Knut Stene-Johansen

• Stene-Johansen, Knut (2017). The Healing Power of Art, In Lars Mørch Finborud (ed.),  Henie Onstad Sanatorium - Carsten Höller.  Verlag der Buchhandlung Walther König, Köln.  ISBN 978-3960981619.  Katalogartikkel.
• Stene-Johansen, Knut & Lye, Mari Sæther (2017). Sunnhetens dominans, I: Hilde Bondevik; Ole Jacob Madsen & Kari Nyheim Solbrække (red.),  Snart er vi alle pasienter. Medikalisering i Norden.  Spartacus.  ISBN 9788230401859.  kapittel.
• Stene-Johansen, Knut (2016). "A Midsummer Night's Dream", In Karen Friis; Steinar Gjessing; Julie Elgaard Brink; Lars Hamann (ed.),  In the Beginning was the Image.  Museum Jorn.  ISBN 9788792307224.  Kapitel 4.  s 112 - 145
• Stene-Johansen, Knut (2016). "NOURRITURE/Mat", I: Knut Stene-Johansen; Christian Refsum & Johan Henrik Schimanski (red.),  Å leve sammen. Roland Barthes, individet og fellesskapet.  Spartacus.  ISBN 978-82-304-01781.  Kapitel 25.  s 325 - 340
• Bondevik, Hilde; Stene-Johansen, Knut & Ahlzen, Rolf (2015). Fragments of illness: The Death of a Beekeeper as a literary case study of cancer. Medicine, Health care and Philosophy.  ISSN 1386-7423.  s 1- 9 . doi: 10.1007/s11019-015-9672-3
• Stene-Johansen, Knut (2014). Det litterære måltid. Tidsskrift for kulturforskning.  ISSN 1502-7473.  (2013/3-4), s 82- 98
• Stene-Johansen, Knut (2014). Kritikk og klinikk. Johann Clemens Tode og kjærligheten, I: Eivind Tjønneland (red.),  Kritikk før 1814.  Dreyer Forlag A/S.  ISBN 978-82-8265-059-5.  Del IV, art. 5.  s 465 - 484
• Stene-Johansen, Knut (2013). Det litterære måltid. Tidsskrift for kulturforskning.  ISSN 1502-7473.  12(3/4), s 82- 98
• Stene-Johansen, Knut (2012). Delikatessens psykogastronomi, I: Thomas Ugelvik & Iver Brynild Neumann (red.),  Mat/Viten: Tekster fra kunnskapens kjøkken.  Universitetsforlaget.  ISBN 978-82-15-01824-9.  kapitel 7.  s 153 - 178
• Stene-Johansen, Knut (2012). "I sorgens tegn", I: Janneken Øverland & Irene Engelstad (red.),  Freud, psykoanalyse og litteratur. Artikler.  Gyldendal Litteratur.  ISBN 9788205429949.  kapitel.  s 45 - 63
• Stene-Johansen, Knut (2012). "Scultura Figurata - eller å lese mellom skriften hos Cixous og Jorn", I: Ingvild Folkvord; Priscilla Ringrose & Ingfrid Thowsen (red.),  Skrift som livstegn: Festskrift til Sissel Lie.  Tapir Akademisk Forlag.  ISBN 978-82-321-0030-9.  Kapittel 14.  s 187 - 198
• Stene-Johansen, Knut (2010). Tolstoy and the Making of the Inhuman, In Knut Stene-Johansen & Frederik Tygstrup (ed.),  Illness in context.  Rodopi.  ISBN 978-90-420-2943-9.  II – Phenomenology.  s 125 - 139
• Stene-Johansen, Knut & Tygstrup, Frederik (2010). Introduction: Illness in Context, In Knut Stene-Johansen & Frederik Tygstrup (ed.),  Illness in context.  Rodopi.  ISBN 978-90-420-2943-9.  Introduction.  s 3 - 11
• Stene-Johansen, Knut (2008). "Les Revenants d'Henrik Ibsen, entre diagnostioc et interprétation". Textuel.  ISSN 0766-4451.  s 25- 32 Vis sammendrag

  Roland Barthes mentionne trois forces de la littérature, répondant à trois concepts grecs: mathésis, mimésis et sémiosis. Il s'agit de reconnaître que la littérature recèle une formidable source de connaissance – mathésis – de la vie en général et, dans certaines oeuvres canoniques, des maladies en particulier. En même temps la littérature est un art, une mimésis, et en tant que tel, l'art littéraire qui traite des maladies – romans, poèmes, drames – nous donne aussi une connaissance qui transcende ou qui alchimise le regard médical, et ceci au point que nous pouvons dire, avec Gilles Deleuze, que la littérature a une fonction de remède et l'écrivain, quant à lui, le rôle de medecin. C'est par son côté sémiosis qu la littérature peut changer la vie. Dans Les Revenants (1881) d'Ibsen, il est interessant de voir comment une maladie (le syphilis) est pour ainsi dire transposée à l'oeuvre dramatique, et comment la fiction littéraire contribue à la construction que nous avons de cette affection.

• Stene-Johansen, Knut (2007). Etterord, I: Hilde Bondevik & Anne Kveim Lie (red.),  Tegn på sykdom. Om litterær medisin og medisinsk litteratur.  Scandinavian Academic Press.  ISBN 978-82-304-0024-1.  Etterord.  s 263 - 269 Vis sammendrag

  Etterordet redegjør for antologiens plassering innenfor norsk humanistisk helse- og sykdomsforskning

• Stene-Johansen, Knut (2004). "Gastronymi", I: Gro Bjørnerud Mo & Jon Holm (red.),  Figura : Festskrift for Karin Gundersen.  Unipub forlag.  ISBN 82-7477-183-4.  Artikkel.
• Stene-Johansen, Knut (2004). "Litteraturvitenskap i praksis: Litterært sykdomsstudie som kasus". Bøygen : Organ for nordisk språk og litteratur.  ISSN 0806-8623.  (3), s 69- 74
• Stene-Johansen, Knut (2000). "Gilles Deleuze: Begjærsmakt", I: Iver B. Neumann & Inger Johanne Sand (red.),  Maktens strateger.  Pax, Oslo.  s 214 - 234 Vis sammendrag

  Overfor psykoanalysens hjørnesten, Ødipus¿ mytiske og familiale struktur, setter Deleuze og Guattaris "schizoanalyse" (schizoanalyse = rhizomatikk = mikropolitikk) opp begrepet om begjærsmaskiner for å løse opp illusjonen om jeg¿et og alle ødipale viderverdigheter av typen skyld, depresjon, kastrasjonsangst, altså en "av-ødipalisering" av det ubevisste. Deleuze og Guattari innrømmer det store ved Freuds oppdagelse av det ubevisste, men anklager ham for å ha innført den ødipale strukturen i det ubevisste, en trekant som virker sterkt reduktiv og repressiv. For schizoanalysen er de sosiale investeringene primære i forhold til de familiære, som skapes innenfor rammen av en "paranoia". Paranoikeren er den som opererer med store moduler, som "tar seg av" de såkalt store spørsmål og begivenheter på det storpolitiske og partipolitiske plan, i alt fra krig og diplomati til valgkamp og helsepolitikk. "Paranoikeren" står slik i motsetning til den "schizofrene", og er den figuren i Anti-Ødipus som sterkest representerer begjærets fiende. ... I motsetning til den freudianske forestillingen om et konstituerende ødipuskompleks skriver Deleuze og Guattari følgelig at begjæret selv er opphav til all realitet og all sannhet, og at det ikke er noen form for illusjonsskapende drift som har behov for "realitetsorientering".

• Stene-Johansen, Knut (2000). "Infectio. Om litteratur og sykdom", I: Siri Meyer (red.),  Avmakt. Skjebne, frigjøring eller maktbase?".  Gyldendal Akademisk.  ISBN 82-05-28767-8.  s 77 - 93 Vis sammendrag

  Ved å studere litteratur som omhandler sykdom kan vi kanskje få tilgang til sykdommens eget språk. Kanskje vil det også kunne vise seg at studiet av tekster med sykdom som bærende metafor forteller noe om selve fortolkningsakten vi gjennomfører, om forholdet som fortolkeren av sykdommen får til sin egen fortolkning. For det å forstå sykdommens vesen er på et vis å forstå fortolkningens vesen. I skjæringspunktet mellom "fortolkning" og "diagnose" reiser en rekke spørsmål seg som har med betydningsproduksjonen å gjøre. Sykdom og erfaring med sykdom problematiserer begreper som offer, avmakt og ulykke: Hva betyr det å være avmektig? Hvilke tegn skal man kunne lite på? I bestemte litterære sammenhenger kan sykdom også bli et estetisk kriterium mer enn et symptom: Sykdommen blir et parameter, et mål og et prinsipp for skapelse.

• Stene-Johansen, Knut (2000). "Nevølogi. Diderot og forskyvningens filosofi", I: Knut Ove Eliassen & Svein-Eirik Fauskevåg (red.),  Frihetens århundre, Vol. III.  Tapir Forlag, Trondheim.  ISBN 82-7634-382-1. Vis sammendrag

  Et grunnproblem for det 18. århundrets estetikk var forholdet mellom de estetiske «prinsipper» og «regler» som lå i arven fra klassisismen, og den vekt som bør legges på den kunstneriske praksis, på selve den estetiske fremstillingsmåten. Le Neveu de rameau blir interessant nettopp fordi den arter seg som et bredt anlagt formeksperiment. Denne tekstens preg av mangel på orden, dens springende disposisjon og konstante hang til digresjoner er dessuten noe som kan forbindes med Diderots metode, denne «omskiftningens metode», som den er blitt kalt. Forskyvningens filosofi anvender seg da også av andre tekstgenre enn den filosofiske avhandlingen, selv om Diderot alltid er ute i diskusjon og selv om den filosofiske dialog er en stadig brukt form hos Diderot, slik den er det hos Sade. Denne forbindelseslinjen mellom Diderot og Sade trekkes ikke bare for å score et enkelt analogisk poeng, men fordi både Sade og Diderot gjør noe med selve genren samtidig som de utnytter dens muligheter. Hos marki de Sade blir filosofien og den filosofiske dialog ¿ men også romangenren, som i fortellingene om Justine ¿ konfrontert med kroppen og den utfordring en kroppsufoldelse av gemen karakter kan gi den filosofiske selvforståelse. Hos Diderot møter den filosofiske tanke snarere en diggresiv og ikke agressiv kroppslighet, en kroppslighet som sporer av, skaper forstyrrelser, for liksom å understreke den tradisjonelle, kartesianske avhandlingens utilstrekkelighet når det gjelder å begripe verden.

• Stene-Johansen, Knut (1999). Postkolonialismen: En (av-)kolonisering av litteraturvitenskapen?. Norsk Litterær Årbok.  ISSN 0078-1266.  s 169- 187
• Jonassen, T.Ø.; Stene-Johansen, Knut; Berg, E.S.; Hungnes, G.; Lindboe, C.F. & Frøland, Stig Sophus (1997). Sequence analysis of HIV-1 group 0 from Norwegian patients infected in the 1980s. Virology.  ISSN 0042-6822.  231, s 437- 443
• Stene-Johansen, Knut (1996). "Semiologi,spaghetti og olympiske leker. Roand Barthes om bildets retorikk, I: Odd Wormnæs (red.),  Vitenskap - enhet og mangfold.  ad Notam/Gyldendal, Oslo.  ISBN 82-417-0682-0.  Kapittel 10.  s 203 - 224

Se alle arbeider i Cristin

• Stene-Johansen, Knut; Refsum, Christian & Schimanski, Johan (ed.) (2018). Living Together – Roland Barthes, the Individual and the Community. Transcript Verlag.  ISBN 978-3-8376-4431-9.  400 s.
• Friis, Karen; Gjessing, Steinar; Brink, Julie Elgaard; Hamann, Lars & Stene-Johansen, Knut (2016). In the Beginning was the Image. Museum Jorn.  ISBN 9788792307224.  192 s.
• Stene-Johansen, Knut; Refsum, Christian & Schimanski, Johan Henrik (red.) (2016). Å leve sammen. Roland Barthes, individet og fellesskapet. Spartacus.  ISBN 978-82-304-01781.  444 s.
• Stene-Johansen, Knut (2014). Nødinnganger. Studier i Asger Jorn. Essay. Scandinavian Academic Press.  ISBN 9788230400920.  263 s. Vis sammendrag

  Nødinnganger – Studier i Asger Jorn er den første systematiske presentasjonen i bokform på norsk av den danske billedkunstneren Asger Jorn (1914—1973). Asger Jorn var en av nordens største billedkunstnere, med et stort nedslagsfelt innenfor mange ulike medier. Han var blant annet forfatter av en lang rekke utgivelser, hvor noen er regelrette kunstverk i seg selv, som boken Pigen i ilden fra 1939 og Hell og hasard fra 1952. De to bøkene Jorn skapte i samarbeid med den franske filosofen Guy Ernest Debord, La fin de Copenhague (1957) og Mémoires (1959) er bokhistoriske begivenheter. Det er også den surrealistisk inspirerte La langue verte et la cuite fra 1968, skrevet sammen med franskmannen Noël Arnaud. Andre av Jorns bøker har store vitenskapelige ambisjoner og er fulle av sprelske, visjonære tanker. Den største satsningen var en bokserie med 32 bind om nordisk folkekunst gjennom 10 000 år, som Jorn planla sammen med fotografen Gérrd Franceschi. Av ulike grunner ble kun noen få bind realisert. Nødinnganger – Studier i Asger Jorn tar blant annet for seg boken om norske stavkirker. Nødinnganger – Studier i Asger Jorn er en bok med fantastiske bilder, inkludert noen av Jorns absolutte hovedverk, deriblant maleriet Stalingrad, stedet som ikke er eller modets gale latter, som nå er innlemmet i Danmarks kulturkanon. Ved siden av betydningsfulle malerier som Im Anfang war das Bild og Tristesse blanche trekkes også en rekke grafiske arbeider inn, blant annet litografiet Af den stumme myte opus 4b, en rekke raderinger, samt det vidunderlige tresnittet Future du passé – Fortidens fremtid. At Asger Jorn var inspirert av Edvard Munch kommer til uttrykk også i dette bildet. For mange er Jorns navn først og fremst forbundet med etableringen av den europeiske kunstnerbevegelsen Cobra, og senere med den såkalte Situasjonistiske Internasjonale. Cobra var et fargerikt, frihetsdyrkende initiativ, som resulterte i uendelig mange flotte og populære kunstverk. Den Situasjonistiske Internasjonale var på sin side en avantgarde-bevegelse med kreative politiske og kulturelle ideer som lever videre i våre dagers protestbevegelser. Med sitt tidvis Jorn-inspirerte språk forsøker denne boken å forstå Jorns mangfoldige, spektakulære og tankemettede univers på dets egne premisser. Det innebærer å lese Jorn opp mot Jorn: ta fatt i underliggende litterære strømninger, ord og begreper, og bevisst la bildene tale dem imot. Boken er en hyllest til Asger Jorn, en modernist som aldri angret seg.

• Stene-Johansen, Knut (2013). Historia Uwodzenia. Bellona.  ISBN 978-83-11-12938-2.  207 s.
• Bondevik, Hilde & Stene-Johansen, Knut (2011). Sykdom som litteratur. 13 utvalgte diagnoser. Unipub forlag.  ISBN 9788274775060.  411 s.
• Stene-Johansen, Knut (2011). Forføreren. En kulturhistorie. Spartacus.  ISBN 978-82-430-0630-0.  186 s.
• Stene-Johansen, Knut & Tygstrup, Frederik (ed.) (2010). Illness in context. Rodopi.  ISBN 978-90-420-2943-9.  247 s.
• Stene-Johansen, Knut & Eliassen, Knut Ove (2007). Ledeord. Cappelen Damm Akademisk.  ISBN 978-82-02-19830-5.  380 s. Vis sammendrag

  Bokens ambisjon er å vise hvordan litteraturvitenskapelig teori på et fruktbart vis kan integreres i tekstanalysen.Boken bestpr av en innledning og 24 kronologisk ordnede litteraturanalyser.

• Frich, Jan C.; Stene-Johansen, Knut & Schei, Edvin (2004). På sykeleiet - sykdom og medisin i litteraturen. Gyldendal Akademisk.  ISBN 82-05-32565-0.  294 s.
• Stene-Johansen, Knut (1998). Forførelsens historie. Spartacus Forlag.  ISBN 8243001204.  119 s.
• Stene-Johansen, Knut (1996). Libertinske strategier. 1620-1789. Cyrano, Don Juan, Casanova, Valmont, Sade. Spartacus Forlag.  ISBN 8243000747.  312 s.

Se alle arbeider i Cristin

• Stene-Johansen, Knut (2017). "’How to Live Together? – Roland Barthes and the idea of idiorrhythmic life". Key Note Speech..
• Stene-Johansen, Knut; Refsum, Christian & Schimanski, Johan Henrik (2016). "Hvordan leve sammen. Roland Barthes og fantasien om et idiorytmisk liv", I: Knut Stene-Johansen; Christian Refsum & Johan Henrik Schimanski (red.),  Å leve sammen. Roland Barthes, individet og fellesskapet.  Spartacus.  ISBN 978-82-304-01781.  Innledning.  s 11 - 22
• Stene-Johansen, Knut (2013). Legers plikt til å lyve. Tidsskrift for Den norske legeforening.  ISSN 0029-2001.  133(23/24)
• Stene-Johansen, Knut (2012). "Sykdom i litteraturen - litteratur i sykdommen".
• Stene-Johansen, Knut (2011). Kjærlighetsbegrepet i litteraturen.
• Stene-Johansen, Knut (2011). Om Forførelsens historie.
• Stene-Johansen, Knut (2011). Om Roland Barthes.
• Stene-Johansen, Knut (2011). Om sorgens språk.
• Stene-Johansen, Knut & Meinich, Annelita (2011, 07. april). Om Sorgens dagbok. [Radio].  NRK.
• Stene-Johansen, Knut (2010). Freud and the Passion for Food: Psychoanalysis and Gastronomy. Key Note Lecture.
• Stene-Johansen, Knut (2010). Midt i – eller litt på siden?. Prosa - tidsskrift for skribenter.  ISSN 0805-276X.  (01), s 41- 42 Vis sammendrag

  Gunnar Berge, "Midt i. Fransk filosofi idag" (2009), er skrevet over en uvanlig lest, ikke helt upåvirket av Deleuze og Guattaris to fellesarbeider med samlebetegnelsen ”Kapitalisme og schizofreni”, Anti Ødipus og Mille plateaux, og inviterer i likhet med disse til en intellektuell svir. Prosjektet utgir seg selv for å være risikabelt, ”slik enhver fredsforhandling er det”, og det er ambisiøst så det holder, blant annet i forsøket på å ”skape nye begreper, utforske andre måter å bruke språket på”. Boken har et stort intellektuelt driv, og det er lett å la seg rive med, om man klarer å lese uten å tillegge dette arbeidet for mye selvhøytidelighet i og med dets uvanlige format. Slik lest er det et beundringsverdig resultat, og det er fortjenestefullt at et forlag velger å gi ut en norsk filosofibok skrevet på denne måten. Teksten fremstår som en doktoravhandling som på mange vis stritter mot å være nettopp en avhandling; her er ingen tradisjonell drøftelse av en eksplisitt formulert tese, og begrunnelsen for valg av tekstmaterialet er likeledes noe svevende. Samtidig er det solide tenkere som trekkes inn. De viktigste filosofiske bidragene teksten beveger seg mellom, er de franske filosofene Gilles Deleuze og Jacques Rancière, den franske kuntsteoretikeren Georges Didi-Hubermann og den belgiske filosofen Isabelle Stengers. I tillegg, en rekke andre, som Eric Alliez, Bruno Latour og Alain Badiou, foruten Derrida, Lyotard, Foucault, og naturligvis en lang serie filosofihistoriske referanser, som Platon, Aristoteles, Leibniz, Hegel, Kant, Kierkegaard, Bergson, Heidegger, Sartre, Kuhn, Benjamin og så videre. Som del av prosjektets overskridende mål inngår naturvitenskapelige referanser som Galilei, Einstein, og særlig matematikeren Alfred North Whitehead. Den eminente tenkeren Isabelle Stengers er som sagt med, og hennes arbeid, blant annet med å videreføre Deleuze, tillegges med rette stor verdi. Men verken Simone de Beauvoir eller Luce Irigaray nevnes med ett ord, Julia Kristeva nevnes én gang, da i en oppramsing av navn på postmoderne tenkere med tidligere heltestatus i USA. Cixous er helt fraværende. Så den som ville lese noe om utforskning av kjønnsproblematikk i fransk filosofi idag, må lete andre steder. Jeg synes dette er litt i strid med innledningens noe patosfylte ord om å ”tenke med”, ettersom det ”midt i” fransk samtidsfilosofi vitterlig finnes en sterkt tradisjon for tenkning rundt kjønnsproblematikk. Berges prosjekt svekkes slik ved ikke å ta innover seg mulighetene denne problematikken gir. Ordet ”kjønn” mangler da også på den nevnte gigantomane ordlisten. Utelatelsen tilfredsstiller nok enkelte misogyne analytiske filosofer, de som i sin suffisanse alltid tilskriver seg kompetanse også til å avskrive feministisk teori (jf. Føllesdal d.e. vs. Kristeva), sammen med mye av den franske filosofien Midt i faktisk baserer seg på. Dette siste kommenteres innledningsvis, men det er altså det konfliktuelle i seg selv prosjektet vil overskride. Aner vi et uoverstigelig problemkompleks her? En forskjellstematikk som ikke lar seg redusere til overskridbar konflikt, og som hjemsøker verket ved å bli utelatt, oversett, ignorert?Samtidig som mange av diskusjonene er interessante nok i seg selv, ikke sjelden med overraskende perspektiveringer, så er det påfallende hvordan de filosofiske referansene hele tiden synes å være midt i diskursen – det vil si drøftelsene, diskusjonene, redegjørelsene – på en påtrengende måte, i en sitatteknikk og en argumentasjonsform som skaper en ikke helt konstruktiv usikkerhet – om hva eller hvem det er som bærer påstandskraften oppe. Hva eller hvem er det som taler? Det er med andre ord ikke alltid så lett å tenke med Gunnar Berge, og da synes det som om dette på mange måter prisverdige prosjektet glipper litt, og istedet for å være en fulltreffer befinner seg på siden av sitt eget mål.

• Stene-Johansen, Knut (2010). Så å si. En filosofisk fagbok i godt humør. Morgenbladet.  ISSN 0805-3847. Vis sammendrag

  Om Øyvind Pålshaugens bok "Passasjer hos Derrida, Platon, Aristoteles. Studier i utførelse av filosofi" , Spartacus. Oslo 2010.

• Stene-Johansen, Knut (2009). Alt om Deleuze.
• Stene-Johansen, Knut (2009). Liv og verk: Estetiske patologier i kunst og litteratur.
• Stene-Johansen, Knut (2009). "Over mitt lik, eller disseksjonens disseksjon". Klassekampen.  ISSN 0805-3839. Vis sammendrag

  ”Kirurgiens arbeidsplass, enten det er lasarettet, den første og beste senga som var å oppdrive, legekontoret eller sykehuset, har virket som en magnet for poeter.” Dette skriver Espen Stueland på side 200 i sin ambisiøse Disseksjonen og kroppens kulturhistorie. Prosjektet kan kalles en utvidet kulturhistorieskriving, og Stueland skjærer igjennom: Hans tekst er både vitenskapelig, historisk og med en rikdom som gjør den til en frodig essaystikk. Gjennom 780 sider møter vi en foss av kunnskap, et vell av referanser, illustrasjoner, assosiasjoner. Og sannelig har magneten stått på full styrke i poeten Stuelands egen fascinasjon for disseksjon i alle ordets betydninger. Disseksjonen forstått som medisinsk aktivitet ble innledet på 1500-tallet, og er en forløper for etableringen av den medisinske klinikken. Det medisinske blikket, som Foucault ved flere anledninger skriver om, autoritativt, objektifiserende, avhumaniserende, fokuseres her på analysen av den døde kroppen. Når opplysningstidens prosjekt munner ut i vitenskapeliggjøring av medisinen ved utgangen av det 18. århundret, skiller medisinen og dens humanistiske side lag. Idag er disseksjon og obduksjon en viktig del av medisinsk forskning. Den sentrale relasjonen mellom humaniora og medisin er, slik jeg ser det, bokens fundament. Jeg har sjelden støtt på et tilsvarende forsøk på å fastslå hvor dypt plantet medisinen er i vår kultur. Den mer eller mindre rettferdige kritikken av biomedisinens teknologiske vesen og helsevesenets mekaniske pasientbehandling florerer i våre norske massemedier, selvopptatte som vi alltid er, og overskygger det faktum at medisinen er kultur og medisinhistorie en del av kulturhistorien. Medisinen er en del av oss, slik vi er en del av medisinen, når vi er friske og på det mest levende såvel som når vi før tidens uunngåelige final countdown en liten periode fremstår som potensielt interessante kadavre. Hvordan skal så en leser, som en tredje instans i denne disseksjonsprosessen, ta seg inn i dette verket? Denne kolossen av en bok har syv deler: ”Disseksjonens formler. Medisinen blir vitenskap”, ”Disseksjonens poetikk. Anatomibordets lys”, ”Hva skjer med det døde legemet?”, ”Dissekerte kropper i kunsten”, ”Henrettelsen”, ”Rettsmedisinens anatomi” og til slutt ”Tiltrekning mot den frastøtende kroppen”.

• Stene-Johansen, Knut (2009). Psykoanalyse og gastronomi.
• Stene-Johansen, Knut (2009). Roland Barthes: Den gamle retorikken.
• Stene-Johansen, Knut (2009). Sorgens dagbok.
• Stene-Johansen, Knut (2008). Analytical and Literary Forms of Life: Mapping and Re-mapping of Freud's Analysis of Jensen's Gradiva (1907). Vis sammendrag

  To Freud, the writer was initially, as he writes in the essay “Der Wahn und die Trâume in W.Jensens ‘Gradiva’” (1907), ”an allied”. But there are elements in the text that indicate that he is also in some way afraid of – perhaps afraid of the literary forces. Derrida writes: ”In his reading of Jensen’s Gradiva, Freud avows being himself haunted”. Haunted by what, exactly? By some kind of ghost or unheimlich figures? Haunted by truth, repressed truth? ”It is known,” Derrida says, ”that Freud did everything possible not to neglect the experience of haunting, specrality, phantoms, ghosts. He tried to account for them. Courageously, in as scientific, critical, and positive a fashion as possible. But by doing that, he also tried to conjure them. Like Marx. His scientific positivism was put to the service of his declared hauntedness and of his unavowed fear.” In his analysis, Freud strangely refuses any explicite or direct reference to the uncanny, or even the buried discoveries of archeology, preferring to enunciate the principles of the interpretation of dreams as represented in fiction.. Reading Freuds “Gradiva” today may give us some ideas of forms of life in the space between the analytical and the fictional.

• Stene-Johansen, Knut (2007, 20. februar). Bokprogrammet. [TV].  NRK. Vis sammendrag

  Intervju/presentasjon av Brillat-Savarins "Smakens fysiologi".

• Stene-Johansen, Knut (2007). Gradiva. Om Freuds Pompeifantasier.
• Stene-Johansen, Knut (2007). Humanistisk sykdomsforskning i Norge.
• Stene-Johansen, Knut (2007). J.A.Brillat-Savarin, Smakens fysiologi. Vis sammendrag

  Smakens fysiologi

• Stene-Johansen, Knut (2007). Mellom diagnose og fortolkning.
• Stene-Johansen, Knut (2006). ”Sykdom som kulturelt fenomen og litterært uttrykk”. Vis sammendrag

  Utgangspunktet er at sykdomserfaring på et komplekst vis nedfeller seg i litterære tekster, og at analyser av hvordan dette arter seg kan gi innsikter som kan komme forståelsen av sykdom som sådan til gode. Ved å belyse spenningen mellom det individuelle og generelle i bruken av språklige medier, er litteraturen istand til å sette relasjonen mellom diagnose og fortolkning på spill. Samtidig kan litteraturen problematisere sykdom indirekte, ved å motsette seg generelle definisjoner av normalitet og helse. Et annet perspektiv ligger i å betrakte sykdom som en posisjon bestemt av fortellingen om den. Sykdom er både en somatisk tilstand og et perspektiv på verden, og innebærer slik en utfordring, men aspekter ved sykdomserfaringen kan også ha en kvalitativ og kreativ mulighet. Som grunnlag vil forelesningen ha litteraturteoretiske, idéhistoriske og skjønnlitterære tekster.

• Bondevik, Hilde & Stene-Johansen, Knut (2004, 01. februar). Feministisk forskjellstenkning. Intervju med Gayatri Chakravorti Spivak.  LE MONDE diplomatique, norsk utgave.
• Stene-Johansen, Knut (2004). På sykeleiet. Sykdom og medisin i litteraturen, I:  På sykeleiet - sykdom og medisin i litteraturen.  Gyldendal Akademisk.  ISBN 82-05-32565-0.  Forord, redigering.
• Bondevik, Hilde & Stene-Johansen, Knut (2003, 31. oktober). Intervjue med Héléne Cixous.  LE MONDE diplomatique, norsk utgave.
• Stene-Johansen, Knut (2002). Anti-Ødipus.
• Stene-Johansen, Knut (2000). Den libertinske fornuft.
• Stene-Johansen, Knut (2000). Den maskuline dominans.
• Stene-Johansen, Knut (2000). Fragmenter av kjærlighetens språk.
• Stene-Johansen, Knut (2000). Hjertets veltalenhet. Morgenbladet.  ISSN 0805-3847. Vis sammendrag

  Dette er Rousseau på sitt beste: Produktiv paranoia, splittet skrift, praktfull kombinasjon av flukt og stedbundethet. Genuin nomadisk bevegelse bort fra et sentrum som stadig rekonstrueres som intenst fascinasjonspunkt. Symbolsk makt som utfordres av styrken i en ubevisst symbolikk. Rousseau viser hvordan det gode har en pris, at sosiale utopier ¿ her beskrevet som fornuftsmessig konstruert kvasi-idyll, med dyd, hederlighet, ære ¿ aldri er fundert i uskyld eller uvitenhet, men tvert om i kunnskap om godt og ondt, erfaring, smerte, berøring med og seier over det onde.

• Stene-Johansen, Knut (2000). Semiologi og urbanisme.
• Stene-Johansen, Knut (2000). Øyet og hånden. Morgenbladet.  ISSN 0805-3847. Vis sammendrag

  Mari Slaattelids to bildeserier er på hver sin måte utslag av en forskning i hvordan betydning blir til. Hun har med sine to arbeider "Reading Woman" og "Protective" på en særegen måte vist hvordan språket brukes til å fastholde verden. Den ene serien består av fire malerier eller mer presist monokromer i tradisjonen fra 1950-årenes USA. De er malt på svart, blank plexi, og fremstår som store sminkeskrin ¿ lekre, glatte, men med fargenyanser som avviker akkurat så lite fra normale sminkefarger at de utgjør en kommentar, en tekst, og ikke en representasjon eller en fremvisning av et tema. Utgangspunktet er skriftlig materiale fra kosmetikkbransjen, blant annet med utførlige beskrivelser av hvordan kvinner kan deles inn i fire kategorier. Således finner man eksempelvis hos Chanel at det finnes fire kvinnetyper: "Sofistikerte", "elegante", "sporty" og "aktive" kvinner. Disse kvinnetypene er naturligvis ¿ intensjonen er jo selvsagt ¿ tilpasset bestemte typer sminke og bestemte fargenyanser, og de ulike typene ansiktspudder, kremer, osv. er knyttet til bestemte innpakninger, svarte etuier av ulik utforming. Kvinnens identitet forankres i et ytre som tillegges indre motivasjoner, slik ansiktet alltid innenfor en hverdagslivets metafysikk betraktes som sjelens speil. Dermed bringes den høyst trivielle sminken inn i en taksionomisk ¿ kategoriserende ¿ aktivitet hvor produktive tegn på livskvalitet og identitet sluses gjennom sminkeprodusentenes reduktive forestillingsverden og særegne språkbruk. Slik gjøres på den ene siden produktivitet til produkt, og på den andre siden kosmetikk til kosmologi. Det hele skjer i en verden av visualitet og manipulasjon, hvor også forholdet mellom hånden som utfører og øyet som dømmer aktualiseres.

• Stene-Johansen, Knut (1999). "Deep Strike. Om erobring som skjebne i forførelsens historie".
• Stene-Johansen, Knut (1999). Kielland på Lapsetorget. Morgenbladet.  ISSN 0805-3847. Vis sammendrag

  Alexander L. Kiellands utsagn om at «Selv er jeg den eneste, som skinner av festivitas» er beskrivende for forfatterens selvbilde, særlig i yngre dager. Kielland ble da også beæret med en «festivitas» i Lapsetorgets naboskap, nærmere bestemt med en utstilling i Nasjonalbiblioteket i anledning Kielland-jubileet. Utstillingen i Nasjonalbiblioteket fremsto som en «lesning» av Kielland, og var en noe uortodoks og i beste forstand en dekonstruktivt anlagt utstilling. Kielland ble aktualisert og belyst på en måte som fikk frem nye aspekter ved dette forfatterskapet og forfatterlivet, og ved sammenhengen mellom nettopp litteraturen og livet.

• Stene-Johansen, Knut (1999). "Kiellands kropp: Mellom litteratur og sykdom".
• Stene-Johansen, Knut (1999). Nevølogi: Diderot som fenomenolog. Vis sammendrag

  «Nevølogi» er en tenkemåte knyttet til ett verk alene, til romanen om Rameaus nevø, og samtidig en karakteristikk av Diderots tenkning overhode. Med sitt vekslende metodiske perspektiv og sine genremessige sprang, sin hang til digresjoner og kontekstforskyvninger er Diderot en filosof som både slekter på og avviker fra sine forbilder. Han er en klassisk «nevø» av så mange filosofiske posisjoner: En arvtager, men ikke i rett linje. Diderot er eksempelvis en av Descartes¿ mange "nevøer", med den nedarvede sans for det rasjonelle, for tenkingen som fundamentet for eksistensen, men ikke bare for den enkeltes bevissthet om egen eksistens, formulert som et metafysisk prinsipp, men for samfunnets mulighet. For med sitt motto «il faut tout examiner» ¿ alt må undersøkes ¿ går Diderot på sitt vis lengre enn Descartes i tvilens metode, hans «fenomenologi» stanser ikke ved bevisstheten, ved «cogito ergo sum», eller ved det som senere ble Husserls noematiske innstilling, med hele den fenomenologiske reduksjonen som middel til å sikre apodiktisk evidens for vitenskapen.

• Stene-Johansen, Knut (1999). Paris, eller lengselen etter det evige. Morgenbladet.  ISSN 0805-3847. Vis sammendrag

  Mytisk sett er Paris en svært gammel by. Det første som slår meg ved Paris, er allikevel et demonstrativt tempo. Men det interessante er ikke først og fremst den type hastighet som knytter seg til TGV, RER eller Concorde, heller ikke den raske servicen på caféene, franske kvinners ekspeditte stil og kvikke språk, ei heller de små peugeot¿enes hast mot neste røde lys, champagnekorkenes fres, metrosystemets smidighet eller inlinernes demonstrative forakt for gammeldagse trafikkregler. Den form for tempo som slår meg i Paris, og som jeg merker krever et mer refleksivt arbeid enn møtet med hurtige transportmidler, medier, kvinner eller forbruk, knytter seg til selve byens utvikling, og dermed til arkitekturen, til denne blandingen av visjon og funksjon, med vekslende vektlegging av det ene eller det andre.

• Stene-Johansen, Knut (1999). Rembrandt(s) selv. Morgenbladet.  ISSN 0805-3847. Vis sammendrag

  Rembrandt (1606 - 1669) er kjent for «nådeløst» å male sine selvportretter gjennom hele sitt livsløp, helt til det siste, med det sammensunkne, litt uklare uttrykket i selvportrettet fra 1669. I Londons National Gallery, ble det i 1999 arrangert en unik utstilling med tittelen «Rembrandt by Himself». I sentrum sto selvrefleksjonen og selvfremstillingen, med ledsagende begreper som identitet, autentisitet og ekthet.

• Stene-Johansen, Knut (1998). Hva er litteratur?.
• Stene-Johansen, Knut (1996). For en grav til Anatole.

Se alle arbeider i Cristin