Migrasjon: – Vi i Vesten var gårsdagens migranter

Den 193 kilometer lange Suezkanalen knytter Middelhavet til Rødehavet. Da den sto ferdig i 1869 reduserte den reisetiden mellom Europa og Asia med 30 dager, ifølge Store norske leksikon (snl.no).

Mye er skrevet om Suezkanal-selskapet og mennene som ledet byggingen, om herskeren av Egypt på denne tiden, om økonomiske og politiske aspekter ved Suezkanalens historie. 

Men vi vet lite om hvem de var, menneskene som i løpet av ti år bygde vannveien fra Port Said til Suez. Denne skjevheten vil historiker Lucia Carminati gjøre noe med.

– Jeg mener at vanlige mennesker er det virkelige materialet i historien, sier Carminati, som er førsteamanuensis ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo.

I boka «Seeking Bread and Fortune in Port Said: Labor Migration and the Making of the Suez Canal, 1859–1906», retter hun søkelyset mot migrantene som av ulike grunner søkte lykken på landtungen som knytter Afrika til Asia. De som fra alle kanter nådde den nyetablerte byen Port Said, i det sørøstre hjørnet av Middelhavet.

– For meg representerer Suezkanalen de mange store infrastrukturprosjektene som ble gjennomført på 1800-tallet. Slike prosjekter påvirket arbeidskraften, de førte til migrasjon og lidelse, til og med døden for mange mennesker – både menn, kvinner og barn, sier Carminati.

Det er disse skjebnene hun vil kaste lys over.

Den som leter, finner

For å finne disse historiene har Carminati satt sammen bruddstykker fra store og små arkiver rundt om i verden. Hun går ikke av veien for å inkludere tilsynelatende trivielle eller banale detaljer for å gi liv til de talløse individene vi ofte vet veldig lite om.

– Selv om myndigheter ofte toner ned disse stemmene kan vi finne spor av dem i statlige eller diplomatiske arkiver. Vi finner dem hvis vi er nysgjerrige og utholdende nok. For eksempel i brev fra slektninger av migrantene, de som ikke dro av sted, og som lurer på hva som har skjedd med deres kjære – om de er døde eller levende, forteller Carminati. 

– Vi kjenner ikke alltid svarene på spørsmålene deres, men vi vet at slektningene lette etter dem, så vi har informasjon om migrantene, om hvem de var og når de dro.

Hierarkier basert på raseidentitet, etnisitet og kjønn

Hvor kom de fra og hvem var de, de som søkte arbeid i Port Said og langs kanalløpet i Egypt?

– De kom fra mange forskjellige steder, ikke bare fra området langs Middelhavet. Det kom folk fra de sørlige delene av Europa og fra Sentral-Europa. De kom fra andre deler av Det osmanske riket, særlig Syria, men også fra områder i Nord-Afrika. I tillegg kom det folk fra sør – fra Sudan og Nubia, forteller Carminati.

Noen kom frivillig til kanalbyggeprosjektet. Andre, særlig egyptere, ble tvunget og levde nærmest som slaver. Dette skapte hierarkier på arbeidsplassene.

– Individenes posisjon i dette hierarkiet var basert på påstått raseidentitet, etnisitet, nasjonalitet, og selvfølgelig på kjønn, sier Carminati.

Når så mange mennesker kommer til et nytt område oppstår også en parallell økonomi rundt arbeidsplassene.

– Dette er ikke bare en maskulin historie om hardt kroppsarbeid. Det er også en historie om serviceindustri, om kafeer, vertshus, bordeller og vaskerier – tjenester det blir behov for når mange mennesker samles på samme sted, sier Carminati.

Port Said

Dette var aller mest tydelig i Port Said, byen som vokste ut av ingenting under byggingen av Suezkanalen. Da de første 150 arbeiderne kom i 1859, bodde de i telt rundt et treskur. Ti år senere var det 10 000 fastboende der.

– Alle som slo seg ned i Port Said, var nykommere. På den ene siden hadde man et kosmopolitisk ideal der hvem som helst kunne smelte inn og finne sin plass. På den annen side ser vi også at ulikheter og det sosiale hierarkiet var veldig til stede i Port Said, sier Carminati.

– Fra første stund var det forventet at arabere skulle bo i det som var definert som den arabiske landsbyen. Europeere skulle bo i det europeiske kvarteret.

Bruken av ordene «landsby» og «kvarter» sier noe om hvordan man så på de ulike gruppene.

– Samtidig ser vi hvordan folk hele tiden krysset disse grensene. Vi ser livets virkeligheter i en mangfoldig by. Vi ser at folk blandes, men de er likevel ikke likeverdige medlemmer av et ideelt kosmopolitisk samfunn, forteller Carminati.

Hvilke lover skulle man følge?

Det var ikke lett å holde orden i en slik tilstand, og innimellom grenset det mot det lovløse. 

Det var heller ikke alltid like åpenbart hvilke lover man skulle følge. Myndighetene i Kairo prøvde å få kontroll over territoriet. Samtidig hadde europeere en spesiell posisjon i Det osmanske riket der de var underlagt hjemlandets jurisdiksjon og deres lokale representanter. 

– I tillegg hadde man det franske Suezkanal-selskapet som opptrådte som en stat i staten. De prøvde å kontrollere migrantene og ville at arbeiderne skulle være fokuserte og produktive, ikke kaste bort tiden med å drikke eller besøke bordeller, sier Carminati.

– Dette skapte rom for overskridelser. Vi ser hvordan folk utfordret lovene for å skaffe seg et levebrød på måter som var definert som ulovlige av myndighetene. For eksempel gjennom smugling.

Motsatt vei av dagens migrasjon

Carminati synes det er vanskelig å sammenligne migrasjonen på 1800-tallet med det vi er vitne til på tvers av Middelhavet i dag. Verden er en helt annen. Likevel mener hun det er viktig å være klar over hvordan migrasjon har foregått opp gjennom historien.

– I boka viser jeg hvordan folk krysset Middelhavet i motsatt retning for bare litt over et århundre siden. Europeere så etter muligheter i Midtøsten, spesielt i Egypt, og lokale myndigheter bekymret seg for om disse «svermene» av uregjerlige innvandrere ville skape uorden og kaos og utfordre lov og orden, sier Carminati.

– Det er et viktig korrektiv til hvordan vi tenker om innvandrere i dag. Vi i Vesten var gårsdagens migranter.

Kilde

Lucia Carminati: «Seeking Bread and Fortune in Port Said: Labor Migration and the Making of the Suez Canal, 1859–1906». University of California Press, 2023.

Interessert i forskning fra Det humanistiske fakultetet? 

Meld deg på vårt månedlige nyhetsbrev!