Greske suffragetter og skotske spartanere

Både studentene ved King´s college London og University College London holder på tradisjonen med å sette opp antikke dramaer. Som IFIKK-studentene gjorde med brask og bram med fremføring av scener fra Aristofanes´Froskene i høst (se tidligere blogginnlegg) holder King´s på tradisjonen med fremføring på gammelgresk, mens UCL kjører det hele på engelsk. Dvs. i år brukte King´s studentene en blanding av engelsk og gammelgresk. Begge forestillingene var definitivt fremføringer for vår tid med tydelig preg av sin resepsjonshistorie.

Disse forestillingene er hundre prosent studentdrevet. Studentene står for alt fra regi til kostyme og PR. Dvs. på King´s college er studentene så heldige at de får kostymer fra National theatre. Studentene studerer ikke nødvendigvis bare klassiske språk, men representerer et bredt spektrum av universitetet.

Medea og Lysistrata: protofeminister?

I år hadde studentgruppene klart å legge forestillingene til akkurat samme uke – og det samme uken som England markerte at det er hundre år siden de første engelske kvinnene (skjønt langt fra alle) fikk stemmerett. Det var derfor svært passende at kompaniene satte opp de to kanskje aller mest kjente kvinnedramaene  fra antikken; Euripides´tragedie Medea og Aristofanes´komedie Lysistrata.

Begge dramaene fremstiller som kjent sterke og aktive kvinneskikkelser. Medea tar en grusom hevn over sin utro ektemann, mens Lysistrata stanser Peloponneskrigen med sin sexstreik. Å kalle disse dramaene feministiske eller protofeministiske er likevel problematisk og høyst diskutabelt i en antikk kontekst. Hva var det man lo av hos Aristofanes? Og Medea er og blir et monster. Euripides´komedie kom da også på siste plass i den antikke tragediekonkurransen. Men i resepsjonen av disse dramaene har de ofte antatt en feministisk tolkning og spilt en viktig rolle i kampen for kvinners rettigheter.

Medea som suffragette på KIng´s

Som Professor Edith Hall -  bl.a. ekspert på resepsjonen av gresk tragedie og aktiv i opprettelsen av det svært nyttige Oxford Archive of Performance of Ancient Drama - skriver i programmet til King´s Colleges oppsetning, fikk Euripides Medea en popularitetsboom på 1970-tallet samtidig med det som ofte kalles ”second wave feminism”, men – mindre kjent – det var også svært populært rett etter århundreskiftet akkurat samtidig med suffragette-bevegelsens kamp for stemmerett. Og en fremføring av greskprofessoren og den liberale intellektuelle Gilbert Murrays oversettelse av dramaet i 1907 ble en anledning til generell protest. Murrays oversettelse av Medeas berømte monolog om kvinnens lodd der hun uttaler at hun heller vil  gå i krigen enn å føde barn (ofte kalt feministmonologen, vers 230 ff.),  ble da også en standard ingrediens  på suffragettemøter. Selv om ikke suffragettene direkte drepte sine barn, var de ikke fremmede for å ty til vold. ”Deeds not words”, var Emily Pankhursts motto. I følge Hall, var det på denne tiden at Medeas situasjon for første gang ble sett på med sympati.

Studentene ved King´s college har tatt med seg denne historien og plassert dramaet nettopp i England på begynnelsen av 1900-tallet. Og kvinnekoret besto selvsagt av suffragetter. Det fungerte svært godt, selv om det for meg var mer underlig at de snakket gammelgresk enn i den mer autentiske oppsetningen av Froskene som Robert Berge og co. satte opp på IFIKK høsten 2017. Koret er ofte en vanskelig aktør å fremstille på en modere scene – særlig hvis man velger en moderne setting – men her var det nokså naturlig at Medea var omgitt av en kvinnegruppe som uttalte seg og kommenterte. Dette gjorde også Medea-skikkelsen mer politisk enn personlig.  Selv om det ikke manglet følelser i fremføringen, var det den kløktige og triumferende kvinnen som ble sittende igjen på min netthinne. ”Deeds not words”, indeed!

Karnevalsstemning, men sindig Lysistrata ved UCL

Nylig har Lysistrata vært inspirasjon for Spike Lees film Chi-raq (2015) som finner sted i Chicagos gangsterverden, men også alluderer til Irak- og Afghanistankrigene. Elementer av Lysistratas taktikk har blitt gjenfunnet i  nobelprisvinnende Leyma Gbowees fredskampanje i Liberia og i anti-Trumpkampanjen (”Vote Trump, get dumped”). Som Medea var Lysistrata en poulær skikkelse hos suffragettene og hadde sin kanskje største populære bølge samtidig med 70-tallsfeminismen. UCL-studentene hadde imidlertid valgt å legge handlingen til et borgerkrigsherjet renessanse England. Men selv om de i programheftet trykket et essay av greskprofessor og Aristofanes-eksperten Alan Sommerstein som advarte mot å se Lysistrata som en ”starry eyed pacifist”, føyde også denne produksjonen seg inn i en tydelig kjønnspolitisk tradisjon.

Regissørens begrunnelse for å legge handlingen til renessansen var i følge programheftet mangfoldig. Hans hovedbegrunnelse var en kobling mellom Aristofanes´ oppned komedie og det karnevaleske i renessansekulturen, særlig slik man finner det hos renessansehumanisten Francois Rabelais  (ikke minst fremstilt av teoretikeren Mikhail Baktin). I Rabelais´diktning ble gjerne slaver konger og guder mennesker og det hele i en grotesk ramme av eksess og besk satire.  Men også her spiller det feministiske en rolle ettersom regissøren peker på det han kaller protofeministene Thomas More og Thomas Eliot. Også designprogrammet bar preg av renessanse og protofeminisme. Her var det imidlertid ikke noen karnevalesk scene som var funnet frem, men Artemisia Gentileschis versjon av Judith som dreper Holofernes (1614-20).

UCL-studentene blandet denne renessansebakgrunnen med det de selv kalte ”Renaissance meets club-kid-aesthetics”. I en av sluttscenene folder dette seg praktfullt ut der de starter med renessansedans som så utarter til en moderne nattklubbscene. Studentene (og publikum) hadde åpenbart mye moro av å blande kjønnene – her var det menn som spilte kvinner og kvinner som spilte menn, men Lysistrata fremsto som relativt klok og sindig midt oppi det hele. Spartanerne var tøffe skotter med tilhørende dialekt (ikke spesielt lett å forstå for en nordmann, men vakte stor åtgaum).

Antikken for alle

Begge forestillingene var så å si fullbooket. En stor del av publikum besto av skoleklasser. King´s colleges produksjon inngikk også i kampanjen Classics for all, en kampanje som arbeider for større utbredelse av antikken i skolen. www.classicsforall.org.uk.