VI FORSVARER VÅRE VERDIER
FUNKSJONELLE BEGRUNNELSER
Det forekommer en omfattende språklig diskurs om musikken. Samtaler, diskusjoner, anmeldelser, estetiske teorier osv. tar i stor utstrekning sikte på å forklare eller overbevise andre om hvorfor den aktuelle musikk eller framførelse har sin berettigelse.
Det er vanskelig å se denne diskurs som noe annet enn et forsøk på å rettferdiggjøre eller legitimere sin musikksmak ved å overføre argumentasjonen til spesielle trekk ved musikken.
Hva som synes avgjørende i en slik argumentasjon er i hvilken grad det er holdbart å påstå at musikk knytter seg sterkere til identitetsoppfatning enn andre fenomener. En måte å argumentere på kunne være å ta utgangspunkt i hvordan vi gjerne begrunner smak, interesser eller preferanser.
Det er ofte slik at vi velger å begrunne en livsstil, valg av verdier eller valg ved kjøp av varer ut i fra en funksjonell betraktning (se Nørve, 83). Vi sier vi valgte den og den bilen fordi den hadde større bagasjerom, mens vi i virkeligheten kanskje ønsket å vise status eller signalisere sosial tilhørighet. I slike tilfeller begrunner vi våre valg ved å vise til at de er formålstjenlig eller rasjonelle i forhold til bestemte, gjerne praktiske gjøremål. (Det er greiere å reise på ferie når vi får plass til alt inne i bilen. Det er letter å vaske opp når vi har oppvaskmaskin. Kork på gulvet er behageligere å gå på. Det er sunt å jogge. Vannseng løser søvnproblemer osv).
Når vi skal begrunne valg av musikkpreferenser kan vi imidlertid ikke vise til slike formålstjenlige begrunnelser. Det er ikke umiddelbart praktisk nyttig å like Beethoven eller Boy George. Vi må ty til andre typer begrunnelser om vi er i stand til å argumentere for oss. Spørsmålet er nå om vi med slike begrunnelser er tvunget til å ta stilling til verdier som kanskje ikke alltid er like synlige for oss selv. Eller rett og slett at vi ikke ønsker å gi tilkjenne drivkreftene bak valg av musikkpreferenser. Et alternativ ville være å lage en estetisk teori - en tankekonstruksjon hvor vi avleder verdien ut i fra egenskaper ved musikken.
Slik vil estetisk teori kunne forstås som forsøk på å legitimere egen musikksmak. En slik legitimeringsprosess vil kunne skje med ønske om å synliggjøre verdier knyttet til egen identitet. Når samtidig estetisk teori ofte fungerer som basis for f.eks. musikkritikk, eller som grunnlag for forskningsinteresser og forskningspraksis, ser vi at studiet av musikk og identitet vil være et nødvendig ledd i den den selvforståelsesprosess eller forforståelse som burde inngå i forskningsaktiviteten.
Enhver forskningstradisjon har sine grunnleggende forutsetninger som er mer eller mindre eksplisitt formulert. Vitenskapsfilosofen Thomas Kuhn snakker om paradigme, og forsøker med dette begrepet å fange inn den totale forståelsesrammen en forskningstradisjon arbeider innenfor (Kuhn, 72). Hva Kuhn presis legger i begrepet kan være litt problematisk å få tak i; en av hans kritikere hevder at begrepet brukes av Kuhn selv på over 20 forskjellige måter. Her er en:
"....the entire constellation of beliefs, values, techniques, and so on shared by the numbers of a given [scientific] community." (ibid., s. 175)
Hva som er viktige oppgaver, hva som er legitime spørsmål, hva som er godtatte måter å svare på, er alt styrt av paradigmet man arbeider under. Eksempler på grunnleggende forestillinger innen musikkvitenskap kan f.eks. være:
- begrepet om "verket" som fundamental undersøkelsesenhet
- verket som uttrykk for en komponists intensjon
En mer musikkantropologisk retning ville kanskje legge vekt på at
- ethvert musikkstykke må forstås som en del av den kulturelle kontekst det opptrer i, eller at
- musikken er en integrert del av et omfattende kulturelt symbolsystem der alt henger sammen.
Et legitimt, men svært vanskelig spørsmål som kan stilles innenfor rammen av "tradisjonell musikkvitenskap" er spørsmålet om hva musikk er for slags fenomen. Et svar som "det medlemmer av en gitt kultur oppfatter som musikk" vil neppe bli godtatt som et legitimt svar, men snarere bli betraktet som en måte å unngå problemet på. For en musikksosiolog vil kanskje dette svaret være både legitimt og selvsagt, mens et svar som "Tonend bewegte Formen sind einzig und allein Inhalt und Gegenstand der Musik" (sitert etter Benestad, 1976:305) heller betraktes som data om musikksyn enn som egentlig svar på spørsmålet.
Vi sier altså at det er en sammenheng mellom musikalsk identitet og det paradigme vi velger. Samtidig styrer og bestemmer paradigmet hva forskeren ser, eller spissformulert: verden forandres under forskjellige paradigmer. Der tidligere forskere hørte primitive hyl og skrik, hører dagens musikkantropologer finurlige symbolstrukturer. Der Catarinus Elling hørte falsk sang på de norske bygder, hører vi i dag halvhøye ledetoner og nøytrale terser.
EKSEMPLER
Som det skulle komme fram av foregående inntar vi her ikke noe standpunkt med hensyn til hva som måtte være god eller dårlig musikk. En argumentasjon som vi har foretatt i det foregående gjør det vanskelig å foreta en slik kvalitetsbedømmelse, især hvor det er snakk om å sammenlikne ulike genrer med hverandre.
Nå mener vi også at den type diskusjoner som går ut på å bestemme hva som er best - "rock eller klassisk" - som regel er dømt til å mislykkes. Med mindre man klarer å sirkle inn noen av de verdier som er spunnet omkring de ulike musikkformer.
Det kunne innvendes mot argumentasjonen at det kan være greit å være "nøytral" med hensyn til kvalitet så lenge man står "utenfor" musikklivet, uten å måtte behøve ta et valg med hensyn til repertoar, hva man må formidle i en spesiell situasjon osv. Det er f.eks. ikke mulig for en musikklærer å være nøytral i forhold til hva som er god eller dårlig musikk, i klasserommet overfor elevene er vi nødt til å velge. Og når vi først har valgt har vi gitt uttrykk for noen priorieringer. Slik tvinges musikkformidlere til å forholde seg til spørmål om hva som er mer eller mindre verdifullt, og til å formulere seg i forhold til hva som er "godt" eller "dårlig".
Slik sett vil også diskusjonen om "kvalitet og verdi" i forbindelse med skolens musikkundervisning kunne gi eksempler på hvordan ulike musikkformidlere argumenterer med hensyn til å begrunne sine verdi-valg. La oss f.eks. se nærmere på hva grunnskolens musikk-planer, Mønsterplanen fra 1985, sier om valg av musikk.
Den nye mønsterplanen understreker at man skal ta utgangspunkt i hva som er "musikalske kvaliteter", uten å definere hva slike kvaliteter består i. Planen sier at elevene skal lære å skille ut hva som er god musikk, men gir få holdepunkter til læreren hvor man skal finne slike kvaliteter. Planen sier at undervisningen skal ta utgangspunkt i elevenes musikkulturelle forutsetninger, og at undervisningen ofte er avhengig av at læreren viser musikkulturell forståelse og allsidighet om den skal lykkes.
Denne pluralistiske holdningen, som åpner klasserommet for såvel torader og el-bass som strykekvartett og gamelamorkester, ble motarbeidet av mange musikklærere både i høringsrunden og i tiden som fulgte etter at den midlertidige utgaven var utgitt. Vi skal se litt på noen av argumentene som ble brukt, nettopp med tanke på å lese ut "estetiske begrunnelser".
En av de første ut i debatten var komponisten og musikkpedagogen Ketil Vea (1985:6-12) som i et velformulert debattinnlegg om høringsutkastet tok for seg flere sider ved planen. For vår diskusjon merker vi oss utsagnet:
"Jeg aner videre at det bak begrunnelsen for planrevisjonen ligger et ønske om en genremessig endring av praksis, der pop og rock må finne sin legitime plass i sammenhengen. En slik genredebatt har vi hittil vært lykkelig spart for her til lands. Kanskje vil vi få den nå, til skade for en debatt som etter min mening bør dreie seg om musikkens indre forhold, på tvers av genrer og kulturer" (s.7).
"Ved at vi oppmuntrer elevene til å uttrykke seg i, ikke bare gjennom musikk, når vi inn til musikkens indre vesen, for å si det noe høytidelig" (s. 11).
Et og et halvt år senere følger Karen Marie Ganer opp den samme kritikken (1986:13 - 15), og fra denne artikkelen henter vi følgende sitater:
"Musikk er et ikke-språklig, irrasjonelt opplevelses- og erkjennelsesområde, og behøver ikke bortforklares med slike 'overbud'" (s. 14).
"Det viktigste i musikken er nemlig det man ikke kan si noe om. I musikkopplevelsen stilles man overfor en erfaring som man ikke kan få på noen annen måte, og som det derfor er vanskelig - umulig - å si noe om uten å redusere den. Var dette mulig, ville vi ikke hatt musikk i den form den har fått, hverken i vår eller i andre kulturer. W.D. Allen sier i sin Philosophies of Music History (N.Y. 1962, s. 146): '...appreciation of music will be on a higher plane when we learn to recognize sincerety and vitality in musical art, regardless of classification, function or epoch'" (s. 15).
Essensen i disse sitatene er at
a) det finnes en slags substans i musikken, noen "indre forhold", et "indre vesen", noe "ikke-språklig", "noe ureduserbart". Det er dette det handler om i musikkfaget, og som vi skal formidle elevene.
b) slike "vesenskvaliteter" finnes i alle musikkgenre, selv om begge artiklene sterkt indikerer at vi ikke skal lete for mye i populærmusikken, at det i første rekke er den klassiske musikken som bærer slike kvaliteter i seg.
Som vi ser blir disse utsagnene uttrykk for et mulig musikksyn - et romantisk idealistisk musikksyn. I sin konsekvens innebærer et slikt syn bl.a. en form for essensialisme som mener at dette "noe" som formidles gjennom musikken minst like godt kan ivaretas gjennom et temperert klaver i 4/4 takt som av en irregulær skala i polyrytmisk kontekst. I praksis betyr dette at det er klaveret som i den norske skolen som skal formidle "det essensielle", "det uutsigelige".
Et slik musikksyn overser at opplevelsen av instrumenter, taktarter og musikkformer er vevet inn i en kontekst, at det er umulig å høre noe "som det er". Dette forsøket på å argumentere mot musikkplanen er i virkeligheten et forsøk på å tvinge igjennom sin egen musikksmak, sitt eget musikkestetiske grunnsyn. Når Mønsterplanen nettopp unnlater å ta stilling til hva som rent faktisk er kvalitet, er det fordi man ville tvinge musikklærere til å innse at kvalitet er bundet til verdier, til en kontekst, ikke til noe indre vesen i musikken som overføres "fra sjel til sjel" uavhegig av materiell og kulturell sammenheng.
GRUPPEOPPGAVER
- Ta utgangspunkt i din egen begrunnelse for hvorfor du liker den musikken du liker og bruk argumentasjonen til å vise hvorfor andre musikkformer er dårlige.
- Ta for dere en musikkanmelder ved å samle en rekke musikkanmeldelser. Sett strek under alle adjektiv/predikat. Forsøk å si noe om denne anmelderens musikksyn og verdisyn. Diskuter kriterier for en god musikkanmeldelse.
- Ta for dere ulike fagplaner eller lærebøker i musikk. Hvilke musikksyn ligger til grunn?
- Intervju instrumentalpedagoger, musikkformidlere eller andre musikkarbeidere med tanke på å finne ut hvilke "forsvar" (estetisk grunnsyn) som finnes for den musikken som foretrekkes og formidles.