Kropper i bevegelse

Utvidelsen av konkurranseidrett for kvinner i mellomkrigstiden påvirket den medisinske forskningens syn på kvinnekroppen, viser ny avhandling.

Framstilling av kvinneidrett i mellomkrigstiden. Fra magasinet Liv og Sundhet, 1934.

Under De olympiske lekene i Amsterdam i 1928 fikk kvinner for første gang konkurrere på friidrettsbanen. Selv om antall øvelser var begrenset, skapte deltagelsen sterk debatt. Ikke alle var positive til kvinnenes deltagelse.

Kollapset etter mål

Etter kvinnenes 800 meterløp, som var den lengste distansen kvinnene fikk løpe under mesterskapet, ble det rapportert om at flere av deltagerne hadde kollapset etter målgang. Det ble videre diskutert om kvinner i det hele tatt var i stand til å tåle de fysiske påkjenningene et langdistanseløp innebar. Selv Folkeforbundets helseorganisasjon gikk inn for at kvinner av medisinske årsaker ikke burde få delta i langdistanseløp.

Negative reaksjoner til tross, kvinnenes deltagelse i konkurranseidrett på lik linje med menn hadde nå funnet sin innledning og bidro til nye faglige diskusjoner.

Medisinsk forskning

Historiker Kerstin Bornholdt har i sin nye doktorgradsavhandling sett på mellomkrigstidens medisinske forskeres oppfatning av den økende konkurranseidretten for kvinner. Hun viser at en mer fysisk krevende kvinneidrett førte med seg endringer i synet på hva som var typisk kvinnelig.

– De kvinnelige friidrettsatletene begynte å likne menn, både hva angikk prestasjonsevner og kroppsfasong. Hoftene ble smalere og skuldrene bredere. Kvinnenes idrettsdeltakelse åpnet dermed opp for et nytt medisinfaglig blikk på menneskekroppen. I stedet for å inndele kropper i to motsatte kjønn, var det nå mulig å se et mangfold av kroppstyper og glidende overganger, sier Bornholdt.

Ulike oppfatninger

I avhandlingen analyserer Bornholdt hvordan samtidens medisinere bygget kunnskap og ekspertise om den idrettsutøvende kvinnekroppen. Bornholdt sammenligner dessuten forskningen i Tyskland, Danmark og Norge. Ifølge Bornholdt fikk kunnskapen om kropp, kjønn og helse til dels ulike konklusjoner i de tre landene.

– Det fantes veldig få empiriske undersøkelser om effekten konkurranseidretten hadde på den kvinnelige kroppen. Én og samme vitenskapelig undersøkelse kunne dessuten forstås på nokså forskjellige måter. Ordvalg, valg av adjektiver og kombinasjonen av tekst og bilder førte til motsatte tolkninger, sier Bornholdt.

Kerstin Bornholdt
Kerstin Bonholdt disputerer 13. mai med avhandlingen «Between Exhausting Sports and Swinging Rhythm: An Inquiry into Medical Knowledge Production About Women's Sports and Women's Gymnastics in Norway, Denmark and Germany in the Interwar Years».

Kjønnssegregert idrett

Samtidig som mellomkrigstiden markerer kvinnenes inntog i fysisk krevende øvelser som langdistanseløp, markerer perioden også dannelsen av et kjønnssegregert idrettssystem. I mellomkrigstiden ble det blant annet utarbeidet en egen kvinnegymnastikk som spesielt ble tilegnet det som ble oppfattet som kvinnens naturlige særegenhet.

Også ved utviklingen av kvinnegymnastikken sto medisinske eksperter sentralt. Det ble her viktig å vise at kvinner hadde en særegen fysiologi og først og fremst var i stand til å bevege seg smidig, rytmisk og ekspressivt, ikke til å løpe lange distanser og gjennomføre harde fysiske øvelser. Kvinnegymnastikken viste seg raskt å bli en publikumsvinner.

– Kvinnegymnastikkens suksess i mellomkrigstiden ble tatt til inntekt for at medisinerne hadde rett. Kvinnegymnastikk ble et eget rom for det som ble ansett som kvinnenes spesielle kompetanser, men nøyaktig hva som ble ansett som særegent kvinnelig innenfor idretten kunne altså variere i de tre landene jeg har undersøkt, sier Bornholdt.

Nye arenaer

Kvinnelige idrettsutøvere har inntatt en rekke nye arenaer og øvelser i tiden etter siste verdenskrig. Bornholdt mener at nylig avdøde Grete Waitz pionerinnsats for kvinnelige langdistanseløp, understreker i hvor stor grad forestillinger om kroppens begrensninger, og spesielt kvinnekroppens begrensninger, forandres over tid.

– Mens lange løpsdistanser ble ansett som de mest problematiske idrettsgrenene for kvinner i mellomkrigstiden, bidro Grete Waitz til å vise at kvinner var veldig godt egnet til å prestere på lange distanser, muligens til og med bedre enn menn, sier Bornholdt.

Av Kristian Juel, IAKH
Publisert 9. mai 2011 12:16 - Sist endret 11. okt. 2019 13:33