Martin Lešák er postdoktor ved Det norske institutt i Roma. Forskningen hans handler om Roma gjennom ulike historiske perioder, særlig middelalderen, og om samspillet mellom kunst og liturgi. Ved instituttet bidrar han også til prosjektet «Digitalisering av historiske arkiv: Et romersk kapittel i HFs historie».
Hva er historien bak plakaten man ser på Det norske institutt i Roma, oppslaget som kunngjør et offentlig foredrag Hans Peter L’Orange holdt om Tempietto Longobardo i Cividale del Friuli i 1952. Hva var det som knyttet norske forskere til den lille friulanske byen Cividale, en gang hovedstad i langobardenes rike? Nysgjerrig på svaret gikk jeg om bord i nattoget fra Roma til Cividale og tilbrakte en uke i byens arkiver, og i arkivene i det nærliggende Udine.
L’Orange, Torp og Tempietto Longobardo
Det norske institutt i Roma ble grunnlagt i 1959 av den fremstående kunsthistorikeren og arkeologen Hans Peter L’Orange, med hjelp fra studenten sin, senere kollega og nære venn, Hjalmar Torp. På den tiden var L’Orange allerede internasjonalt anerkjent. Monografien hans om Konstantinbuen fra 1939 hadde befestet hans faglige posisjon, og han hadde bygd opp et omfattende faglig nettverk over hele Europa, særlig i Italia. Etter andre verdenskrig viste disse forbindelsene seg uvurderlige i et samarbeids-prosjekt med den danske forskeren Ejnar Dyggve og Hjalmar Torp om historien, arkitekturen og billedkulturen i det såkalte Tempietto Longobardo i Cividale del Friuli, en by nordøst i Italia, nær grensen til Østerrike og Slovenia, som en gang var hovedstad i langobardenes rike.
I tiårene som fulgte, viet L’Orange en stor del av forskerkarrieren sin til dette monumentet. Som en anerkjennelse av innsatsen hans utnevnte ordføreren i Cividale ham til æresborger 15. mai 1954. Det varige båndet mellom L’Orange og Cividale er faktisk synlig den dag i dag: når man kommer inn i instituttets bibliotek, møter man en plakat over døråpningen som kunngjør et offentlig foredrag L’Orange holdt om Tempietto Longobardo i Cividale 17. september 1952.
Instituttets arkiver åpnes
Plakaten er én av flere gjenstander i DNIRs rike arkivsamling som Instituttet nå arbeider med å systematisere og digitalisere. Et pilotprosjekt som startet i år, skal begynne på det arbeidet. Samlingen rommer hundrevis av fotografier tatt i Cividale, tekniske tegninger laget til flerbindsverket om Tempietto Longobardo, som først kom ut på 1970-tallet, og personlig materiale som dokumenterer forholdet mellom de norske forskerne og lokalsamfunnet.
Et særlig stemningsfullt eksempel er et postkort fra et snødekt Cividale, sendt av den lokale kunstneren Pio Morandini, som samarbeidet tett med forskerne og etter alt å dømme ble en venn av L’Orange.
.jpg)
En uke i Cividale og Udine
Nysgjerrig på å spore disse forbindelsene, og på å forstå de nordiske forskernes plass i det lokale miljøet – ikke bare det faglige – reiste jeg til Cividale i juni. I løpet av en uke fordypet jeg meg i arkivene og bibliotekene i Cividale og Udine.
Da jeg steg av toget i Cividale en mandag morgen, ble jeg ønsket velkommen av et stasjonsskilt på fem språk, og jeg hadde tre mål for øyet. For det første ville jeg se om lokalavisene, som Il Gazzettino og Messaggero Veneto, hadde omtalt L’Oranges besøk i 1952, da han holdt foredraget om Tempietto Longobardo, og i 1954, da han ble utnevnt til æresborger av byens ordfører. For det andre håpet jeg å finne brevkorrespondanse mellom L’Orange, Dyggve og Torp på den ene siden og de italienske forskerne og innbyggerne de samarbeidet med på den andre. Og til slutt lette jeg etter øvrige spor etter nordmennenes nærvær i arkivmaterialet.
Brev, anekdoter og manglende sider
Søket viste seg raskt å være bryet verdt. Takket være arkivarenes velvilje og kompetanse fant jeg tre brev fra L’Orange, fire fra Torp og fem skrevet av italienske forskere som omtaler sine nordiske kolleger. Ett brev, skrevet av L’Orange til historikeren Carlo Guido Mor i 1958, nevner til og med DNIRs grunnleggelse. Frustrerende nok fortsetter setningen på en side to som ikke lenger er bevart i arkivet, slik at hans refleksjoner om instituttet forblir pirrende ufullstendige. Andre funn var av mer hverdagslig karakter. I et brev til sin mor fra skriver Torp fra Roma (!) i 1981 en bemerkning som alle med kjennskap til norske vintre forstår godt: «L’Orange tilbrakte vinteren i Oslo, stakkars!» (L’Orange ha passato l’inverno a Oslo [Poverino!]).
Avisene og en «nesten revolusjonerende oppdagelse»
Lokalavisene viste seg å være en særlig rik kilde. Det kom fram at L’Oranges offentlige foredrag i september 1952 ble arrangert i forbindelse med den andre internasjonale kongressen om tidlig middelalder («2° Congresso Internazionale di Studi sull’Alto Medioevo»), som ble holdt i Grado, Aquileia, Gorizia, Cividale og Udine fra 7. til 11. september 1952. L’Orange, Dyggve og Torp presenterte alle i samme sesjon, og bidragene deres ble senere publisert i konferanserapporten. Selv om Pier Silverio Leicht i utgangspunktet var bekymret for at innleggene deres skulle bli for lange, ble de til slutt mottatt med stor entusiasme. Så stor, faktisk, at en lokal forsker som senere ble museumsdirektør, Carlo Mutinelli, omtalte arbeidet deres i Messaggero Veneto som en «nesten revolusjonerende oppdagelse» (una scoperta quasi rivoluzionaria). Konklusjonen deres om at Tempietto var fra 700-tallet, fikk sterk gjenklang både hos lokale fagfolk og i et bredere publikum.
Æresborgere av Cividale
Sett i det lyset er det kanskje ikke overraskende at L’Orange og Dyggve bare to år senere ble utnevnt til æresborgere av Cividale, sammen med den italienske kunsthistorikeren Carlo Cecchelli. Et av de mest spennende funnene fra min uke i arkivene var et avisfotografi fra seremonien, publisert i Messaggero Veneto. Det viser ordføreren sammen med de tre nyutnevnte æresborgerne, et uventet vitnesbyrd om et historisk øyeblikk. Torp, som ennå var i starten av karrieren, var ikke blant mottakerne. Han måtte vente helt til 2006 før han fikk den samme utmerkelsen.
På sporet av en gipsmodell
Én arkivpost var særlig fascinerende. Blant papirene til Det arkeologiske museet i Cividale fantes en henvisning til en liten arkitekturmodell i gips av Tempietto Longobardo, gitt i gave av L’Orange og Dyggve i fellesskap 11. september 1952. Å finne modellen var ikke en lett oppgave, men etter et par dagers leting ble den til slutt funnet i magasinet.
Avisene bidro til å forklare historien bak gjenstanden: Den var bygd for å illustrere den vitenskapelige hypotesen under konferansen i 1952, og ble gitt til museet på siste dag av arrangementet. Med modellen i hendene gikk det opp for meg at den er mye mer enn et enkelt forskningsredskap. Den er et håndfast vitne om metodene, samarbeidene og de intellektuelle ambisjonene til forskere som fikk så mye å si for historien til Det norske institutt i Roma, og dermed, på mange måter, for instituttets forhistorie.
Fra arkivfunn til digital utstilling
Denne modellen skal, sammen med mange av brevene, fotografiene og de andre funnene fra arkivene, inngå i en digital utstilling vi forbereder som en del av instituttets arkivprosjekt. Gjennom disse gjenstandene håper vi å fortelle historien om de norske forskerne i Cividale, og å kaste nytt lys over et viktig kapittel i instituttets historie.
