Forskning på klær kan gi nytt syn på sanfolkets bergmalerier

I flere tusen år malte sanfolk fantastiske og komplekse bergmalerier spredt over det sørlige Afrika. Men til tross for deres tidlige og avanserte formidlingskunst, er den historiske jeger- og sankerbefolkningen ofte blitt beskrevet som «primitive steinalderfolk». 

Nå gir arbeidet til Vibeke Viestad, forsker ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, et nytt bilde av sanfolket og bergkunsten deres.

– Sanfolket var verken primitive eller nakne. De brukte klær, hodeplagg, sko, smykker, tatoveringer, farger og duft for å skape og opprettholde viktige sosiale relasjoner mellom mennesker, mellom mennesker og dyr, og mennesker og andre levende vesener, forteller Viestad.

– Det å kle kroppen bidro til å skape harmoniske relasjoner som var viktige for å leve godt i en verden som besto av mange ulike typer sosiale vesener. 

Har åpnet utstilling i Sør-Afrika

Viestad er aktuell med utstillingen The Origin of the World. Creation and transformation in San dress, narrative and rock art på Origins Centre ved Universitet i Witwatersrand i Johannesburg.

I utstillingen, som er basert på forskningsarbeidet hennes, viser hun hva klær og klesdrakter har betydd for sanfolket. 

Gjennom fysiske gjenstander, fotografier, reproduksjoner av bergkunst og informasjonstekster, forteller hun hvordan klærne og personlige uttrykk ble brukt bevisst, og at de har hatt ulik betydning i forskjellige faser av sanfolks liv. 

Og det er nettopp her koblingen til bergkunsten kommer: For kunnskapen om klær og klesdrakter kan bidra til å forstå deler av bergkunsten og dens symbolikk på nye måter, mener Viestad.

– Den tradisjonelle fortolkningen av bergkunsten er at den viser det å danse i transe som rituell praksis, og spesifikt sjamanens rolle og erfaringer med å bevege seg mellom ulike verdener under transen.

– Men ved å legge vekt på hva klær, vesker og utsmykning av kroppen har betydd i ulike situasjoner, kan vi forstå symbolikken og betydningen av bergkunsten også på andre måter. Det er sannsynlig at den ble laget og brukt i mange forskjellige sammenhenger, ikke bare for å formidle sjamanens perspektiv og erfaringer.

Viser mannen som jeger, kvinnen som sanker

Viestad mener at mange av bergkunst-bildene kan knyttes til overgangsritualer – og til mannens identitet som jeger og kvinnens identitet som sanker.

– Vi vet at det å kle seg i nye eller lånte klær, å la seg tatovere eller male har vært en viktig del av ritualene når man har gått fra ung til voksen kvinne, fra ung gutt til voksen jeger eller fra novise til healer. 

I utstillingen viser hun eksempler på dette fra bergkunsten. Det finnes nemlig bilder der en gruppe mennesker sitter tett sammen, dekket av store skinnkapper, inne i en innhegning som er avsondret fra resten av verden.

Over hodene deres er det malt jaktvesker, og i enkelte av bildene er skillet mellom dyr og menneske nesten visket ut fordi gruppen under skinnkappene også kan sees som kroppen på en stor antilope. 

Viestad forklarer at dette forestiller overgangsritualet for unge jegere, og at tolkningen sammenfaller med det som er blitt beskrevet i skriftlige kilder fra begynnelsen av nittenhundretallet. 

– I enkelte overheng er det malt flere slike grupper, antagelig på forskjellig tidspunkt. Kanskje kom de tilbake hit for å utøve ritualet, eller for å minnes det.

Tatoverte seg før jakt for å identifisere seg med dyret

Utstillingen til Viestad er bygget opp i seks deler som følger kroppen og klærne: Skinnklær, vesker, sko, tatoveringer, perlesmykker og bokser av skilpaddeskall.

I hver del presenteres det korte sammendrag av myter og fortellinger hvor klær og personlig utsmykning spiller en avgjørende rolle i historien. Viestad poengterer at mytene kan være med å forklare handlinger, eller assosiasjoner som var viktige i den virkelige verden, og eksemplifiserer: 

I fortellingen om den gangen da dyr ble dyr og mennesker ble mennesker, fikk alle dyr merker og striper svidd inn i pelsen. De ulike kjennemerkene skilte dem fra hverandre, og menneskene synes mønstrene var så vakre, at de ville etterligne merkene på sin egen kropp.

– I den virkelige verden ble jenters tatoveringer ofte direkte sammenlignet med sebraens skjønnhet. For jegeren var det viktig å «kjenne» dyret, identifisere seg med det, slik at dyret han jaktet ikke ville bli skremt og forsvinne. Det kunne han oppnå ved å gni forkullet kjøtt fra tidligere bytter inn i parallelle kutt på armene, i ansiktet eller på ryggen, forteller Viestad. 

Var viktig å skape harmoniske relasjoner 

Også i fortellingen om den unge jenta som gnir pulver av duftende planter over nakken på «Vannet» for å roe vesenet og selv slippe unna, mener forskeren vi kan dra paralleller til unge jenter i den virkelige verden. For San-jenter har brukt tilsvarende pulver, samlet i vakre bokser laget av skilpaddeskall. 

– Ved å pudre seg selv og sine nærmeste beskyttet de seg mot «det sinte vannet» som faller med lyd og torden. Håpet var at det heller var det myke regnet som skulle komme og trenge ned i den tørre jorda, slik at den ble fruktbar, forteller Viestad. 

Hun sier videre at det i bergkunsten finnes flere eksempler på det som kan tolkes som dekorerte skilpaddebokser. 

– Det ser ut til at vi kan knytte disse skilpaddeboksene til forestillingene rundt vann og unge jenters spesielle forhold til vannet. 

Derfor er det viktig å studere klær og klesdrakt

I følge Viestad er det å studere praksisen rundt klær og kroppsuttrykk én av flere nøkler til å forstå kulturell, rituell og økonomisk atferd blant folk.

– Innen andre felt i antropologisk og arkeologisk forskning har klær og klesdrakt ofte blitt tatt på alvor, men når det gjelder tidligere forskning på sanfolket, er ikke dette gjort i samme grad, sier hun og legger til at hun tror det skyldes vestlige fordommer om at sanfolk har vært nakne, eller nesten nakne. 

Viestad mener at forskningen hennes har bidratt til et nytt perspektiv på dette – og på det historiske sanfolkets komplekse kultur.

– Forskningen har bidratt til økt og utvidet kunnskap om deres liv og verdensbilde. På den måten har jeg også bidratt til å avsløre og rokke ved noen av de underliggende fordommene som fortsatt hefter ved sanfolket og deres kultur, sier hun.

Første utstilling i sitt slag

Utstillingen er, så langt Viestad vet, den første i sitt slag til å presentere betydningen av klesdrakter som kulturell praksis blant sanfolk. 

– Utstillingen er viktig for å bidra til økt kunnskap om det sørlige Afrikas innfødte jeger- og sankerbefolkning, som i dag lever som svært marginaliserte og utsatte minoriteter i sine respektive hjemland, mener hun.

Museet Origins Centre er en viktig kunnskapsinstitusjon med mange ukentlige besøk fra skoler og studenter, en gruppe Viestad mener er særlig viktig å nå med denne type kunnskapsformidling. 

– Jeg ønsker å bidra til økt forståelse og toleranse mellom mennesker. Å nå de unge tror jeg er helt avgjørende for å få dette til.

Interessert i forskning fra Det humanistiske fakultetet? 

Meld deg på vårt månedlige nyhetsbrev!