Norsk forsker kaster nytt lys over engelsk språkfenomen

Det store vokalskiftet begynte rundt år 1250, ifølge en ny bok av Gjertrud Flermoen Stenbrenden. Dette er 150 år tidligere enn annen forskning har vist.

Gjertrud Flermoen Stenbrenden har samlet gamle ord som beviser at lydendringer i engelsk skjedde mye tidligere enn det andre forskere har oppdaget. (Foto: Alf Øksdal)

Det store vokalskiftet – The great vowel shift – er en samlebetegnelse som språkforskere benytter for å forklare de viktigste vokalendringene i engelsk som har foregått i et visst tidsrom.

Historisk lingvistikk viser at språket har gått gjennom mange store endringer gjennom århundrene, og at engelsk har vært svært annerledes enn slik vi hører det i dag. Særlig har uttalen av lange vokaler endret seg kraftig, viser Gjertrud Flermoen Stenbrenden i sin nye bok Long-Vowel Shifts in English, som handler om endringer i uttalen av lange vokaler i engelsk i løpet av perioden 1050-1700.

Hun har samlet språklige bevis og har empiri som gir nye konklusjoner om fenomenet. Funnene viser at historien om det engelske språket kan tolkes på en måte som helt kan endre vår oppfatning av lydendringene.

– Min hypotese og konklusjon er at også de endringene som skjedde i forkant av vokalskiftet er beslektede. Det er flere lydendringer som må med i vokalskiftet, for disse språklige forandringene overlapper hverandre i tid. Det ikke er logisk å skille dem fra hverandre. Mitt viktigste funn er at begynnelsen til det store vokalskiftet må tidfestes til rundt år 1250, sier hun.

Pust, tunge og munn styrer lyd

Stenbrenden har samlet en enorm mengde mer eller mindre merkelige stavemåter fra middelengelske tekster i sine analyser av disse vokalendringene. Et eksempel er ordet for ‘hvit’, som i gammelengelsk skrives hwit. I middelengelsk er de vanligste stavemåtene white, whyte, men hun fant en weyte, som altså viser diftongeringen av lang ‘i’ til en ei-lignende lyd. I moderne engelsk er det en ai-lignende lyd, så endringer har skjedd i flere stadier.

Språkforskere vet at vokalskifter ofte har naturlige forklaringer, de er rett og slett påvirket av hvordan vi former lyder med pust, lepper, tunge og muskelkraft. I for eksempel germanske språk er det stor forskjell på trykksterke og trykksvake stavelser. I trykksterke stavelser blir vokalen lengre i uttale, fordi tungen presses seg opp og frem, med mer luft fra lungene og en høyere tonehøyde. Kombinasjonen forårsaker vokalskifter med lange vokaler – der vokalene nærmest hopper lenger oppover og fremover i munnhulen.

Alle lydendringer har en trigger  

Et av de mest overraskende funnene bryter med den tradisjonelle oppfatningen av et skille mellom isolative og kombinative lydendringer. Den første typen har ingen fonetisk trigger, en vokalendring skjer så å si uten motivasjon. Lydendringene i det store vokalskiftet tilhører denne typen. Den andre typen, de kombinative, er lettere å forstå, da endringene her er motivert av den fonetiske konteksten, der ord blir endret fordi uttalen rett og slett kan bli lettere i den sammenhengen de står i.

– Da jeg analyserte de forunderlige stavemåtene fra middelengelsk, så jeg etter hvert et mønster som antydet at endringene i lange vokaler i middelengelsk var fonetisk betinget, de var altså kombinative. Faktisk tror jeg ikke lenger at det finnes isolative lydendringer. De var alle fonetisk betinget og altså utløst av resten av ordets lydbilde. Men når endringene skjedde for mange hundre år siden, har det vært vanskelig for språkforskere å få øye på den fonetiske triggeren. 

Historisk lingvistikk kan belyse mer enn språk

Stenbrenden ønsker å vise at historisk lingvistikk kan gi svar på hva slags type språkendringer som skjer igjen og igjen, på samme måte som studiet av historie kaster nytt lys på vår forståelse av tidligere tider og setter ting i perspektiv.

– Min språkforskning viser at det er mulig å anvende metoder og funn fra moderne lingvistikk på historiske data. Slik kan vi for eksempel se at diftongskiftet i moderne cockney og australsk engelsk forklarer deler av det store vokalskiftet i middelengelsk. Med slike funn kan vi bevege oss fra ren beskrivelse og foreløpige hypoteser til faktisk forklaring, noe som er et mål for lingvistikken.

Hun håper at boken blir lest av spesialister innen historisk lingvistikk og fonetikk og fonologi, men også av studenter som vil lære mer om vokalskifter og andre systemiske lydendringer i språk. Deler av boken blir pensumlitteratur på emner i engelsk historisk lingvistikk.

Emneord: Engelsk språk, historisk lingvistikk Av Alf Øksdal, Silje Pileberg
Publisert 1. juni 2016 10:35 - Sist endret 1. juni 2016 11:27