Augustus' egne ord!

Augustus er en omstridt antikk helt. Var han mannen som reddet Roma fra en lang periode med borgerkrig, eller var han den som satte spikeren i kista for den romerske republikk og innførte eneveldet? Nå kan vi endelig lese hans egne ord på norsk.

sammenstilling av Mark Zuckerberg og Augustus' hoder

Eksempel på Augustus' aktualitet: Det er viden kjent at Zuckerberg er en stor beundrer av Augustus. Nylig ble det også hevdet at Augustus var hans modell for sin ciovid-19 frisyre. 

Det er historisk sus over Kanonseriens utgivelse av Den guddommelige Augustus’ bragder som er oversatt av   Hilde Brendeford Andreassen og kom ut på tampen av 2019. Jeg har i sommer hatt den glede å lese gjennom denne unike teksten på nytt i forbindelse med en anmeldelse for Klassisk forum. Augustus er et evig aktuelt emne – nå sist i forbindelse med Mark Zuckerbergs Covid 19-frisyre (se illustrasjon) -  og teksten fortjener virkelig mange lesere utenfor leserkretsen til Klassisk forum, så hva bedre enn et lite augusteisk blogginnlegg i måneden august – måneden som nettopp er oppkalt etter ham!

Augustus og det augusteiske

Augustus (63 f.Kr-14 e. Kr) og den augusteiske epoken er en viktig, men fortsatt omstridt periode i romersk historie. Augustus' regjeringstid er kulturelt sett den mest blomstrende i hele Romerrikets historie. Det er f.eks. i denne perioden de mest kjente dikterne som Horats og Vergil utfoldet seg. Epoken kalles da også ofte for den romerske gullalder.

Politisk er epoken mindre entydig positiv. Augustus er en overgangsfigur mellom republikk og keiserdømme. Og ti tusenkroners spørsmålet er ofte om han var mannen som reddet Roma fra en lang periode med borgerkrig og skapte en ny fred (Pax romana), eller om  han var den som satte spikeren i kista for den romerske republikk og innførte eneveldet? Dette er selvsagt et spørsmål av typen om glasset halvfullt eller halvtomt og har med utvalget av kilder og perspektiv å gjøre. Hva var prisen det romerske folk eller den romerske elite betalte for freden? Svaret vil nok være ganske forskjellig. Prosjektet hadde uansett definitivt sin pris. Det har også vært store spørsmål knyttet til spørsmål som ytringsfrihet og propaganda på agendaen når det gjelder vurderingen av Augustus' politikk. Hvor tett var kunstnerne knyttet til regimet? Forelå det for eksempel et slags press for å skrive en bestemt form for litteratur?

Synet på Augustus har vekslet opp gjennom tidene ikke bare i historieskrivningen og forskningen, men også i politikken og populærkulturen. Da man feiret 2000-års jubileet for hans fødsel i 1937 inviterte Mussolini Hitler på besøk til utstillingen i Roma hvor Hitler endte opp med å se utstillingen to ganger. Feiringen av hans død i 2014 var en helt annen affære. Spørsmålet ble igjen tematisert i pressen i forbindelse med at Facebook-grunnleggeren Mark Zuckerberg erklærte Augustus som sin store helt. .En fin oversikt over Augustus’ vekslende popularitet er boken redigert av Penelope Goodman, Afterlives of Augustus, AD 14-2014, som er et resultat av en konferanse om Augustus’ etterliv holdt i jubileumsåret for hans død, 2014.

Essensielt for forståelsen av epoken er selvsagt kildene. I dette tilfellet er vi så heldige at vi til og med har en samtidig fremstilling fra den viktigste parten (Augustus), men det er selvfølgelig - nettopp - et partsinnlegg. 

 

Et partsinnlegg

Den guddommelige Augustus’ bragder – også kjent som Res gestae eller Monumentum Ancyranum - er Augustus’ forsøk på å styre fortellingen om sitt eget regime og er langt på vei, som oversetteren Hilde Brendfjord Andreassen skriver, å regne som et «vellykket stykke propaganda». Den ble risset inn på bronsesøyler reist utenfor Augustus’ mausoleum og også gravert inn på monumenter rundt omkring i det romerske imperium.  Den dag i dag kan man gjenfinne den på de hvite veggene til den amerikanske arkitekten Richard Meiers paviljong rundt Augustus’ fredsalter, Ara pacis, i Roma (se nedenfor). De romerske bronsesøylene overlevde dessverre ikke, men det gjorde tre gode kopier fra provinsen Galatia i Lilleasia. Ut fra disse har det vært mulig å rekonstruere en tekst som må være svært nær originalen. Ettersom den beste latinske versjonen befant seg i Ankara bærer teksten ofte navnet Monumentum Ancyranum. Selv om dette i innskriftssammenheng er en lang tekst er den svært overkommelig for en moderne leser. Den fyller litt over 30 sider i Kanon-seriens nå etter hvert kjente format og er inndelt i 36 små kapitler.

 

Mitt Roma: desember 2013

 

Ved første øyekast kan teksten se likefrem og enkel ut – nøkternt språk, mye oppramsing, tematisk organisering - ,  men dette er en tvers igjennom retorisk tekst både i sin form og innhold. Augustus’ utfordring var gjennom hele sitt virke at han ikke måtte virke som en monark. Etter drapet på Caesar var eneveldet definitivt ingen farbar vei. Samtidig var den romerske republikk svært vanskelig å styre. Augustus’ løsning blir å skaffe seg makt ved hjelp av de republikanske institusjonene. Ja, hans prosjekt er å restaurere republikken og å fremme seg selv under dekke av fedrene skikker (mos maiorum).  I dette prosjektet inngikk alt fra gjenoppliving av religiøse festivaler til byutvikling. Og det er nettopp dette prosjektet som skal fremstilles i denne teksten – bl.a. gjennom lister over byggeprosjekter og henvisning til republikanske titler.

Prosjektet hadde som nevnt sin pris. Ikke minst var Augustus’ vei til makten en blodig affære. Dette glattes elegant over i den effektive åpningen: «Da jeg var 19 år gammel, samlet jeg en hær på eget initiativ og for private midler, og med den befridde jeg staten som var undertrykt av tyranniet til en fraksjon.» Her ser vi hvordan Augustus både klarer å fremheve seg selv og sin egen handlekraft («på eget initiativ» og «private midler»). Det som her omtales er imidlertid en tiårsperiode med blodig borgerkrig fra Caesars død (44 f.kr.) til slaget ved Actium (31. f. Kr) med skiftende allianser og høy aggressivitet på alle kanter.

Gitt at dette presenteres som en innskrift som kan leses av folk som var med på de forskjellige begivenhetene kan Augustus selvsagt ikke lyve om hendelsesforløpet, men han kan være nøye med utvalget og spinne hendelsene  slik vi allerede har sett.  Han nevner f.eks. ikke navnet på sine romerske motstandere, Brutus og Marcus Antonius. Alt dette blir mer enn synlig i den norske utgavens supre fotnoter. Teksten kan definitivt til tider virke noe kjedelig da den er preget av oppramsinger og tall, men tall og statistikk er samtidig som kjent et godt triks for å virke for å virke mer objektiv og troverdig.

Teksten er heller ikke fri for trekk av det man kan kalle augusteisk ideologi, som f.eks. idealet om å skåne de slagne (som jo ikek alltid ble fulgt). Dyden clementia (barmhjertighet) var risset inn på skjoldet Augustus fikk som en hyllest av senatet mot slutten av sitt liv. Denne dyden er også  helt i tråd med Anchises’ råd til Aeneas i sjette bok av Vergils store epos Aeneiden. Et viktig punkt når man diskuterer koblingen mellom litteratur og politikk.

 

Lærebok i selviscenesettelse og endringsledelse

Augustus var på mange måter en mester i selviscenesettelse. I følge biografen Sveton skal han sin siste levedag ha bedt «om et speil og lot håret kjemme og de hengende kinner massere og spurte så de venner som hadde fått slippe inn om de ikke syntes at han hadde spilt sin rolle i livets komedie nokså bra» (overs. H. Mørland, Romerske keisere). Denne iscenesttelsen foregikk  ikke minst gjennom denne unike innskriften, res gestae som vi nå har fått oversatt. Augustus skjønte verdien av å beherske fortellingen om seg selv og sitt regime. Det er litt som å høre dagens mantra for ledelsfilosofer: lag en fortelling!

Gjennom hele verket legitimerer Augustus sin makt ved å til det kjedsommelige peke på de republikanske vervene han innehadde og at hans beslutninger var sanksjonert av senatet. Han gjør også et nummer ut av at han selv flere ganger sa nei til utmerkelser senatet ønsket å gi ham. Og han understreker da også mot slutten at han ikke regjerte gjennom makt (potestas), men autoritet (auctoritas). Sammen med referansene til fedrene skikker er dette en genial løsning av dilemmaet han sto overfor. Han kunne ikke bli sett på som en eneveldig monark, men republikken fungerte altså ikke. Det er derfor ikke for ingen ting at de norske ledelsesguruene Steinar Bjartveit, Kjetil Eikeset og Trond Kjærstad   i sin lekre coffeetable bok om romerske ledere utnevner Augustus til den fødte endringsleder.

Emneord: Augustus, resepsjon, retorikk, helter
Publisert 21. aug. 2020 13:08 - Sist endret 14. sep. 2020 13:46
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere