Nero på operascenen

Nero oppfyller alle krav til klisjeen om den dårlige romerske keiser.  Som sådan har han vært vanvittig populær på tvers av tid og medier. Han har ikke minst vært populær på operascenen. Nå i mai kan du se ham i den norske operas oppsetning av Monteverdis opera Poppeas kroning helt gratis hjemme i din egen stue.

Bildet kan inneholde: bein, flash-fotografering, underholdning, gest, barfot.

Fra Den norske operas oppsetning  av Monteverdis opera Poppeas kroning  (1642) lanseres som et "vakkert blodbad". Her ser vi Poppea og Amor. 

Antikken var svært populær i operaens barndom og helt frem til 1800-tallet. Ja, operaens fødsel er knyttet til antikke temaer, gjennom det som anses som verdens første egentlige opera,  Monteverdis verk L’Orfeo (1609). Her møter vi den greske mytisk skikkelsen basert på Ovids fremstilling i Metamorfosene. En i utgangspunktet tragisk historie som også symboliserer musikkens makt.

Librettister og komponister grep både til den mytiske og historiske antikken. Vi har utallige operaer om figurer som Orfeus og Medea, men også historiske operaer om for eksempel Caesar. Et spesielt populært historisk tema var keiser Nero. I sin bok om Nero på operascenen lister Gesine Manuwald opp hele to og tyve operaer om Nero.

Et interessant trekk ved mange av disse operaene er rollen kvinnene spiller og plottet tar ofte utgangspunkt i en av disse. Og igjen representerer disse kvinnene kreative muligheter og nye vinklinger slik jeg skrev om i mitt forrige blogginnlegg om kvinnelige bifigurer. I tilfellet Nero dreier det seg om hans mor Agrippina, hans første kone Octavia, hans andre kone Poppea og hans elskerinne Acté.  Og perspektivet gjenkjenner man lett i titlene; Monteverdis Nero-opera har tittelen Poppeas kroning og Händels opera bærer tittelen Agrippina.  Disse blir fortsatt satt opp på moderne operascener og i mai har alle sjansen til å se den kritikerroste oppsetningen i Den norske opera fra 2009 helt gratis i sin egen stue.

 

Nero, Octavia og Poppea

Nero er beskrevet i Suetons keiserbiografi Romerske keisere der Nero sammen med Caligula utgjør prototypen på en dårlig keiser; herskesyk, sex- og spillegal, paranoid og totalt uten selvinnsikt. Fremstillingen preges av bestemte episoder eller topoi som i resepsjonen gjerne overføres til andre som passer beskrivelsen. F.eks. er Commodus-figuren i filmen Gladiator (2000) tydelig smidd over denne lesten. Nero er kanskje ekstra interessant fordi han hadde filosofen og forfatteren Seneca d.y. ca. 4-65 e.Kr) som lærer (det ender som kjent dårlig; han tvinges til selvmord).

I resepsjonen er det imidlertid ikke bare Sueton og andre historikere som er viktige. Her spiller også den kanskje mindre kjente genren romersk tragedie en viss rolle, mer spesifikt pseudo-Senecas tragedie Octavia. Gitt at denne har vært ansett spuriøs – altså ikke skrevet av den anerkjente filosofen og forfatteren Seneca d.y. og også (kanskje nettopp derfor?) ansett som mindre dramatisk vellykket har denne i moderne tid gått under radaren. Men resepsjonen har ikke nødvendigvis alltid sett på dette stykket på samme vis. Tvert imot kan det hevdes at dette stykket har satt sitt preg på den senere resepsjonen av Nero  – ikke minst gjennom innflytelsen til Monteverdis opera Poppeas kroning. Dette er en komplisert historie ettersom resepsjonen er blandet med andre verk og både direkte og indirekte, men den kanskje viktigste arven er kanskje nettopp fokuset på Neros kvinner og det at man i det hele tatt har et antikt forelegg for en dramatisk fremstilling av romersk historie etter som Octavia er det eneste sådanne vi har bevart i sin helhet.  

Utgangspunktet for Ps-Seneca Octavias  plot er år 62 da Nero gir avkall på sin legitime hustru Octavia og heller gifter seg med sin elskede Poppea. Her ligger korets sympati hos Octavia og filosofen Seneca prøver å mane Nero til fornuft. I Monteverdis opera Poppeas kroning (1642) som ofte bærer merkelappen tragikomedie er fokuset flyttet til Poppea og kjærligheten mellom henne og Nero ispedd diverse forvekslinger og misforståelser – og mye blod!  Den norske operas synopsis gir et godt inntrykk og de reklamerer med et «Vakkert blodbad».

Film og romaner: dominerende mor og ulykkelig barndom

Nero har også vært populær på film og i romaner. I filmens barndom finner vi svært mange Nero filmer. I 2009 arrangerte Norsk klassisk forbund en visning av den italienske stumfilmen Nerone e Agrippina (1914) med pianist på Cinemateket i samarbeid med en av de fremste ekspertene på romere på film, professor Maria Wyke fra UCL. Det var en minneverdig opplevelse for oss som var tilstede.  I denne filmen ligger fokuset på Neros mor, Agrippina, som myrdet Claudius for å få sin sønn på tronen, men så blir skjøvet ut på sidelinjen. En hel akt er viet Neros mordforsøk på henne. Her vies også kristenforfølgelsen til Nero oppmerksomhet. Det motivet var ikke minst kjent fra den polske nobelprisvinneren Henryk Sinkiewicz’roman Quo vadis som også ble et svært populært forelegg for flere filmer.

John William Waterhouse, The remorse of Nero after the murder of his mother (1878). Wikimedia commons.
John William Waterhouse, The remorse of Nero after the murder of his mother (1878). Wikimedia commons. 

Et ferskt skudd på stammen er romanserien om Nero av Margaret George, Confessions of teh Young Nero (2017) og  oppfølgeren The splendor before dark (2018). Jeg har foreløpig bare lest den første av disse. Der møter man et forlatt og i utgangspunkt tandert barn som raskt lærer seg at eneste måten å overleve på er å være ond. Som det står i en av reklamene for boken oppdager han at « it is better to be cruel than dead». 

Norsk Nero-resepsjon ?

Da vi viste den italienske stumfilmen Nerone e Agrippina (1914) brukte vi et nokså unikt eksemplar som finnes på Nasjonalbiblioteket i Oslo som også kom med danske mellomtitler.  På et nettsøk etter bilder som illustrasjon til dette blogginnlegget kom jeg over en annen mulig norsk resepsjonshistorie sjokoladen. At Nero er et fristende tema ver åpenbart, men jeg er ikke helt sikker på hvor fristende han er i denne sammenhengen. Skjønt det er kanskje heller simpelthen det faktum at vi her har å gjøre med mørk sjokolade - eller er det en farlig fristelse? Hvis noen har noen tips, er det bare å sende meg en mail eller å gå inn og kommentere på denne siden. 

Videre lesning

  • E. Sandmo, «Orfeus og skyggene: Antikken på operascenen» i M. Skoie og G. Vestrheim (red.) Antikken i ettertiden (Universitetsforlaget 2009)
  • G. Manuwald, Nero in Opera. Librettos as Transformations of Ancient Sources (DeGruyter 2013)
  • M. Wyke, "Nero: Spectacles of Persecution and Excess" i Projecting the Past. Ancient Rome, Cinema and History (Routledge 1997)

 

 

 

Emneord: Resepsjon, opera, händel, monteverdi, kvinner
Publisert 14. mai 2021 17:27 - Sist endret 14. mai 2021 17:43
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere