretisk interessert og skolert, og han reflekterte i mange av sine essays over begrepsliggjøringen av estetiske erfaringer gjennom historien. Men han sto i sterk opposisjon til det han anså som overdreven teoretisering av kunsthistoriefaget. Den skygget etter hans oppfatning for historiens kunstverk som artikulasjoner av menneskelig erfaring. Han fremholdt at kunsthistorikernes oppgave er å gjenfinne verkene i deres egen tid og situasjon, og dermed fastholde dem i sin totalitet. Slik kunne arkitektur og bildekunst forstås som «veier til virkeligheten»—for å parafrasere tittelen på hans essay om Leonardo da Vincis oppfatning av maleriet (1982).
Som lærer var Magne Malmanger kunnskapsrik og inspirerende, presis i formuleringene, vittig og ironisk. Under sin periode som bestyrer for DNIR introduserte han flere årskull med norske kunsthistorikere til italiensk renessansekultur og romersk barokk.
Det norske institutt i Roma lyser fred over Magne Malmangers minne.