Catilinaria II: Skolen

(Dette er ledd i en serie der jeg presenterer tanker underveis i mitt forskningsprosjekt om resepsjonen av Catilina. For en innledning til temaet, se første blogginnlegg, Catilinaria I)

De til dels svært fantasifulle YouTube versjonene som presenterer Catilina-episoden er innbyrdes svært forskjellig. Mens noen har flyttet rivaliseringen mellom Cicero og Catilina til kampen om å bli borgermester i London (se bildet) har andre gjort om dramaet til en "rap-battle". Mens noen bruker moderne dresser har har andre badekåper. Også genremessig varierer de: fra små dramaer til musikal, tegneserie, animasjon og intervju.  I kvalitet varierer de fra proff moderne reportasje til svært hjemmelaget.

Selv om Catilina fremstår som en tydelig skurk i de fleste av disse så vidt jeg har kunnet se så langt, er det ofte svært så uærbødige fremstillinger vi får av Cicero.  Og der hvor fremstillingene er mer svart hvitt, er fremstillingene ofte så klisjemessige at de i seg selv virker mistenkelige – f.eks. den amerikanske kampanjevideon for Cicero der Cicero gjør spenstige armhevinger og smiler foran kameraet, mens Catilina er daff og sparker de fattige. Noen kommenterer også eksplisitt kildenes ensidighet, f.eks. i den nevnte rap-versjonen uttaler Cicero arrogant til slutt: 

Now you´re lying alone in your  grave,

while I can write history as ever I crave.

Ikke minst viser disse videoene frem at dagens skoleelever kan være uærbødige og ha det morsomt i sin omgang med klassikerne. Mitt poeng her er imidlertid ikke noen fullstendig analyse av disse videosnuttene (det kan jeg muligens komme tilbake til), men påpekningen av skolens rolle i disse, Catilinas tilstedeværelse på pensum og Catilina-historiens appell til ungdommer.   

Pensum og pedagogikk

Felles for de fleste av disse YouTube-innslagene er at de er skolearbeider eller utført av unge (til dels svært unge mennesker – høy kvisefaktor i filmene). Mange er eksplisitt fremstilt som elevarbeider eller innslag i skolekonkurranser.  Dette er langt fra nytt. Jeg vil hevde at de står i en lang tradisjon - fra antikkens deklamasjonsøvelser via jesuittenes drama til dagens YouTube-versjoner og henger tydelig sammen med skolens helt essensielle rolle i resepsjonen av Catilina ettersom kjernetekstene for vår kjennskap til episoden, Sallusts Bellum Catilinae og Ciceros taler mot Catilina har vært skolepensum nesten så lenge de har eksistert.

I skolen leste man ikke bare tekstene. De ble memorert og bearbeidet på forskjellig vis. Et viktig element i de antikke skolene var såkalte deklamasjonsøvelser – en slags retorisk rollespill - der elevene skulle holde fiktive taler. Allerede den antikke Cicero-kommentatoren Asconius vitner om at Catilinastoffet ble brukt til slike. Enda mer direkte dramatisk var jesuittenes pedagogiske metode. De lot elevene sette opp scener fra bibelen og antikkens historie som ledd i opplæringen. Flere av de første moderne Catilinadramaene vi kjenner til er nettopp hentet fra jesuittene. Dessverre er det ofte ikke mer enn rolleliste og synopsis bevart. Men også flere av de mer berømte og bevarte Catilinadramaene kan sies å ha sitt opphav hos jesuittene. Forfatterne bak de to mest berømte 1700-talls dramaene om Catilina, henholdsvis Prosper Jolyot Crébillon (Catilina, 1748)  og selveste Voltaire (Rome sauvée ou Catilina, 1752) hadde begge sin utdanningsbakgrunn fra jesuittene. 

Også hos vår egen Ibsen er det en klar kobling til skolesfæren. Han skriver i sitt forord til andreutgaven om hvordan han selv med disse tekstene på kveldstid i det han skulle gå opp til eksamen artium. Heller ikke han hadde kommet i kontakt med dem og vel heller neppe latt seg inspirere av akkurat denne episoden fra romersk historie dersom ikke Cicero og Sallust hadde vært på hans skolepensum.

«Catilina was not only a hero – he was me»

Her om dagen kom jeg over en minneverdig skildring av fremføringen av et skoledrama på en amerikansk pikeskole på 1920-tallet i kapittelet «Figures in the clock» i forfatteren og kritikeren Mary McCarthys selvbiografi, Memories of a Catholic Childhood (1957). Når McCarthy skal hjelpe sin sønn med latinleksene faller en lapp ut av McCarthys skolegrammatikk midt i deres jakt på vokativ. Dette viser seg å være listen over utstyret til McCarthys kostyme for latinklubbens fremføring av dramaet i fem akter hennes latinlærer hadde sydd sammen av Ciceros og Catilinas taler (sistnevnte fremstilt hos Sallust). McCarthy husker episoden som om det var i går og forteller vittig og levende om fremføringen. Hun er ikke nådig overfor latinlæreren, Miss Gowrie, som bl.a. valgte å bruke hele Ciceros første tale (31 min.). «How far, at length, Mis Gowrie, could you abuse their patience?». Selv spiller hun  Catilina med stor overbevisning. «Catiline was not only a hero – he was me». (Litt på samme måte som det ble sagt at da Voltaire spilte Cicero i sitt eget stykke Rome sauvée, så var det i følge kritikerne vanskelig å skille Voltaire fra Cicero). Hun går inn for gjennom sin rollefremføring å reversere historien og gjenreise Catilinas ære. Og Catilina fikk mer applaus enn Cicero.

Den eldre McCarthy kommenterer senere at hun nå mener Catilina var en gangster. I det hun reflekterer over dette beskriver hun seg selv og latinlæreren som «wooden weather figures in a German clock, one which steps out while the other  swings back into the works, as response to atmospheric pressures»  i det deres sympatier alternerer mellom Catilina og Caesar i gymnasårene. Denne metaforen, som hun også bruker som kapitteloverskrift, kan gjerne brukes om resepsjonen av de romerske historiske figurene generelt. Men engasjementet og innlevelsen som McCarthy oppviste er typisk for ungdom. (Hun kaller det selv «childish rebelliousness»). Fremføringen viser til et subversivt potensial i det tilsynelatende svært så ensidige kildematerialet (jeg skal komme sterkt tilbake til reformistiske lesninger av Catilina) - akkurat som flere av YouTubeversjonenes karikaturer på sitt vis bidrar til å vise frem ensidigheten i kildene og dermed åpner opp for at det kan finnes en mindre svart/hvitt-versjon.