Linnea Høie Fredheim er masterstudent i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen. Under oppholdet ved DNIR arbeider hun med en avhandling om fremstillingen av Euripides’ Medea i romersk malerkunst.
Når jeg fortalte folk at jeg skulle skrive masteroppgaven min i Roma, kom ofte uttrykket alle veier fører til Rom opp i samtalen. Etter et tidligere opphold ved det norske institutt i Roma hadde jeg falt pladask for byen og kom ofte til å tenke på disse veiene, i håp om at en av dem en dag skulle føre meg dit igjen. Og her er jeg endelig, i den evige stad. Er det ett sted jeg blir motivert til å skrive om antikkens Roma er det … vel, Roma.
Men hvor veien leder er jo avhengig av hvilken ende man er i. Herfra ser veiene ut til å lede ut av byen. Og om man følger dem i motsatt retning, hva kan man så finne?
Siena
Sist jeg var i Roma leste jeg boken A Month in Siena av Hisham Matar, som i sorg over sin fars forsvinning hadde funnet trøst i kunst fra Sienaskolen. Boken er en beretning om da han etter flere tiår reiste til Siena for første gang og reflekterte over byen, kunsten og sorgen.
Hans beskrivelse av Siena gjorde meg så nysgjerrig at jeg satte meg på en buss. Mens jeg vandret rundt, gjenkjente jeg ting og steder jeg hadde lest om. Det var spennende å oppleve en by jeg kun hadde besøkt gjennom beretningene til en annen.
Siena er en by med en rik historie og masse å oppleve, deriblant flotte museer, middelalderkunst, en gotisk domkirke, fantastisk utsikt og ikke minst det sprudlende livet i gatene. Jeg tar med et utdrag fra boken om hovedtorget Il Campo, så får kanskje du også lyst til å dra:
“And so, although we had entered a recess, a sort of giant pit, Il Campo also appeared, like a lit-up stage, to be suspended. To cross it is to take part in a centuries-old choreography, one meant to remind all solitary beings that it was neither good nor possible to exist entirely alone.”
Campania
I forbindelse med mitt masterprosjekt fulgte jeg nylig veien ned til Napoli-bukta for å besøke Pompeii, Herculaneum og det arkeologiske museet i Napoli. Reisen gikk på et blunk, da toget kjørte i 240 km/t. Å dra til de arkeologiske parkene føles som å tre ut av ens egen verden og inn i en annen. Mens jeg gikk rundt i ruinene løp fantasien løpsk om hvordan det en gang så ut.
I andre etasje på museet i Napoli utstilles et utvalg av antikke fresker som ble bevart av Vesuvs utbrudd i 79 e.v.t. Maleriene hvisker om livet i keisertidens domus: mat og drikke, skikk, moral, politikk, myte, drama og estetikk.
For patronus var husets arkitektur og dekor en måte å uttrykke estetisk sans, rikdom og makt på. Ikke bare var maleriene et vindu inn til en annen verden for romerne, der maleren åpnet veggen og lot den ekspandere innover – det være til narrative scener eller vakre landskap –, men de fungerer også som vinduer for oss inn til dem.
Med andre ord er Romas mange veier spennende å følge motstrøms. Etter påfyll av inntrykk utenfra, kan man la seg lede tilbake igjen. Jeg fikk da kjenne på det glade gjensynet med Roma, som tok meg imot med åpne armer og godt vær. Da er bare spørsmålet hvilken vei jeg skal følge neste gang.
