P.Oslo II 10 + P.Harris 45 Demosthenes De Corona 201-205
Her har vi to fragmenter som passer sammen som “hånd i hanske”, men tilhører forskjellige samlinger, samlingen i Oslo (høyre øvre del) og biblioteket til Woodbrooke College, Birmingham (nedre del til venstre). Fragmentene ble gjenforent på initiativ fra Erik G. Turner, professor i papyrologi ved University College London, som på et besøk i Oslo i 1963 oppdaget forbindelsen.
P.Oslo inv. 1039 - filosofisk polemikk
Usikkert opphav (Tebtunis, Fayum?); 100-tallet e.Kr.
To kolonner fra en bokrull. Kolonnen til venstre er godt bevart, mens fra kolonnen til høyre er det nokså lite igjen.
Fragmentet stammer etter alt å dømme fra et filosofisk prosaverk. Forfatteren henvender seg til en gruppe (disipler?) og lover først å nevne for dem ”det fjerde og beste argumentet” fra en kommentar til en forkortet versjon (epitomê) av et verk. Deretter skal han granske formuleringene ”den nåværende” (substantiv i hunkjønn utelatt), ”navnene forekom fra begynnelsen av” samt termen skhêmata (”former”). Så skal han gå inn i doktrinene som har sitt opphav i overnevnte lære, samt nevne (den stoiske filosofen) Khrysippos’ kritikk av disse.
Teksten er kanskje skrevet av en tredje- eller fjerdegenerasjons epikureer, og det forkortete verket er Epikurs Brev til Herodot som oppsummerer Epikurs eget verk Om naturen.
P.Oslo inv. 1487 Herodot Historier 9.74-75
Ukjent opphavssted; slutten av 100-tallet eller begynnelsen av 200-tallet e.Kr.
Det aller første fragmentet fra Herodots 9. bok på papyrus. Fra en rull. Pent skrevet kopi i en formell, men ikke stiv håndskrift, en kalligrafisk skriftstil som har fått navnet ”formal mixed” eller ”severe style”. Teksten er for det meste i overensstemmelse med det tidligste middelaldermanuskriptet, Laurentianus plut. LXX (900-tallet e.Kr.). Adjektivet episêmon (l. 7) som noen moderne utgivere ville kaste ut som uekte, er med.
P.Oslo inv. 1413 Tragedietekster med musikknotasjon
Usikkert opphavssted (Oxyrhynkhos?); tidlig på 100-tallet e.Kr.
To tragediepassasjer (A og B) med musikknoter mellom versene. Passasjene (som muligens ikke kommer fra en tragedie, men er blitt samlet i en antologi) er blitt kopiert med svart blekk, mens notene er blitt lagt til med lysere blekk.
Passasje A (ll. 1-15) er metrisk sett anapestisk (to korte stavelser etterfulgt av en lang; mønsteret gjentatt to eller fire ganger) og tilhører musikalsk det såkalte ”joniske” tonesystemet. Innhold: kongsdatteren på Lemnos, Deianeira, moren til Neoptolemos med Akhilles, blir fortalt (av en person som omtaler henne som ”herskerinne”) om manifestasjonen av Akhilles’ spøkelse og de trojanske kvinnenes redselsfulle flukt.
Passasje B (som begynner etter det åpne rommet i l. 15) er metrisk sett jambisk (fire stavelser – kort, lang, kort, lang – gjentatt tre ganger) og tilhører musikalsk det ”lydiske” tonesystemet. Innhold: øya Lemnos omtales og senere Neoptolemos.
Metrikken tyder på at tragedietekstene er fra den hellenistiske perioden. Det at en del noter er blitt strøket ut, kan imidlertid bety at vi har å gjøre med den antikke musikkomponistens eget arbeidseksemplar. Det innebærer at musikken ble laget tidlig på 100-tallet e.Kr. til dikt som var skrevet tidligere. Stykkene skulle etter alt å dømme framføres solo (med instrument og sang).
I mange århundre framover (inntil arabernes erobring på 600-tallet) ble denne arven tilegnet av alle som var en del av eller ønsket å være en del av landets intellektuelle og kulturelle elite. De greske litterære tekstene som er funnet i Egypt, tilhørte enten den greske diasporaen i landet eller ikke-grekere som hadde fått del i den greske dannelsen.
Viktig for bevaringen og utbredelsen av den greske litteraturen var biblioteket i Aleksandria og det tilknyttete forskningsinstituttet kjent som Museion. Biblioteket, som sannsynligvis ble grunnlagt av Ptolemaios II (283-246 f.Kr.), rommet den største samlingen av gresk skjønnlitteratur og sakprosa i den antikke verden. Ønsket man å få tak i en gresk litterær tekst, var det naturlig å ty til biblioteket i Aleksandria, som hadde minst et autoritativt eksemplar. Forskerne som var tilknyttet Museion, laget de første viktige studier av de klassiske greske litterære verk (kommentarer, monografier, ordbøker osv.), samt ny litteratur som i stor grad henspilte på de klassiske verk. Det er et enormt tap at papyrusmaterialet fra Aleksandria - enten det dreier seg om litterære verk eller om dokumenter som omtaler litterati, deres bøker og bokproduksjonen, ikke er kommet oss i hende pga både den famøse bibliotekbrannen og det fuktige klima i Delta-området. De aller fleste litterære tekster som har kommet oss i hende på papyrus, stammer fra Midtre og Øvre Egypt og har blitt bevart i den tørre ørkensanden. Oslo-samlingens litterære papyrer stammer for det meste fra Fayum-oasen (antikkens Arsinoites fylke), et område som ble drenert av ptolemeerne og gitt til gresk-makedonske soldater, eller fra byen Oxyrhynkhos i Midtre Egypt.
Papyruskopier av antikke tekster begynte å komme for dagen ved utgravninger eller i antikvitetshandler mot slutten av 1800-tallet og fortsetter å dukke opp gjennom begge kanaler til i dag. Siden papyrustekster daterer seg fra tidlig på 300-tallet f.Kr. til ca. slutten av 600-tallet e.Kr., står de kronologisk mye nærmere den tiden da de klassiske verkene ble skrevet, enn det middelaldermanuskriptene gjør (fra ca. 900- til 1500-tallet e.Kr.), som var våre eneste kilder til antikke tekster før papyrene kom for dagen. Derfor er papyrusfragmenter av antikke litterære tekster uerstattelige vitner i overleveringen av de antikke tekstene.
Homer var desidert den mest populære forfatteren gjennom hele antikken både innen og utenfor Hellas. Det gjelder så vel utdanningen som den private lesekulturen. Det viser de tallrike homeriske papyrene klart. Homers popularitet er også bekreftet av tekster som omtaler framføring av Homer, som f.eks. P.Oslo III 189 (utstilt i monter om religion). Oslo-samlingen besitter flere fragmenter, både publiserte og upubliserte, fra ruller med de homeriske diktene. Av dem utstilles her kun de tre viktigste: P.Oslo III 68, som bidrar til diskusjonen om når Homers dikt ble inndelt i tjuefire sanger hver; P.Oslo II 7, fra en romersk bokrull og P.Oslo II 8, muligens et skoleeksemplar.
Euripides var også mye lest. I Oslo-samlingen representeres den athenske tragikeren med et fragment som er under publisering, fra en kalligrafisk rull som inneholdt tragedien Orestes (P.Oslo inv. 1186). Dette er et betydningsfullt vitne til en mye omdiskutert korpassasje som har blitt overlevert av både papyrer og middelaldermanuskripter. Samlingen har også et tidlig bysantinsk fragment med kommentar til (eller simpelthen notater om) en passasje i tragedien De trojanske kvinnene (P.Oslo inv. 1662). Papyrusen inneholder fyldigere informasjon enn forklaringene til den samme passasjen i margene på middelaldermanuskriptene. Den viser dermed klart uttynningsprosessen som de antikke tekstannotasjonene gjennomgikk i overgangen fra uavhengige kommentarer til margannotasjoner.
I tillegg har samlingen det opp til nå eneste papyrusfragmentet fra Herodots 9. bok (P.Oslo inv. 1487), et fragment fra en kopi av Menanders komedie Misantropen laget ikke så lenge etter dikterens virketid (P.Oslo III 168), og et fragment fra et verk som utlegger den epikureiske filosofien (P.Oslo inv. 1039). En annen gruppe utgjøres av fragmenter som har vist seg å stamme fra den samme rullen eller kodeksen som fragmenter som har havnet i andre samlinger: P.Oslo II 9 (Platons Politikos), P.Oslo II 10 (Demosthenes Om Kransen) og P.Oslo inv. 1471 (Demosthenes 2. brev).
Demosthenes-fragmentene sammen med restene fra rullen med Isokrates panegyriske tale P.Oslo III 71 (på veggen til høyre) og Himerios-kodeksen (P.Oslo inv. 1478) inngår også i en annen kulturell sammenheng: de viser nemlig retorikkens store appell i hele den greske verden, særlig i kjølvannet av den intellektuelle bevegelsen som er kjent som Den annen sofistikk. Den antikke talekunsten ble hyppig studert av skoleelever for å gjøre dem dyktigere i den attiske prosa-stilen så vel som av studenter på høyere nivåer, hvor fortrolighet med talekunst ble dyrket som en avgjørende ferdighet for så å kunne gjøre karriere innenfor statsadministrasjon, lov og rett.