Modellen svarer 2000 år etter

I skriveriene  rundt sommerens siste norske litterære snakkis, Hjorth versus Hjorth og debatten om virkelighetslitteratur og levende modeller,  har  mange hevdet at Helga Hjorths romansvar til søsteren Vigdis Hjorths roman Arv og miljø er litteraturhistoriens første eksempel på at en levende modell tar litterært til motmæle. I farten kommer jeg ikke på noe antikt eksempel, men tenker at dette er en glimrende anledning til å presentere ett av mine favorittdikt og et eksempel på hvordan den litterære resepsjonen kan ta til motmæle på modellens vegne.

Romersk elegi: antikk virkelighetslitteratur?  

Betegnelsen romersk kjærlighetselegi brukes om en type antikke tilsynelatende svært selvutleverende dikt der det dikteriske og stort sett mannlige  jeg’et forteller om sitt forhold til sin elskede i forskjellige faser av et kjærlighetsforhold på såkalte elegiske distika. Kvinnene er som hos søstrene Hjorth ikke omtalt med sine virkelige navn.  Dikterne har gitt dem metrisk ekvivalente pseudonymer som den senere forfatteren Apuleius har gjort rede for (Apologia 10).

Lenge var det vanlig å lese disse diktene svært biografisk og Apuleius ble brukt for alt han var verdt. Filologene arrangerte diktene kronologisk og lette etter de virkelige kvinnene. Etter hvert har dette i forskningen blitt balansert av et syn på de elegiske kvinnene,de såkalte elegiske puellae,  som forfatternes konstruksjoner.

På norsk er genren best kjent gjennom Thea Selliaas Thorsens oversettelser av den romerske elegiker par excellence, Ovid (43 f.Kr.- 17/18 e. Kr), men den som banet vei for denne typen dikt var  dikteren Catull (84-54 (?) f. Kr.). Blant hans 116 overleverte dikt finner vi 25 dikt om hans forhold til Lesbia – kvinnen han elsket og etter hvert også hatet.  I følge Apuleius skal den virkelige Lesbia ikke ha vært hvem som helst, men senrepublikkens femme fatale, Clodia, søster av populisten Clodius og eks-elskerinne av Caelius som Cicero forsvarer i sin tale Pro Caelio (utgangspunkt for Steven Saylors kriminalroman The Venus Throw).

Mens Catulls beskrivelser i de første diktene er fulle av beundring vendes han etter hvert mot henne ettersom forholdet skrider frem og Lesbia er ham utro. Skjønt han klarer ikke å la være å elske henne, hans begjær bare øker.  De mest kjente Lesbia-diktene er fra den lykkelige fasen. Det er særlig disse som har gått inn på skolenes pensum. I ett av disse har Catull elegant skrevet inn Lesbia i sin gjendiktning av Sapfos kanskje mest berømte dikt, fragment 31, "Han synes meg lik en gud"  (Catull 51, Ille mi par esse deo videtur).

Noen av de mest leste diktene er de såkalte spurvediktene  som handler om Lesbias spurv (passer). Derfor er det også typisk at senere portretter av Lesbia ofte utstyrer henne nettopp med en fugl. Her er dikt 2 gjengitt i Johann Grip og Henning Hagerups gjendiktning:

Spurv du som er min kjærestes yndling,

som hun liker å leke med og holde i fanget,

du som hun frister med fingeren sin,

så du hakker den med grådige bitt,

hun, den skinnende , som er mitt begjær,

du som hun pleier å more seg med,

 hennes lindring og store trøst

når den sterke gløden er kjølnet:

Kunne jeg leke med deg slik som hun gjør

og fjerne alle plager og sorger,

ville det være en like stor glede

som gulleplet var for den unge jenta

da det endelig løste hennes knyttede belte.

I dikt tre er derimot spurven død og dikteren oppfordrer alle kjærlighetens guder og dyrkere av Venus til å gråte høylytt.

Modellens svar

Hvordan ville de antikke modellene ha beskrevet disse relasjonene? Hvordan så de på å bli brukt i diktning? Fra antikken har vi kun de mannlige dikternes versjoner av forholdet. Dvs. vi har muligens en kvinnelig elegiker, Sulpicia, som jeg har skrevet om tidligere, men heller ikke her har vi to sider av samme relasjon. Dikteren Ovid har riktignok utstyrt oss med noen mytiske kvinners stemmer i sine heltinnebrev – noen av dem sogar med svar fra sine mannlige mytiske elskere. Men i den mer virkelighetsnære elegien er kvinnene tause, hvis de ikke så vidt  får opptrer i drømme eller som spøkelser.

Dette har den amerikanske dikteren og satirikeren Dorothy Parker (1893-1967) prøvd å rette på i sitt dikt «A letter from Lesbia».  Vil tippe familien Hjorth vil si seg enig i Lesbias råd. Ellers taler diktet for seg selv.

Dorothy Parker, “From a letter from Lesbia”

... So, praise the gods, at last he’s away!

And let me tend you this advice my dear:

Take any lover that you will, or may,

Except a poet. All of them are queer.

It’s just the same - quarrel or a kiss

Is but a tune to play on his pipe.

He’s always hymning that or wailing this;

Myself, I much prefer the business type.

That thing he wrote, the time the sparrow died -

(Oh, most unpleasant - gloomy, tedious words!)

I called it sweet, and made believe I cried;

The stupid fool! I´ve always hated birds ...