Ulysse Barthel er en fransk ph.d.-stipendiat i arkeologi ved École française d’Extrême-Orient i Paris. Han arbeider med religionene i Kushanriket (1.–3. århundre e.Kr.).
For en ph.d.-stipendiat som meg, som jobber med religionene i Kushanriket, var en uke i Roma en sjanse til å komme meg ut av biblioteket og nærme meg noen av kjernespørsmålene i forskningen min fra en helt annen kant. Fra 24. til 28. august 2026 deltok jeg på «Summer School on Zoroastrian Texts and Mithraic Monuments in Rome», arrangert av Universitetet i Bergen, som behandlet zoroastriske kilder, mithraiske tradisjoner og monumentene der disse tradisjonene kan utforskes.
Sommerskolen samlet studenter og forskere med ulik faglig bakgrunn, med fagfelt som spente fra arkeologi og religionsvitenskap til filologi, antikkens historie og kulturarvstudier. Den tverrfaglige sammensetningen av gruppen var noe av det mest givende ved uken. Vi nærmet oss materialet fra hvert vårt ståsted, noe som ga gode muligheter til å sammenligne metoder, spørsmål og måter å forstå antikken på.
Fra Avesta til dagens forskning
Under ledelse av Michael Stausberg (Universitetet i Bergen), Céline Redard (Universitetet i Strasbourg) og Gianfilippo Terribili (La Sapienza) ga programmet en innføring i zoroastriske tekster og i de mithraiske tradisjonenes historie og arkeologi. Sesjonene beveget seg mellom Avesta og tolkningen av den, Mithra-skikkelsen i vedisk og avestisk tradisjon, zoroastriske ritualer og fester, Mithra i middelpersisk litteratur, og arkeologien og tolkningen av de romerske mithraea.
Det som gjorde programmet særlig verdifullt, var den tette koblingen til dagens forskning. I stedet for å presentere etablerte tolkninger som endelige svar, oppfordret sommerskolen oss til å tenke over hvordan kunnskapen om zoroastrismen og mithraismen har blitt til. Diskusjonene om forskningshistorien, blant annet Franz Cumonts (1867–1947) toneangivende tolkninger, ga oss anledning til å undersøke hvordan tidligere tilnærminger er blitt utfordret og revidert.
Dette forskningshistoriske perspektivet var særlig viktig i møtet med Avesta, den hellige zoroastriske tekstsamlingen skrevet på det gammeliranske språket avestisk. Kurset ga en innføring både i innholdet og tolkningsutfordringer i de zoroastriske tekstene, og diskuterte forskningsutviklingen som har endret vår forståelse av teksttradisjonen.
For meg, som arbeider med religionene i Kushanriket, ga dette nyttige metodiske redskaper for å reflektere over hvordan gamle religiøse tradisjoner kan rekonstrueres på grunnlag av kilder som er blitt til i helt andre historiske sammenhenger.
Kombinasjonen av forelesninger, diskusjon, studentpresentasjoner og øvelser fikk oss også til å arbeide aktivt med materialet. Vi la fram innlegg om skikkelser og temaer som Sraōša, Yima/Jamshed, Haōma og Vǝrǝϑraɣna, og om tolkningshistorien til mithraismen. Selv presenterte jeg en del av mitt eget arbeid om framstillingene av Mithra i kushansk Baktria, der han kalles «Miiro». Diskusjonene som fulgte, ga anledning til å legge fram pågående forskning og prøve ut ideer og hypoteser i samtale med spesialister som arbeider med beslektede spørsmål.
Hva er zoroastrismen? Hvorfor Roma?
Zoroastrismen er en gammel iransk religion bygget på læren til Zarathustra, der motsetningen mellom sannhet og løgn står i sentrum. En av gudene den dyrker, er Mithra, en gammel gud for ed og pakt.
Her kommer Roma inn i bildet: byen hadde sin egen mysteriekult rundt guden Mithras. Vi kan fortsatt se sporene av den i de såkalte mithraea, de hulelignende helligdommene der de innvidde møttes.
Hva romerne faktisk lånte, har vært omdiskutert lenge. I dag mener de fleste forskere at Mithras-kulten var en romersk nyskapning som knapt videreførte annet enn navnet og et persisk ytre — og at den kanskje sier mer om romernes forestillinger om Persia enn om zoroastrismen.
Roma som klasserom
Den mest umiddelbare måten å oppleve sammenhengen mellom tekster, tolkninger og materiell kultur på var ganske enkelt å forlate klasserommet. Sommerskolen omfattet besøk i flere mithraea i Roma og Ostia: mithraeet i San Clemente, mithraeet i Caracallas termer, De sju sfærers mithraeum, De sju portenes mithraeum, Felicissimus’ mithraeum og mithraeet i Mithrastermene – hvert av dem presentert av en av oss.
For en forsker som er vant til å tilbringe lange dager på bibliotek og museer, åpnet disse besøkene for en helt annen måte å tenke på. Å stå inne i et mithraeum gjør det mulig å fatte ting som er vanskelige å gripe gjennom fotografier, plantegninger eller publikasjoner alene: rommenes dimensjoner, forholdet mellom arkitektur og ritualer, stemningen de lukkede rommene skaper, plasseringen av benker og kultinstallasjoner, og måten helligdommene var føyd inn i det større bylandskapet på.
Besøkene viste også hvor forskjellige disse rommene kunne være. Mithraea kunne inngå i større arkitektoniske anlegg eller bli innredet i bygninger med andre funksjoner, og forholdet til byen omkring var en vesentlig del av forståelsen av hvordan de fungerte. Å se monumentene i sine faktiske omgivelser ga dermed et konkret supplement til ukens teoretiske og tekstlige diskusjoner.
For meg var nettopp dette en av sommerskolens store styrker: muligheten til å bevege seg fritt mellom ulike typer kildemateriale. Et avsnitt fra en religiøs tekst, en faglig tolkning, en arkeologisk struktur og erfaringen av å stå inne i en helligdom kunne alle bli brikker i den samme undersøkelsen.
En uke med utveksling
Ved siden av det faglige programmet var sommerskolen også en anledning til å møte forskere og studenter fra ulike fag og land (Norge, Italia, Iran og Frankrike). Når vi snakket om forskningen vår, kom vi inn på spørsmål som sjelden får plass innenfor ett enkelt fagfelt – og vi fikk se hvordan andre fag griper dem an. Slik ble uken et sted der forskning kunne legges fram, utfordres og bli bedre av å møte andre måter å tenke på.
Det norske institutt i Roma spilte en viktig rolle i å skape dette miljøet. Godt tatt imot av instituttets direktør, Han Lamers, fikk vi oppleve Roma som et sted for intellektuell utveksling. Mottakelsen på instituttets takterrasse ga en særlig hyggelig anledning til å føre samtalene videre i uformelle former, med utsikt over byen.
I Roma kunne vi lese tekstene nøye sammen, stille spørsmål ved tolkningene og se monumentene med egne øyne. Sammen ga de tre ulike innganger til det samme store spørsmålet: hvordan kan vi forstå fortidens religiøse forestillingsverden?
