Menneskerettigheter: Norden var ikke nødvendigvis en "barmhjertig samaritan"

– Det har lenge eksistert en forestilling om at Norden har vært en internasjonal pådriver for menneskerettigheter. Bildet er mer blandet enn som så, og vi bør spørre om hva som motiverte engasjementet, sier historiker Hanne Hagtvedt Vik.

Eleanor Roosevelt holder opp et ferdig eksemplar av Verdenserklæringen for mennskerettigheter. New York, 1949. (Foto: UN Photo)

70 år etter at FN lagde sin verdenserklæring er menneskerettighetene under sterkere press enn på lenge. Menneskerettigheter har aldri vært ukontroversielt – heller ikke her i Norden. For mange er det overraskende, kanskje til og med ubehagelig, å skulle utfordre menneskerettighetenes selvsagte plass i vårt moderne verdenssyn.

Men for Hanne Hagtvedt Vik, førsteamanuensis ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo (UiO), er det både naturlig og elementært å studere konseptet i kontekst av sin tid.

– Som historikere går vi inn og ser på hvilke verdier og politiske agendaer som preget de som har engasjert seg i internasjonale menneskerettigheter. Slik kan vi se at begreper som mange tar for gitt i dag, ofte tilslører ambivalens og kompleksitet.

Nytt perspektiv

Den 5. desember åpnes Oslo Peace Days i Gamle festsal ved UiO. Arrangementet er et samarbeid mellom Universitetet i Oslo, kommunen, Nobels Fredssenter og Det Norske Nobelinstitutt, og skal bidra til å sette hovedstaden på kartet som internasjonal fredsby.

Konferansens første dag den 6. desember vil belyse dagsaktuelle og historiske oppfatninger av menneskets fundamentale rettigheter. I den forbindelse skal Hagtvedt Vik innlede et delseminar om menneskerettighetenes historie i Norden de siste 100 årene.

Her lanseres et nytt spesialnummer av Nordic Journal of Human Rights, som Hagtvedt Vik har redigert sammen med nordiske kollegaer. Arbeidet med nummeret har pågått i flere år, og er blant de første som tar for seg historien om nordisk befatning med menneskerettighetsbegrepet.

– Menneskerettighetshistorien har lenge vært preget av særlig amerikanske forhold, mens andre geografier og aktører bare nylig har fått større oppmerksomhet. Norden har knapt vært nevnt, annet enn av jurister og statsvitere i forbindelse med hvorvidt det finnes et nordisk menneskerettighetsparadoks – altså et avvik mellom den retoriske tilslutningen til internasjonalt menneskerettighetsarbeid, og viljen til å sette de samme prinsippene ut i livet her hjemme, forteller Hagtvedt Vik.

Arbeidet har allerede gitt nye perspektiver:

– Det har lenge eksistert en forestilling om at Norden har vært en internasjonal pådriver for menneskerettigheter. Et gryende fokus på dette temaet i historiefaget har allerede vist at bildet er mer blandet enn som så, og at vi bør spørre om hva som motiverte engasjementet.

Rettigheter for “resten”

I den internasjonale forskningen om bistand og menneskerettigheter har det lenge eksistert en forestilling om Norden som “den barmhjertige samaritan”, tror Hagtvedt Vik. Men den er ikke nødvendigvis fundert i grundig, lokalt arkivarbeid.

Norden var til å begynne med ikke særlig engasjert i internasjonale menneskerettigheter, men ble mer aktive fra slutten av 1970-tallet.

– Ser man på nordisk involvering med menneskerettigheter, er det tydelig at dette ofte hadde tilknytning til hjemlige diskusjoner, påpeker hun. Johan Strang viser at toneangivende jurister var skeptiske til å skrive rettighetsbegrepet inn i nasjonal og internasjonal lov. Mens Steven L. B. Jensen har funnet at Danmark i 1949 foreslo at tvangssterilisering burde være en eksplisitt akseptert praksis.

I sitt bidrag til spesialnummeret, viser Hagtvedt Vik og Skage Alexander Østberg hvordan Norges engasjement i utformingen av sentrale traktater om barnerettigheter, urfolksrettigheter eller tortur, ikke nødvendigvis strakk seg helt hjem.

– Norske forhandlere på 1980-tallet forventet ikke at internasjonale konvensjoner ville ha særlig betydning for norske lover og praksis. Dette skulle bedre forholdene ute i verden, mens vi hadde alt på stell. Og da var det lett å gå høyt på banen i forhandlingene, forklarer Hagtvedt Vik.

Fordypet engasjement

At menneskerettigheter tvert imot har vist seg å få konsekvenser også på norsk jord, har til gjengjeld endret hvordan norske politikere og byråkrater forholder seg til det internasjonale arbeidet.

– Det er ikke lenger sånn at Norge står først i køen for å slutte seg til og ratifisere nye rettighetskonvensjoner, påpeker Hagtvedt Vik.

Hun mener ikke nødvendigvis det betyr at vi er blitt mer skeptiske til menneskerettighetene.

– Snarere tror jeg det viser at engasjementet er fordypet, og at vurderingene blir mer grundige og tar mer tid fordi man har skjønt at arbeidet får konsekvenser av betydning også for Norge.

Hvordan bevare?

Blant foredragsholderne den 6. desember er statssekretær i Utenriksdepartementet, Audun Halvorsen. Han skal snakke om hvordan Norge i dag jobber med å bevare menneskerettighetene internasjonalt.

– 70 år etter at FN lagde sin verdenserklæring, er presset mot det internasjonale menneskerettighetsregimet sterkere enn på lenge, påpeker Hagtvedt Vik.

Å forstå hvordan rettigheter har vært begrunnet, brukt og utfordret på ulike tidspunkt, er et viktig steg mot å forstå også dagens debatter. Nettopp det er et fruktbart felt for ny forskning, tror Hagtvedt Vik.

– Menneskerettighetene gir et spennende utgangspunkt for å studere internasjonal historie i det 19. og 20. århundre. Vi har så vidt begynt å se på dette feltet her i Norden, så her er det rom for mye arbeid i tiden fremover.

Oslo Peace Days åpner 5. desember med utdeling av UiOs menneskerettighetspris. I år går den til psykolog Nora Sveaass for hennes arbeid mot tortur og for rehabilitering av torturofre.

Av Hanne Christiansen
Publisert 3. des. 2018 15:07 - Sist endret 3. des. 2018 15:07